IMAGE

Et image er det bildet eller inntrykket eller den fornemmelsen en kunstner (eller politiker eller fotballspiller eller - for den slags skyld - student) gjerne vil at offentligheten skal ha av vedkommende. Et image skapes gjennom utseende, påkledning, frisyre, oppførsel, uttalelser, språk, aksent, drikkevaner, transportmiddel. Ja, tusen ting omkring personen, og det kan naturligvis være mer eller mindre virkelighetstro samt mer eller mindre omhyggelig fabrikkert og kontrollert. Innenfor (pop) musikkens verden skapes et image oftest i samråd mellom kunstneren, manageren og plateselskapet. Og det tilrettelegges nøye etter hvilken ”målgruppe” kunstneren har. Målgruppa betyr her: den del av befolkningen/forbrukerne man spesielt gjerne vil ha til å kjøpe ens plater. Inndelt etter alder, kjønn, sosial status, profesjon (bønder, husmødre…) og selvforståelse (flipper, heavyfan, radikaler…).
The Beatles er langt ifra musikkhistoriens første eksempel på bevisst image oppbygging romantiske komponister som Beethoven, Chopin og Listz dyrket utvilsomt en viss selviscenesettelse. Det samme gjelder store jazznavn som Louis Armstrong, Duke Ellington og Miles Davis, samt tidligere tiders popnavn som Bing Crosby, Frank Sinatra og Elvis Presley.

Men Brian Epstein og The Beatles satte et nytt nivå for omhyggelig og kontrollert imageoppbygging, som dannet skole i popmusikkens verden. I løpet av deres karriere skiftet The Beatles image opptil flere ganger.

Men hvis vi her konsentrerer oss om det image som Brian Epstein hjalp/overtalte dem til å bygge opp og markedsføre i 1962 til 1965 må vi skjelne mellom to typer image:
1) gruppeimage – hvilke assosiasjoner skulle gruppenavnet ”Beatles” helst gi og 2) de fire medlemmenes individuelle images.

GRUPPEIMAGE

Før Brian Epstein ble deres manager hadde The Beatles et upolert, overveid rått image i overensstemmelse med den rock’n’roll musikken de spilte. Teddy Boys-frisyrer med bakkenbarter og stjert i nakken, lærjakker og stramme cowboy- eller lærbukser samt en sjuskete, skjødesløs sceneopptreden hvor de både røyka, drakk, spiste og banna, noe som sikkert var en meget virkelighetstro og ukonsentrert image for en gjeng rampegutter fra en by som Liverpool. Epstein polerte og strammet sceneshowet deres. Sigaretter, mat, drikke og stygge ord ble forbudt, og han brukte mange penger på å få på dem slips og uniformer. Endringen i målgruppa er åpenlys. Denne påkledninga ga gruppa et nydelig, harmløst, delikat, moteriktig, velsoignert og ensarta preg.

Men det aller viktigste ved Beatles image - det som gjorde dem både umiddelbart gjenkjennelige og helt spesielle - begge faktorer er kvaliteter som er uhyre ettertraktet i popverdenen, var frisyrene deres. Det kan være vanskelig å forstå i våre dager, men The Beatles ble ansett for å være ekstremt langhårete. ”Gulv-mopp” frisyrene deres vakte forbløffende oppsikt – det ble deres suverent viktigste kjennetegn. Frisyren med håret rett ned over panna og utover ørene ble The Beatles særlige ”gimmick” (et triks eller påfunn for å påkalle seg oppmerksomhet innenfor popverdenen). Men den var faktisk ikke deres oppfinnelse. De hadde først sett den hos en krets av tyske venner under oppholdene i Hamburg. Frisyren florerte blant studentene der i byen, men til The Beatles utrolige hell ble den først alminnelig kjent gjennom dem.

For å forstå effekten av ”Beatles-hår” kan man studere de tydelig ensarta fotos av samtidens øvrige popidoler. Alle har håret rett bakover á la Elvis og Cliff eller er karseklippet – en amerikansk mote, som hadde bredd seg til Europa mens USA var mest populær etter 2.verdenskrig.

På linje med de stilige uniformene understreket de fires like hårfrisyrer ensartetheten i The Beatles gruppeimage. De lignet firlinger, var vanskelig å skjelne fra hverandre. En uatskillelig enhet som en eksklusiv, hemmelig klubb. Vi var en hel verden av karseklipte og så fantes The Beatles. At de lignet på hverandre ble meget bevisst utnyttet som et karakteristisk, lett gjenkjennelig varemerke bestående av fire pannehårfrisyrer på plateomslag og plakater. De var svært omhyggelige med utseendet sitt når det var fotografer i farvannet. Så verden fikk sjelden se en Beatles-panne før myten allikevel var under nedbrytning i 1968.

INDIVIDUELLE IMAGE

Foreldre lærte formodentlig aldri å skille de fire Beatles fra hverandre. Men ble man som tenåring fascinert av dem lå det bak det ensarta gruppeimage en mulighet for å bli individualistisk Beatles-fan. Da hver av de fire viste seg å ha sitt eget personlige, omhyggelig konstruerte image, som tiltrakk forskjellige typer fans. Et velfungerende gruppeimage skal være entydig, gjøre gruppa lett å identifisere og må ikke forvirre målgruppa. Tilsvarende var de individuelle imagene skapt ved å fremheve og overdrive bestemte sider av hver Beatles personlighet. Man bygger altså på karaktertrekk som sikkert nok er tilstede hos personen, men for å lette fansens identifikasjon med idolet skaper man en ”stereotype”, en klisjéaktig, ensidig pappfigur. Det lyktes lett i Beatles tilfelle, kanskje fordi stereotypen falt naturlig for hver især. Kanskje fordi de var så ambisiøse og konsentrerte om å få suksess at de simpelthen aldri falt ut av rollene.

John Lennon ble markedsført som ledertypen. Den litt harde fyren som var gruppas overhode, med et kvikt intellekt (han skrev likefrem bøker), en barsk sarkastisk humor og en særdeles skarp tunge. Han skar ofte grimaser inn i filmkameraer og hadde liksom en ironisk distanse til hele Beatles-hysteriet. Han var den av de fire som så mest voksen ut og han ble en slags farsfigur, som mange av deres mannlige fans foretrakk. I virkeligheten var han også, som vi alle vet, en aggressiv hissig outsider og en rebell som tenåring. Men senere avslørte han jo sin følelsesmessige og sårbare side i mange personlige tekster som I’m a Loser, You’ve Got to Hide Your Love Away og Julia – en rørende vakker sang til hans savnede mor.

Paul McCartney ble fremstilt som den søte, romantiske typen med runde eplekinn, store brune mandeløyne, alltid oppmerksom og imøtekommende, sjarmerende og smilende. Eager to please, som engelskmennene sier. Han spilte alltid pen og jentene dånte i kø over den fotogene hjerteknuseren. I virkeligheten var han sikkert så romantisk anlagt som mange av sangene hans antyder. Men han viste seg sannelig også senere å være den beinharde forretningsmannen som kynisk utnytta The Beatles oppløsning til å gjøre reklame for sin egen første solo-lp. Dessuten var det han som slepte de tre andre i retten for å få flere penger ut av det avslutta partnerskapet.

George Harrison ble presentert som den sky, sjenerte og litt tilbaketrukne, alvorlige naboens gutt. En litt mystisk type som talte til fansens nysgjerrighet…og medfølelse kanskje, undertrykt som han jo var av det feterte sangskriverparet Lennon/McCartney som satt på de fleste av sangene og fikk mest spotlight.

Ringo Starr var den minste av de fire og med den største nesen fikk han rollen som den ikke for kloke (han skrev ikke sanger som de andre tre) og i hvert fall ikke for pene trommeslageren, som sa pussige ting. En kosekamerat som talte til mange pikers morsfølelser. Han hadde behov for en kjærlig hånd. Således var det litt for enhver smak. Man var ikke ”bare” Beatles-fan, man var dessuten personlig fan av en av dem.

SCENEFREMTREDEN

The Beatles sceneopptreden var meget omhyggelig innstudert og tok sikte på å underbygge og fastslå dels deres individuelle images, dels deres gruppeimage. Deres oppstilling på scenen var i seg selv en flott koreografi som ikonografisk undertegnet GRUPPEN. Stortromma med gruppelogoen i midten virker som en speilingsakse takket være Pauls venstrehendthet, og han og Johns fremskutte plassering som likeverdige ”tvilling” –forsangere på hver sin side. De tre frontfigurene var tilfeldigvis alle nøyaktig like høye, og med like uniformer og frisyrer ble det samlede inntrykk en billedlig flott homogen oppstilling som i god overensstemmelse med deres image undertegnet det kollektive, deres likeverdige fellesskap, uatskilleligheten og gruppefornemmelsen. Deres oppførsel på scenen undertegnet utover det til og med deres individuelle images på slående måte.

John Lennon hadde en aggressiv, dominerende positur på scenen – tungt stående med spredte ben, nesten truende inn mot mikrofonen – kikkende rundt med et overlegent, nesten hånlig blikk (som vi senere har fått vite skyldtes hans sterke nærsynthet). Hans introduksjoner var krydret med sarkasme og avstandstagende spøkefullheter, ofte med påtatt skotsk aksent: ”Thank you, folks…..shut up!….here’s a song some of you older people might remember” (nemlig fra året før): ”A Harrd Dees Nicht”.

Om John var nær på å skremme de små tenåringene så gjorde Paul McCartney alt han kunne for å være søt og spille opp til småjentene. Stadig i livlig rytmisk bevegelse, viftende med gitarhalsen og med oppmerksomme, sjarmerende smil sendt rundt i konsertsalen. Hans måte å tiltale publikum på var i stil med hans image. Høflig og nesten lengtende etter jentenes skrik. ”Can you hear me?”…(bekreftende skrik)….”We’d like to thank everybody for coming along tonight…have you enjoyed the show?…(bekreftende skrik). Han forsøkte seg til og med på små bruddstykker av det lokale språket: ”Merci beaucoups, everybody”.

Den ”sky og sjenerte” George Harrison holdt en lav profil, litt tilbaketrukket i midtområdet av scenen. Han konsentrerte seg om å spille sin sologitar og gikk nå og da frem for å synge sin korstemme. Av hensyn til hans ”personlige” fans sang han naturligvis også en enkelt sang (så de kunne få skreket ut), men det ble med det, og hans introduksjoner var korte, klare og uten befalinger eller opptrinn.

”Klumpedumpen” Ringo Starr var tilsynelatende ikke smart nok til å få lov til å tiltale publikum, men hadde likevel sin solosang av hensyn til hans fans. Ellers passet han trommene sine meget rystende med det lange håret og med store kroppsbevegelser på synkoper. Når en sang var ferdig trådte de tre gitaristene litt tilbake på scenen.
Så bukket alle fire Beatles meget dypt og høflig. Et nesten pussig nydelig trekk som Epstein hadde oppdratt dem til og som hjalp til med å gjøre dem helt akseptable for foreldregenerasjonen. Skrikinga ved en Beatles-konsert skyldtes i første rekke ritualets massehysteri. Men studerer man konsertopptak fra perioden med Beatlemania vil man finne bestemte situasjoner som uvergelig fremkaller forsterkede reaksjoner (høyere skrik) fra publikum.

La oss våge oss ut på tynn is og tolke de seksuelle signalene som The Beatles mer eller mindre ubevisst sendte ut. Publikum opphisses for det første av sangerens eget skrik umiddelbart før gitarsoloen midt i sangen. Det var et trick de hadde fra gamle rockere som Little Richard og som de formodentlig utviklet for å få liv i publikum i Hamburg. Disse ekstatiske skrik og brøl fantes også på de første platene deres. Og virket, sett i forhold til samtidens høflige familiepop, nesten anmasende og seksuelt pirrende, som et orgasmebrøl. Da The Beatles gjorde sin entré på de norske hitlistene i 1963 med Twist and Shout som inneholder masser av disse skrikene. Og som den veloppdragne unge mann jeg var ble jeg nærmest pinlig berørt over denne livsglade utstilling av opphisselse. Jeg foretrakk (med skam å melde) Brian Pooles mer stuerene versjon….uten alle de skrikene. For det andre gikk jentene alltid helt i spinn når Paul og George (eller John og Paul) sang kinn mot kinn i en mikrofon, ristet det lange håret og sang ”ooh” i falset (”fistelstemme”).

Her må det være tale om tre seksuelle signaler:
1) likheten med små engelske korgutter med passe langt hår talte til jentenes morsinstinkt.
2) en pirrende antydning av homoseksualitet (kinn mot kinn) og
3) det pirrende i at menn påtar seg desidert feminine manérer (riste det lange håret sitt, synge i falset). Man skal huske at The Beatles lange hår i 1963 var et entydig feminint trekk. Man kunne forestille seg at meget unge jenter følte seg tiltrukket av popidoler med ”bløte” feminine karaktertrekk (langt hår), ja nesten feminine manérer (ingen maskulin berøringsangst, kinn mot kinn, kasta det lange håret sitt omkring seg). Meget unge jenter i starten av puberteten er formodentlig litt skremte ved tanken på sex, og føler seg derfor sikrere med idoler som ikke er for maskuline. De litt eldre og mer erfarne kvinnelige fans kunne så la seg pirre (i underbevisstheten) av John Lennons meget kraftig symbolladdede positur på scenen, med spredte ben og et mikrofonstativ som iøynefallende fallossymbol mellom benene. Og ettersom guttene ble pirret av homseantydningene (tabu i 1963) var det alt i alt noe for enhver tenårings gryende seksuelle underbevissthet.

For å kjøre linja helt ut kunne begge kjønn så la seg rive med av en Beatles-konserts samleieaktige forløp med et langt forspill (oppvarmingsgruppene), de orgasmiske hektiske 20 - 25 minutter i idolenes selskap med skrik på begge sider av scenerampen og den totale svette utmattelsen, når det hele var overstått.

Utdrag fra den suverene danske boka The Beatles Deres Historie, Musik og Samtid (ISBN 87-7351-848-4) av Ejvind Dengsø, utgitt 1990 av forlaget Systime a/s Klokkebakken 20 Gjellerup 7400 Herning tlf 97119011.