CD: Flaming Pie
Artist: Paul McCartney
CD-nr: Parlophone 7243 8 56500 2 4
Innspilt: Pauls studio i Sussex unntatt Young Boy og orkesteroverdubbingene
på Somedays og Beautiful Night.
The Song We Were Singing (3.52) Akustiske gitarer åpner denne balladen som har artige finurligheter fra en slide-gitar. Rolige vers mens hele kompet tar av i refrenget. Flott å høre på Paul når han synger tostemt. Mot slutten tar han mer i og det hele avlutter med tostemt gitarspill. Bra start på dette albumet. Sangen ble skrevet på Jamaica i starten av 1995.
The World Tonight (4.03) El-gitar riffs og konsist bass/trommer komp. Paul synger versene med både bass og tenorstemme. Han trår til i reftrenget med sin velkjente snertne stemme. Paul fant på denne under en ferie i USA i 1995. Jeg er enig med Rune Fjørtoft at denne minner litt om George Harrison-sound; dvs Traveling Wilburys.
If You Wanna (4.36) E-moll og D-dur grep.Steve Miller leker seg med gitaren og spiller glimrende, flott og oppfinnsomt. Paul var ferdig med å skrive denne da han nådde Minneapolis i mai 1993. Minner litt om Biker Like An Icon med Paul og Steve Miller Bands The Joker (hvis man legger godvilja til).
Somedays (4.11) Paul spiller begge gitarene og bassen. Ellers er det et orkester som George Martin dirigerer vi hører. Jeg har veldig sans for soloen hvor Paul først tar en strofe på sin spanske gitar, for så å svare riffet med den andre gitaren. Meget stemningsfullt. Låta ble til da Paul kjørte Linda til en fotosession. Paul visste at Linda ville bli borte i to timer og slo ihjel tiden med å skrive denne.
Young Boy (3.54) Denne må da bli en hit!! Første gang jeg hørte denne, var i bilen min. Jeg hørte noe gørrkjedelig; byttet frekvens og havnet på denne i det gitarsoloen startet. Jeg lyttet interessert (uten da å vite hvem det var) og da den gikk over i tostemt tenkte jeg: Jøss er'e Paul eller? Da stemmen åpenbarte seg, var jeg ikke i tvil lenger. Det er første gang noensinne jeg har gjetta på at det er Paul ved å høre gitarsoloen! Ironisk nok er det Steve Miller som spiller solo, så Paul har nok hatt sitt å si der i gården. Som sagt burde denne bli en hit.
Calico Skies (2.29) En vise med typisk McCartney gitar som det dominerende instrument. Minner litt om Mother Nature's Son. Paul kan dette med interessant gitarkomp. Han skrev denne da han var på Long Island i august 1991 etter at orkanen Hurricane Bob hadde herjet. Han kunne ikke underholde seg med stereo-anlegget eller TV, så han måtte ty til sin akustiske gitar og komponere. Så ingenting er så galt at det ikke er godt for noe.
Flaming Pie (2.27) KYSS KATTA SOM JEG DIGGER DENNE!! Pianobasert moderat rock. Uventa piano detaljer. Som på Flying To My Home synger Paul veldig snertent samtidig som han trakterer pianoet. Mot slutten går den over i dobbeltakt. Er denne min favoritt på CD'n? YOU BET!! Hvorfor kunne ikke denne være lengre, Paul? Ikke vanskelig å høre at Jeff er involvert i denne, nei! Jeg tror det er sistnevnte som står for gitarsoloen.
Heaven On A Sunday (4.26) Paul roer det hele ned med søvnig el-piano som komper denne behagelige balladen. Så kommer James (Pauls sønn) med en herlig gitarsolo så sørgmodig (og flott iblandet Pauls akustiske gitar). James' stil minner meg kriminelt om David Gilmours måte å befinne seg på grenseland til feedback (Jada, jeg vet vi har nevnt denne fordømte gitaristen i alt for mange numre). Harpsichorden mot slutten minner litt om Fixing A Hole.
Used To Be Bad (4.08) Så tar Steve Miller over sologitaren. Han og Paul veksler på å synge denne 12-takters blues'en. Herlig gitar, Steve!! I mine yngre dager husker jeg at jeg digga bl.a. Jet Airliner med Steve Miller Band. Jeg husker også at Roger og jeg var på interrail i 1982 og at denne gruppa "forfulgte" oss uansett hvilken by eller land vi befant oss i. Pauls samarbeid med Steve er langt mer interessant enn det Paul gjorde med Michael Jackson og Johnny Cash. Fortsett å jobb sammen, gutter!
Souvenir (3.38) Ballade med hard trøkk. De to første akkordene ligner på Maybe I'm Amazed. Koret i tredje vers er flott. Min favoritt-ballade på denne CD. Det nås et herlig klimaks for så å roe seg ned. Jeg klarer ikke å høre denne uten at luftgitaren kommer fram.
Little Willow (2.55) Akustisk gitar fingerspill åpner denne balladen som Paul skrev etter at Ringos ex-kone Maureen døde. Veldig stemningsfullt og flott og en spinette harspichord spilt av Jeff Lynne legger seg herlig på innimellom mens Paul vokaliserer.
Really Love You (5.14) Ringos trommer starter denne lange improviserte bluesrockeren hvis komp minner meg litt om Creedence Clearwater Revivals måte å spille på. For første gang i historien er en utgitt komposisjon kreditert Paul og Ringo. Jeg skulle ønske denne var kortere og Flaming Pie lengre.
Beautiful Night (5.03) Paul setter seg ved piano. Ringo trommer igang andre vers på sin veldig spesielle måte. George Martins orkester kommer herlig inn i refrenget. Jeg kan ikke annet enn å strekke ut hendene og drømme meg bort. Så slås det over i rock-tempo. Ringo er med på vokal i denne finale-delen. Jeg mener dette burde vært avslutningslåta, men Paul husker muligens Abbey Road hvor han la til Her Majesty. Derfor har han lagt til enda en ballade.
Great Day (2.06) Akkurat som Put It There, har Paul benyttet seg av å slå takten på knærne sine. Man hører tydelig at han skifter grep på gitaren akkurat som på I'm Carrying (på London Town).
Tidvis minner denne meg om Red Rose Speedway-perioden (spesielt Big
Barn Bed).
Helhetlig vurdering: Joda, Macca gir meg igjen mange gode stunder foran stereo-anlegget.
Jeg har foreløpig vanskelig for å sette denne opp mot andre McCartney-album, men
den er i sin helhet bedre enn både Off The Ground og Flowers In The
Dirt. Jeg har ofte kritisert Paul for at han tyr mer til balladene enn til
rock'n'roll. Han gjør det her også, men for meg er balladene bedre og har mer
trøkk her enn på de nevnte forrige album. Ikke siden Press To Play har
Paul valgt å benytte seg av så mye uventede detaljer i arrangementene. Det at
han tør å sakke på tempoet i Young Boy er et eksempel på at han tør mer
den veien denne gang. En annen ting er at Pauls stemme er mer framme i lydbildet.
På Off The Ground var den mer tilbaketrukket; sikkert for å være mer et bandmedlem.
Så jeg slutter med å si KJØP!! og SOMMEREN ER REDDET! Men nå slutter jeg å skrive,
for nå¨brenner jeg etter å sette på tittelsporet på full guffe, spille luftgitar
og nyte livet. (P)
Moptops: 3 ½ (av 4 mulige)