Hvordan klarte vi å spore opp at det fantes en norsk Beatles-fanclub i Beatles sine velmaktsdager? Nærmest en tilfeldighet. Jeg og en gammel barndomskamerat, arbeidskollega og NW-medlem tar oss gjerne en Beatles-prat i ny og ne. Under en av disse samtalene kunne han fortelle at han hadde masse ukeblader fra sekstitallet liggende på loftet. AHA!, dette måtte selvfølgelig sjekkes ut. Ikke lenge etter blar vi oss møysommelig gjennom bladene. Utrolig nok finner vi nesten ingenting om fenomenet The Beatles, kun små notiser. Det mest imponerende er størrelsen på bladene, formatet er på størrelse med dagens VG. Plutselig ser jeg en liten notis i Det Nye der en leser spør etter adressen til Norsk Beatles-fanclub. Adressen får han, sammen med navnet på lederen i klubben.
Et søk på internett viste at jeg hadde bare to kandidater å velge mellom:

NW: HALLO!, jeg bare lurte på…?

TR: Det var nok meg ja.

NW: Når og hvordan ble klubben dannet?

TR: 'The Norwegian Beatles Fan Club' ble dannet den 1. januar 1964. Tillatelsen til å danne klubben fikk jeg av lederen av den engelske fan klubben, Anne Collingham. Et sentralt spørsmål den gang var om jeg skulle ha tittelen 'leder' eller 'formann'. Leder eller formann for en fotballklubb eller speidergruppe var ok, men det passet ikke riktig for noe så stort og enestående som The Beatles. Jeg kunne ikke være dårligere enn' The President of the United States of America', så derfor utnevnte jeg meg selv kort og godt til 'The President of the Norwegian Beatles Fan Club' .
En fanklubb kunne man ikke starte uten å få tillatelse fra ' The Official Beatles Fan Club' i London, som ble ledet av Anne Collingham. Hvordan jeg fikk kontakt med henne har følgende historie:

Mine foreldrene var venner med et ektepar, Mr. og Mrs. Pottage fra Liverpool. De kom på Norgesbesøk hver sommer fra 1947 frem til 1980. Sogar 91 år gammel avla Mr. Pottage Stavanger et besøk. Begge var lærere, og gjennom dem fikk jeg som ung gutt en 'penfriend' for å bli bedre i engelsk. Jenta som var min 'penfriend', Susan Teece bodde bare et steinkast fra den berømte hesteløpsbanen Aintree i Liverpool. Sommeren 1962 var hun på besøk hos meg, og sommeren 1963 besøkte jeg henne i Liverpool. Tvillingsøsteren Barbara kjente George Harrison og også Anne Collingham. Gjennom hennes kontakter fikk jeg oppfylt mitt ønske om å starte en fanklubb for Beatles i Norge. .
Klubben ble drevet av meg og min første sekretær Kjell Øyvind Larsen. Han sluttet etter 6 måneder fordi driften av klubben tok hele hans fritid. Det var mer interessant å spille fotball enn å drive klubbarbeid. Jeg utnevnte derfor min beste venn Hans Chr. Børrensen til ny sekretær.
NW: Hvor lenge var du leder for klubben?
TR: Etter hva jeg husker ledet Hans Chr, Børresen og jeg klubben ut året 1967. Da hadde jeg nettopp begynt på gymnaset. Skolearbeidet tok så mye tid at jeg ikke hadde så mye tid til overs for klubbarbeid.

NW: Hvor lenge eksisterte klubben etter at den flyttet til Oslo?

TR: Hvor lenge klubben eksisterte i Oslo vet jeg ikke helt nøyaktig. I 1969 var det i alle fall liv i klubben. Det året dro jeg til Tyskland for å studere, derfor mistet jeg kontakten med det som skjedde her hjemme i Norge.

NW: Hvor mange medlemmer hadde klubben?

TR: Ifølge mine medlemslister som jeg fremdeles har, hadde vi 769 medlemmer. Jeg vet at vi fikk en del medlemmer til som jeg førte på en annen medlemsoversikt som nå dessverre er forsvunnet. Så totalt kan vi si at klubben hadde ca. 800 medlemmer. Helt frem til 2000 kom det forespørsler fra utlandet om å få bli medlem i Beatles-klubben. Den siste forespørselen husker jeg kom fra Nederland.
.
NW: Ble det laget noen form for medlemsblad?

TR: Vi prøvde å sende ut et medlemsblad hver 2-3 måned. Stoff til medlemsbladet som var på 3 sider fikk vi selvfølgelig fra den engelske fanklubben. I tillegg kjøpte jeg hver uke minst 4 popaviser fra England for å holde meg oppdatert på popfronten. En viktig kilde var blant annet den legendariske popavisen ' The New Musical Express'. Den absolutt beste popavisen på markedet den gang. Tror faktisk at avisen fremdeles eksisterer.

NW: Hadde du noen medhjelpere til å sende ut skriv o.l. til medlemmene?

TR: Hovedsakelig gjorde Hans Chr. Børresen og jeg alt klubbarbeidet. Vi hadde alltid nok stoff til et medlemsblad, uten problemer kunne vi ha sendt ut et medlemsblad på 5-10 sider hver måned. Problemet var arbeidet med å mangfoldiggjøre avisen. Vi vurderte å gi et trykkeri arbeidet med å trykke medlemsbladet, men fant fort ut at medlemskontingenten på bare 5 kroner ikke ville dekke kostnadene. Kopieringsmaskin fantes det ikke den gang. Derfor fikk vi leid en sensileringsmaskin. Med et opplag 600-700 eksemplarer x 3 sider var produksjonen av medlemsbladet ganske enkelt hardt arbeid. Stensilen ble under produksjonen nærmest utslitt, så kvaliteten på de sist produserte medlemsblad var det ofte så som så med. I perioder fikk vi heldigvis stor hjelp av frivillige fans fra Stavanger som syntes det var absolutt topp å få anledning til å arbeide i Beatles-klubben.

NW: Hadde dere noen form for medlemstreff?

TR: Ungdomsbladet 'Det Nye' arrangerte moteshow i de største byene i Norge. Yngvar Holm i 'Det Nye' foreslo at vi i den forbindelse skulle lage et stor reportasje om Beatles-klubben. Det hele skulle avsluttes med et stort moteshow med Beatles musikk fra det lokale topp band 'Swing Blues'. Arrangementet fant

sted i selveste storstuen i Stavanger, Atlantic Hall, lokale fans ble invitert, jeg skaffet Beatles parykker til 'Swing Blues'. Alt klaffet, arrangementet ble en stor suksess. En 6 siders reportasje fra showet ble senere gjengitt i 'Det Nye'. Dessverre har jeg mistet reportasjen fra 'Det Nye'. Dette var faktisk det eneste medlemstreff klubben arrangerte.

NW: Hvordan ble klubben kjent for medlemmene?

TR: Alle unge mennesker i Norge leste den gang bladet ' Det Nye'. Yngvar Holm hadde en del sider i bladet med plateanmeldelser og adresser til forskjellige fanklubber. Senere utga
' Det Nye' med jevne mellomrom en egen folder over alle fanklubber i Norge. Av og til dukket også klubbadressen opp på musikksiden i 'Dagbladet'.

NW: Hadde dere noen kontakt med fanklubben i England?

TR: Vi hadde svært god kontakt med fanklubben i London. Selv om Anne Colligham sikkert hadde nok arbeid med å drive den engelske fanklubben, og i tillegg koordinere alle fanklubbene i alle andre land, hadde hun alltid tid å hjelpe oss i vårt arbeid med å drive klubben. Husker hun sendte meg en liste over alle fanklubbene og det var jammen ikke få fanklubber på den listen. Vi fikk hver måned tilsendt den engelske utgaven medlemsavisen som selvfølgelig hadde en helt annen kvalitet en den vi produserte her i Norge. Ellers fikk vi jo tilsendt en god del bilder og andre Beatles relaterte ting. Hver jul fikk vi tilsendt en 'Christmas' plate med hilsener fra The Beatles. All fanpost fra Norge som ble sent til fanklubben i England ble sendt over til oss. Å registrere et nytt medlem var det enkleste del av klubbarbeidet. Det som tok umåtelig tid var at mange fans som absolutt skulle vite alt om Beatles, et medlem sendte et brev med nærmere 500 spørsmål som hun ville ha svar på.

NW: Fikk dere kjøpt Beatles-relaterte produkter (figurer o.l.) i butikkene på den tid, og har du noe eventuelt i dag?

TR: Klubben hadde svært mange forespørsler fra engelske firmaer som ville at vi skulle selge Beatles-produkter fra dem gjennom klubben, slikt som bilder, Beatles sko (boots), Badges, Caps, Parykker, Ulltepper, etc. En god del av disse produktene solgte faktisk klubben, særlig Beatles-ullteppet solgte svært bra. Produktene ble importert fra England for videreforsendelse. Alle produkter måtte selvfølgelig først tollklareres, så med årene ble jeg en svært kjent person hos Stavanger Tollvesen. Et lite utvalg av disse produktene har jeg faktisk i dag. Jeg ble ikke bare kjent hos tollerne, vi fikk i perioder så mye fanpost at hovedpostkontoret i Stavanger nektet å bære posten ut til oss. Posten måtte jeg selv hente på hovedpostkontoret, og ble med tiden nokså kjent med de som sorterte posten på hovedpostkontoret.

NW: Du har også opplevd Beatles på konsert. Fortell, fortell!

TR: Anne Colligham gjorde mange forsøk på å arrangere en sammenkomst for en del av fanklubblederne og Beatles. Men det var jammen ikke så enkelt. I 1964 skulle Beatles opptre i et TV show ' Blackpool Night Out' i badebyen Blackpool. De som hadde interesse og kunne betale reisen selv skulle få billetter og anledning til å hilse på Beatles. Denne sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Derfor dro jeg sommeren 1964 først til min 'Penfriend' Susan Teece i Aintree Liverpoool. Reisen på Englandsbåten Stavanger- Newcastle kostet den gang t/r 190 kroner og tog Newcastle- Liverpool t/r på 2.klasse 45 kroner. Husker at jeg var nærmere 2 uker i Liverpool med hyppige besøk på klubben 'The Cavern'. All ungdom i Liverpool samlet seg i denne klubben. En søndag gikk turen til Blackpool. TV showet/konserten med The Beatles var i en svær hall. Humøret og spenningen var på topp. Etter hva jeg husker var det ca. 5-8 fanklubbledere tilstede. Vi fikk sitte nokså langt fremme, på 2 eller 3 rad . Sendingen som gikk 'live' på TV, var blanding av show og konsert. Beatles kom inn på senen og slo seg ned i en sofagruppe. Programlederen gikk igjennom den eventyrlige utviklingen Beatles hadde hatt frem til da.. Husker at John og Paul førte ordet, George var svært rolig. På dette tidspunket var det to grupper som dominerte alle popsendinger i TV i England, blant annet i 'Top of the Pops', nemlig 'The Animals', med platen 'The House of the Rising Sun', og særlig The Rolling Stones med 'Not Fade Away'. En avstemning i salen om The Rolling Stones ville overta tronen til The Beatles, ble nedstemt. Siden alle i salen var Beatles-fans var jo resultatet gitt.. Senere kom Beatles til saken, de sang og spilte sine sanger til ca. 45 minutter. Én låt sitter igjen fra denne minikonserten og det er låten ' I Saw Her Standig There'. Jeg trodde taket på hallen skulle løfte seg. Etter konserten fikk alle ledere komme opp på senen. Vi stilte oss opp i en rekke, programleder annonserte hver enkelt fanklubb og alle fikk ta hver enkelt Beatles-medlem i hånden. Etterpå takket Paul alle for den innsats vi gjorde i fanklubbene.

Dette var mitt første og eneste møte med The Beatles. Du verden var det en opplevelse. Og mitt vertskap i Liverpool, familien Teece satt selvfølgelig foran TV og bivånet det hele. Hadde det den gang eksistert videomaskiner, hadde jeg helt sikker hatt denne opplevelsen på videotape.

NW: Utover det å ha vært på konsert med The Beatles, er det andre spesielle minner du vil trekke fram?

TR: Som 'President of the Norwegian Beatles Fan Club' var man selvfølgelig svært populær blant mange kvinnelige fans. Det var jammen ikke få tog billetter jeg fikk tilsendt, sogar 3 flybilletter. Så i en periode besøkte jeg en rekke kvinnelige fans fra Trondheim i nord til Kristiansand i sør.

NW: Hva med Beatles juleplater, klarte dere å skaffe noen slike til medlemmene?

TR: Hver jul fikk jeg som sagt tilsendt kun én juleplate fra Beatles-fanklubben i London. Medlemmene fikk altså ikke en slik plate. En av disse juleplatene har jeg fremdeles, de andre har jeg mistet.

NW: Har du noen favoritt Beatles LP?

TR: Egentlig er det to LPer som jeg liker svært godt, 'Please Please Me' og 'Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band'.

NW: The Beatles gikk i oppløsning i 1970, hadde du noen tanker om oppbruddet?

TR: Det var selvfølgelig en svært trist nyhet, men jeg levde nå i håpet at de en dag skulle komme sammen igjen og fortsette der de slapp. Men med drapet på John Lennon måtte jeg bare innse at vi nå ikke fikk oppleve Beatles igjen.

NW: Fulgte du med på de respektive eks. Beatler sin solokarriere utover syttitallet?
TR: Den største delen av syttitallet tilbrakte jeg med studier Tyskland. Tenkte den gang at nå ville det bli mye tysk 'Heimatmusikk'. Heldigvis fantes det i nærheten av byen hvor jeg studerte, Karlsruhe, en amerikansk radiosender. De amerikanske styrkene i Tyskland hadde sin egen radiosender AFM Stuttgart som spilte topp musikk døgnet rundt. Alle unge mennesker lyttet på denne radiosenderen. Derfor fikk jeg anledning til å følge med på de enkelte Beatles-medlemmers solokarriere.

NW: Noen solo LP eller hendelse du vil trekke fram fra syttitallet?
TR: Husker at Paul McCartney solo-LP 'Band on the run' slo ned som en bombe blant studentene i Tyskland. Har knapt opplevd at en LP er blitt spilt så mye blant unge mennesker. Jeg vil gjerne også nevne LPen 'Imagine' fra John Lennon som er absolutt noe av det ypperste som er blitt laget.

NW: Hvordan er det med musikkinteressen i dag?

TR: Musikkinteressen i dag er fremdeles stor. Prøver å ha åpne ører for det som i dag produseres, men må innrømme at jeg ikke har så stor sans for alt spilles i dag. Favorittene mine i dag er fremdeles selvfølgelig Beatles, i tillegg kommer Rolling Stones, Eric Clapton og særlig Doors. The Doors var etter min mening forut for sin tid. Tilbudet på konserter i Tyskland var enormt sammenlignet med Norge, så jeg fikk under studiene anledning til å oppleve en rekke store poputøvere 'live'.

Den absolutt beste konserten jeg har vært på, var en konsert med The Doors i Frankfurt am Main. Jim Morrison var ubeskrivelig god, nærmere himmelen kommer man ikke. Tragisk at Jim Morrison døde i en så ung alder. Jeg besøkte hans grav under et opphold i Paris.

Ellers så kan vi opplyse at Torger Reve i dag er 55 år gammel og jobber som IT-sjef i et større Stavanger firma. Vi vil avslutningsvis takke Torger for at han tok seg tid til å svare grundig på våre spørsmål, og ikke minst takke for den store mengde bilder han stilte disponibelt for vår redaksjon. (se illustrasjoner i bladet)