 |
 |
 |
 |
 |
|
|
"Det er gartner jeg er", var omkvedet. Og han har kost seg med hageanlegget sitt i Friar Park, Henley-on-Thames, oppdragelsen av sin sønn Dhani, sin interesse for Formel 1 billøp, og kun unntaksvis latt seg lokke i studio igjen for å bidra på andre artisters plater. Små drypp som Beatles-komplettister gjerne må spesialimportere eller lete lenge etter for å spore opp. Peter og jeg hører til den rare typen mennesker som ler av gitarsoli. Ikke fordi de er spesielt morsomme, men fordi enkelte gitaristers soli er så lett gjenkjennelige. Det skal ikke så mange takter til før man kjenner igjen Georges slidegitar når han har dukket opp på andre artisters plater. Og det er bestandig en fornøyelse å høre Belinda Carlisles "Leave A Light On" når den kommer på radioen. Ikke bare fordi den er et glimrende stykke kraftpop, men fordi Georges gitarspill skinner ut fra høyttalerne. For ikke å snakke om gjenforenings-sangene til The Beatles, "Free As A Bird" og "Real Love". George lot seg lokke ut i rampelyset igjen for Beatles Antologien. Fra 1994 til 1996 var han en Beatle igjen, og han var kanskje den av de tre som likte det dårligst. Men så var det tilbake i skyggene igjen, hvor han fortsatte å sysle med sitt og kun gjesteopptre på sine venners plater. For tiden er det Bill Wyman and the Rhythm Kings "Love Letters", Rubyhorse's "Punch drunk", noen sanger på ELO's CD "Zoom" og hans bidrag til Jool Hollands CD "Big band, small world" som er vår kilde til de siste tonene fra George. En stund spøkte han med at han samlet opp sanger fordi "vi gir dem ut etter min død, for da selger de bedre". Det spørs om det nå ikke går troll i ord.
|
