Even Trygve Hansen er direktør for Fagpressen i Norge - en interesseorganisasjon for blader og magasiner - med 250 medlemsblader. Han startet som journalist i VG på 70-tallet og var senere også 5 år som politisk reporter i Aftenposten. I 1982 gikk han over til næringslivet og jobbet 6 år som informasjonssjef i SAS, og så som direktør for informasjon og samfunnskontakt i Alcatel Norge. Etter dette var han direktør i Scanpartner/Grey reklamebyrå frem til 1996 hvor han startet i Fagpressen - landets fjerde største mediekanal.

Til VG i november i fjor sa han: " I min tid i VG var det to sentrale høydepunkter for meg som journalist, i hver sin retning. Den ene var togulykken på Tretten, den andre var møtet med George Harrison."

Den travle Even Trygve Hansen sa seg villig til å bli intervjuet av Norwegian Wood om sine møter med George.

Først må jeg jo spørre om du er en Beatles-fan? Hva slags musikk foretrekker du?

Jeg er helt klart Beatles-fan og har vært det fra jeg første gang hørte Love Me Do på en platespiller på Frogner-badet. Startet band i `65 og spilte stort sett Beatles. Jeg har Beatles i dag komplett på CD. I tillegg liker jeg Shadows fra `60 til høsten `62. I dag spiller jeg i band sammen med tre venner og vi spiller kun instrumental Shadows fra den perioden. Fra høsten blir det nok utvidelse med vokal - og da regner jeg med en del tidlig Beatles & Stones.

Du fikk intervjue George Harrison første gang den 13. mai 1977. Kan du fortelle om hvordan du klarte å få til et intervju med den meget medieskye legenden?

Jeg hadde en venn som var direktør i Norge for Phillip Morris, altså Marlboro sigaretter. De sponset tungt ( og gjør det fremdeles) Formel 1 racing, og McLaren teamet hadde en storstjerne rundt `76 og `77, nemlig James Hunt. Han ble også verdensmester. Jeg var som journalist ofte med min venn på ulike F1-race, bl.a. Monaco, Monza, Silverstone og Jarama (Madrid) Det var på Jarama jeg traff George både i `77 og `78. Han var nemlig venn av James Hunt og veldig interessert i biler og fart. Han var en åpen og vennlig person. Jeg skvatt da jeg plutselig ble introdusert for ham inne på området til Marlboro Racing team. Vi traff hverandre flere ganger i løpet av den helgen, og etter racet fikk jeg lov til å intervjue ham. Hyggelig. Og det ble også tatt noe heftige bilder av George og meg når vi drikker øl sammen. Senere var vi også sammen på et heftig party. Intervjuet som sto i VG etter dette ble også solgt til en rekke andre land. Han hadde vært borte fra søkelyset en tid, så dette var godt stoff.

Du møtte ham igjen året etter - hvordan var gjensynet?

Året etter ble også ok. Vi snakket en del sammen, jeg tok noen bilder - men ville ikke pushe noe intervju. Da vi traff hverandre utbrøt han: Hey, your the Norwegian... Da følte jeg meg rimelig stolt.

Media har skrevet mye om George gjennom nesten 40 år, og siden han nesten aldri ga intervjuer ble det mange løgnhistorier i avisene (bl.a. at han var en slags Howard Hughes). Hvilke inntrykk sitter du igjen med etter dine møter med ham?

Jeg tror han var en rimelig enkel person - opptatt av gode ting. Han trivdes ikke i det store rampelyset, men har allikevel sin rolle bevisst som "evig Beatle" osv. Gjennom sitt liv fikk han tid til å prioriterte det han ville - både innen det å finne seg selv gjennom søken "etter det sanne", samt at han også kunne materialisere det han ønsket og helt klart ikke kunne oppnådd som en vanlig Liverpool-ungdom oppvokst i de harde årene etter krigen.

Fikk du møte noen av de andre Beatles-medlemmene i løpet av dine år som journalist?

Jeg var to meter unna Ringo på et party i Monaco i samme tidsrom - men jeg kan fortelle deg noe artig: Jeg var i New York for å dekke en sak om Ronald Reagan for Aftenposten. Dagen jeg skulle reise hjem dro jeg til Dakota-bygningen på 72. gate, hvor John bodde. Jeg satt og tok en kaffe på den andre siden av gaten på en benk - jeg kunne jo være heldig å se ham. Men ingenting skjedde. Da jeg landet på Gardermoen dagen etter leste jeg at han var blitt skutt. Det var ganske nærme... Etter dette har jeg bodd mye i NYC, og hver gang er jeg utenfor bygget for å minnes min virkelig store helt.

Hvordan reagerte du da du fikk høre nyheten om at George hadde tapt kampen mot kreften i november i fjor?

Etter mange ulike tilfeller av cancer, var det vel ikke overraskende for noen at han til slutt måtte gi tapt. Det fine i ettertid er å lese i gitarblader om hva han hadde betydd for både kjente og ukjente gitarister. Alle vet jo at han ikke var i nærheten av Clapton eller Hendrix - man han hadde sin enkle stil som også ble et kjennemerke. Også hadde han så tøff Gretch og Rickenbacker...

Til slutt må jeg spørre det ultimate: Vet du hvor ufattelig heldig du har vært som har fått møte George Harrison?

Det var en fin opplevelse å treffe George. Jeg ser på bildene og tenker vemodig at han er borte. Rart, men 2 av de 4 er borte. Musikken vil leve i de neste 1000 år - det er det fine.