BLODSPOR PÅ DET HVITE ALBUMET

av Svein Sund

I begynnelsen av 60- åra sa John F. Kennedy til amerikanerne: "Vi akter å reise til månen i løpet av dette tiåret, ikke fordi det er enkelt, men fordi det er vanskelig. Bare da får vi sett hva vi virkelig formår".

Da Sovjet sendte Jurij Gagarin opp som første astronaut rundt jorda, fikk de et forsprang på USA. Derfor ble det et mål for USA å komme først til månen, koste hva det koste ville.Og den som gav amerikanerne, og oss andre i den vestlige verden, drømmen, var Kennedy.Han skulle føre oss mot stjernene. Hva kunne gå galt? Altfor mye gikk galt. Vietnam- krigen. Grisebukta. Dallas, Texas. Den amerikanske drømmen var knust.

Samme dagen som Kennedy ble skutt, 22. november 1963, kom "With The Beatles" ut. I USA fikk plata navnet "Meet The Beatles". Med den kom Beatles den amerikanske drømmen til unnsetning. Amerikanerne fikk noe annet å tenke på. Da Beatles landet på Kennedy Airport, New York, 7. februar 1964, virket det som at hele nasjonen hadde fått noe å glede seg over. "I Want To Hold Your Hand" toppet hitlistene, og hele USA benket seg foran TV- skjermene for å se Ed Sullivan Show. Beatlemania hadde nådd Amerika.

Charles Manson satt i fengsel på denne tiden, som han hadde gjort mesteparten av sitt liv, på Mc Neil Island, Washington. Beatlemania nådde også inn i fengselet. Fra før av hadde Manson to store interesser; gitarspill og Scientology. The Beatles ble hans tredje. Og som hans andre interesser, ble det etter hvert en besettelse. Som andre fans beundret han dem, men reaksjonen snudde seg etter hvert til sjalusi. Sjalusi over deres suksess, oppmerksomhet og berømmelse. Han uttalte flere ganger til sine medfanger, at fikk han sjansen, kunne han bli større enn Beatles.

Nyhetsinformasjonen om det som skjedde i USA på 60- tallet fikk vi i Norge gjennom Dagsrevyen, radio, aviser og blader. Stort sett handlet det om Vietnam- krigen og rase-urolighetene, spesielt i Sør- Statene. I USA var det og er det mange forskjellige religiøse retninger. Den gang, mer enn i dag, gav dette seg utslag i konservative og fanatiske meninger. Man kan nesten si at blant disse hersket det en reaksjonær ånd. Da uttalelsen til John Lennon, om at Beatles var mer populær enn Jesus, nådde amerikanerne sommeren 1966, reagerte de konservative med å oppfordre alle Beatles- fans til å boikotte dem. De arrangerte innsamlings-aksjoner der de brente alt som omhandlet The Beatles. Ku Klux Klan var selvsagt med og gjorde konsertene utrygge. De lovte at det skulle skje noe med Beatles på flere konserter.

For de fleste unge var boikotting en utenkelig tanke. Ungdomskulturen i statene blomstret. Bokstavelig. For på denne tiden vokste hippie- kulturen fram. Senteret for denne kulturen var San Fransisco, nærmere bestemt bydelen Haight-Ashbury. Dette var en uorganisert ungdomsbevegelse som gjennom avvikende levesett, tok avstand fra det etablerte samfunnet. De gav uttrykk for sin protest gjennom klesdrakt, langt hår, bruk av narkotika, sitt bo-fellesskap og sin musikk. Kulturen spredte seg raskt til Vest-Europa og andre deler av verden. I begynnelsen bestod hippiene av fredselskende blomsterbarn. Fra hele USA kom det horder med ungdom til San Fransisco og den nye livsstilen. Det var en ny filosofi. Mange kreative og søkende kom. Men så kom endringen. De mer forstyrra, syke og narkomane tok til å komme. LSD ble erstattet med stoff som speed, som førte til paranoia, og uskyld ble erstattet med vold. I stedet for å ha blomster i håret, ble det etter hvert tryggere å ha en revolver i beltet. Miljøet forandret seg fort. Forventningsfulle ungdommer strømmet fortsatt til, gjennom "the Summer of Love" i 1967. Men velkomsten ble annerledes enn forventet.

Da Charles Manson, mot sin vilje, ble løslatt fra fengselet våren 1967, var det til San Fransisco han kom. Det eneste hjemmet han hadde hatt, var fengselet. Der hadde han lært reglene. Der følte han seg trygg. Han var antisosial, overfladisk og glatt, men tilpasset seg lett. Da han ble satt fri var han nærmere 33 år gammel. 17 av de årene var tilbrakt i fengsel The Manson Family ble født i Haight-Ashbury den våren i 1967. Manson hadde evnen til å til-trekke seg en bestemt type mennesker. De bestod av jenter som hadde rømt hjemmefra, eller rett og slett blitt sparket ut av hjemmet. Noen gutter ble også med. Det som var felles for disse ungdommene, var at de var en gjeng med fortapte sjeler, som hadde fått en skjev start i livet. De var på kant med sine foreldre og samfunnet, og var på leting etter en erstatning for det tapte. Alle hadde et behov for å bli akseptert. Manson forstod dette savnet og denne lengselen.
Familien ble større som tiden gikk. De var hele tiden på flyttefot langs vestkysten av USA. Etter hvert slo de seg mer eller mindre til ro i nærheten av Los Angeles.

USA fortsatte krigen i Vietnam under Lyndon B. Johnson. Unge menn ble sendt dit. Noen kom tilbake. Som krøplinger eller nervevrak. Og mange kom ikke levende fra det. De mørkes borgerrettsforkjempere hadde nok å kjempe for, spesielt i sørstatene. "I have a dream", sa Martin Luther King. Han ble skutt og myrdet i Memphis, Tennessee, april 1968. Robert Kennedy ville fullbyrde brorens drøm. Han ville bli president etter Johnson. Han ble skutt og myrdet i juni 1968. Mye gikk galt i USA på 60- tallet.

Og noe fryktelig, fryktelig gikk galt natta til den 9. august 1969 i Los Angeles.

I London, på den andre siden av jorda, var sommeren på sitt heteste. Fredag den 8. august ble Beatles fotografert utenfor innspillingsstudioet til EMI, i Abbey Road. Bildet til det nye plate- omslaget ble tatt. Den kjente filmregissøren Roman Polanski var også i London. Han holdt på med en ny film. Denne helga ville han avslutte arbeidet. Så ville han reise hjem til sin kone Sharon Tate i Los Angeles. De ventet sitt første barn om en måned.

Det var så stille at du nesten kunne høre lyden fra isen i cocktail- risterne i de rikes hjem nedover dalen, sa en av morderne senere. 10050 Cielo Drive ligger i Benedict Canyon, over Beverly Hills, i englenes by. Sharon Tate, 26 år, filmskuespillerinne, gift med den kjente filmregissøren Roman Polanski, kalte hjemmet sitt for "mitt kjærlighetsrede". Hun var gravid i åttende måned da morderne kom. Det var svært varmt i Los Angeles. Oppe i åsene, rundt byen, var det ti grader lavere temperatur, men fremdeles så varmt at de fleste sov med vinduene åpne. Nabohuset ligger omtrent 100 meter unna. Kona i huset hørte noe som lignet skudd mellom klokken halv ett og ett om natta. Da hun ikke hørte noe mer, gikk hun til sengs. Noen få andre hørte også skudd. Hunder begynte å bjeffe. Men ingen hørte eller så noe mer uvanlig. Englenes by lå og sov i varmen.

Hushjelpen, fru Chapman, var den første som kom til åstedet. Klokken var nærmere halv ni om morgenen den 9. august. Da hun så blod og døde kropper, løp hun skrikende til en av naboene. Politiet ble varslet. Fem mennesker var myrdet. Som drapsvåpen var både kniv og våpen brukt. Drapene var så brutalt utført, at det skaket opp hele landet. Sharon Tate hadde spilt i flere filmer. Ingen av dem hadde gitt henne berømmelse. Nå ble hun førstesidestoff over store deler av verden. Tre venner som var hos henne ble også drept. Den femte var en 18 år gammel gutt, som tilfeldigvis hadde vært i gjestehuset for å selge en radio til husets vaktmester. Gjestehuset ligger et stykke fra hovedhuset. Vaktmesteren spilte musikk på anlegget sitt da 18- åringen forlot ham. Derfor hørte han ikke det som skjedde i og utenfor hovedhuset. Da morderne kom inn på eiendommen, var gutten på vei ut i sin bil. Da ble han skutt. Så gikk de inn i hovedhuset. Gjestehuset ble oversett. På den ene døra til hovedhuset fant politiet ordet PIG skrevet med Sharon Tates blod.

Dagen etter skjedde marerittet igjen. Da ble et ektepar drept i sitt eget hus i en annen bydel i Los Angeles. Da brukte morderne bare kniver. I tillegg til alle knivstikkene, stod en gaffel i magen, og en kniv ned i halsen på mannen. På magen hans var ordet WAR, risset inn i huden. Og på veggene i stua var det skrevet DEATH TO PIGS og RISE. Utenpå kjøleskapdøra stod det HEALTER SKELTER (stavefeil). Alt var skrevet med ofrenes blod.

Disse to drapssakene ble etterforsket hver for seg. Derfor tok det flere uker før de ble koblet sammen. Det som førte til sammenkoblingen, var løsmunnethet fra morderne, og andre medlemmer av The Manson Family. Da Vincent Bugliosi ble satt på saken, som aktor, ble det virkelig fart i sakene. Han ledet også etterforskningen, som førte til at Charles Manson og fire andre familiemedlemmer ble arrestert Både før og etter disse mordene, ble det begått andre mord av familien. I et tilfelle, i juli 1969, da en lærer ble drept,fordi han ikke ville gi dem penger, ble det også skrevet en beskjed med offerets blod; POLITICAL PIGGY. Etter hvert ble flere familiemedlemmer arrestert.

Fra starten i 1967 og fram til sommeren1969, var Charles Manson blitt som en gud for sin familie. Medlemmene var også sikker på at han var en reinkarnasjon av Jesus Kristus. Noe han enkelte ganger kalte seg. Denne lille mannen hadde fullstendig kontroll over sine kvinnelige og mannlige disipler. Alt som ble gjort var bestemt av Charlie. Han bestemte hvem som skulle være med i fellesskapet, når de skulle spise, når de skulle elske og hvem de skulle elske med, hvilken musikk de skulle høre på. Og han bestemte hvem som skulle drepes, og hvordan de skulle avlives. Samtidig snakket han om sin filosofi. Han sendte ut sine folk de nettene i august for å drepe for seg. Det store spørsmålet var; HVORFOR? Hva var motivet for disse tilsynelatende umotiverte, grusomme mordene ?

Den som fant drapsmotivet var aktor og hovedansvarlige for etterforskningen, Vincent Bugliosi. Etter en til fingerspissene grundig etterforskning, falt bit for bit på plass i puslespillet. Tenkelige og utenkelige bevis ble funnet og lagt til de andre bevisene.

Og motivet fant han i hodet til Manson.

"Hvilket djevelsk sinn var villig til å drepe syv uskyldige mennesker på den verst tenkelige måte ?" spurte Bugliosi i starten av rettssaken. Å bevise at Charles Manson eide dette djev-elske sinn, ble aktoratets oppgave. Først måtte jury- medlemmene overbevises om at Manson virkelig hadde slik kontroll over sine disipler. Han som til tider hadde den ubegrensede ydmykhet å kalle seg Jesus Kristus. Deretter måtte motivet bevises. Motivet som var enda mer bisarr enn drapene selv. Bortsett fra motivene som gjelder Mansons lidenskap for voldelig død, og hans ekstreme holdning mot det bestående, var det et videre motiv som var det viktigste og det endelige. Og det var Mansons fanatiske besettelse av Helter Skelter. Et begrep han hentet fra det doble albumet til The Beatles, som vi alle kjenner under navnet The White Album. Manson var sykelig opptatt av Beatles. Han trodde at gruppen snakket til ham gjennom sangenes tekster. Og han forklarte sine disipler at han fant fullstendig støtte for sin filosofi der.

For Charles Manson betydde Helter Skelter noe helt spesielt. Det betydde at den svarte mann skulle utrydde hele den hvite rase, bortsett fra Manson og hans utvalgte disipler, som skulle unngå Helter Skelter ved å gjemme seg i et bunnløst hull i ørkenen i California. Dette hullet stammer fra Johannes´ Åpenbaring,.kapittel 9, der det står om brønnen som fører ned i avgrunnen. På engelsk heter Johannes´ Åpenbaring: The Revelation of St John the Divine, eller forkortet; Revelations, altså Revelation 9. Manson så på seg selv som Jesus. De hvite var de gamle Romerne, og hans familie var de opprinnelige kristne. Nå var tiden inne til å få Romerne på korset. Det var deres tur nå.

De syv drapene, som Manson stod bak, skulle starte Helter Skelter. Det skulle se ut som at det var den svarte mann som stod bak mordene. Han ville vise dem hvordan de skulle starte revolusjonen. Manson så for seg at det hvite samfunnet reagerte ved å ta hevn mot de svarte. Dette ville igjen føre til borgerkrig.Vi ville få oppleve blodbad i alle amerikanske byer. Til sine disipler fortalte Manson at han så for seg at den svarte mann vant krigen. Videre i sin tankeverden mente han at de svarte, etter at de hadde utryddet hele den hvite rase, ikke hadde nok styrke eller erfaring til å utøve sin makt De svarte måtte derfor overgi styringen til de hvite utvalgte som nå kom fram fra avgrunnen i ørkenen. Manson hadde selvfølgelig tiltenkt sin egen høye person tittelen; Verdens Leder. Her finner vi hovedmotivet : Verdensherredømme.

Aktoratet beviste at Manson hatet de svarte, samtidig som at han hatet det hvite samfunnet, som han kalte "pigs". Ordet PIG ble funnet skrevet i blod på utsiden av døra til Tate- huset. Ordene DEATH TO PIGS, HELTER SKELTER og RISE, ble funnet skrevet i blod i La Bianca- huset. Disse ordene skulle være et tegn på at det var de svarte som stod bak mordene. Black Panther, en svart organisasjon, brukte ordet "pig" om det hvite samfunnet.

Manson ville desperat bli en plateartist. Han prøvde gang på gang å få en platekontrakt. Dennis Wilson, i Beach Boys, var en av personene i platebransjen han kom i kontakt med. Det eneste han greide å ordne for Manson var at hele familien fikk bo i huset hans i flere måneder. I løpet av den tiden fikk han sent The Manson Family til legen flere ganger på grunn av kjønnssykdommer. Han uttalte selv at han betalte historiens største gonoré- regning hos sin Beverley- Hills lege. I løpet av tiden de bodde i huset hans, regnet Wilson med at han tapte rundt regnet 100 000 dollar. 21 000 dollar tapte han på at hans Mercedes- Benz ble kjørt til vrak. I tillegg gav han bort ni eller ti av sine gullplater til dem.

En annen person som Manson kom i kontakt med, i håp om en platekontrakt, var TV- og plateprodusentTerry Melcher, sønnen til Doris Day. Etter mye om og men endte også denne
kontakten i ingenting for Manson. Det Manson satt igjen med var bitterhet og kanskje ikke en aldri så liten hevngjerrighet. Han følte seg lurt av Melcher. Det var også et annet forbindelsesledd mellom disse to personene. Terry Melcher og Candice Bergen, den kjente filmstjernen, var paret som bodde i 10050 Cielo Drive før Sharon Tate og Roman Polanski flyttet inn. Huset lå isolert til. Det var en av grunnene til at Manson valgte akkurat det huset til starten på revolusjonen. Men en annen og viktigere grunn var at Manson og en av de utsendte morderne hadde vært der før. Manson hadde vært med i bilen, ved flere anledninger, da Dennis Wilson hadde kjørt hjem Melcher. I tillegg hadde Manson vært inne på eiendommen, da han skulle besøke Melcher. Men da hadde Tate/Polanski flyttet inn. Helt sikkert er det at Sharon Tate så mannen som noen måneder senere stod bak hennes død. Og Manson ble lagt merke til. Han oppførte seg som om han eide eiendommen. De som var til stede syntes han hadde dårlige manerer. Fire av de drepte var til stede denne dagen. Manson ble snakket til på en måte som virket nedverdigende på ham. Da Manson sendte ut sine mordere var han helt bestemt og sikker i sin sak. Helter Skelter skulle starte i 10050 Cielo Drive. Det andre mordstedet var også kjent for Manson, da han ved flere anledninger hadde vært i nabohuset, som gjennom en tid var tilholdstedet for noen hippier. Men at det ble akkurat det huset og paret La Bianca som ble offer, var nok mer tilfeldig.

Under rettssaken bebreidet Manson Beatles for mordene. Han mente at han selv bare var en melommann. Tekstene fortalte hva han skulle gjøre. Beatles og Bibelen var de to kildene han brukte for å forklare Helter Skelter, eller Dommedag. Det Hvite Albumet og Johannes´ Åpenbaring. De fire englene i Johannes´ Åpenbaring var Beatles. Ledere, talerør, profeter for en hel generasjon. Det nevnes også en femte engel. Det var Manson.

Det Hvite Albumet hørte Manson første gang i desember 1968. Han fikk tak i plata i L.A. Da han kom tilbake til sin familie, som da oppholdt seg på en nedlagt ranch i Death Valley, noen mil fra byen, hadde han plata med seg. Fra da av snakket han om Helter Skelter. Før hadde han snakket om en hvit-svart krig, som snart var i vente. Dette var ikke noe Manson tok ut av lufta. Raseopptøyer og motreaksjoner fra de svarte skjedde hver dag i USA. En form for rasekrig lå og ulmet. I det hvite albumet fikk han bekreftet sine tanker. Albumet ble spilt ustanselig. Manson forklarte sine disipler den egentlige meningen med tekstene. Den skjulte mening. En mening som var rettet direkte til ham. I sangen "I Will", mente han at Beatles ønsket at han skulle lage et album. "Honey Pie" fortalte ham at de var på søken etter Jesus Kristus. Og de visste at han var oppstått og levde et sted i nærheten av L.A. For å hjelpe Beatles "across the Atlantic, to be where you belong", sendte Manson og jentene flere brev og telegrammer, og ringte minst tre ganger, til Savile Row 3, London, for å få dem over til Death Valley, slik at de kunne være med dem ned i det bunnløse hullet. For å unngå Helter Skelter. Men anropene var til ingen nytte.

Han mente at Beatles prøvde å få kontakt med ham gjennom de første åtte linjene i "Don´t Pass Me By ", i "Yer Blues", og i en tidligere låt, fra "Magical Mystery Tour"; "Blue Jay Way". Manson mente videre at Det Hvite Albumet gjorde alt klart for revolusjonen, mens Charlies eget album, som skulle komme senere, ville starte den. Og Charlie skrev sanger. På denne tiden, vinter og vår 1969, bodde de i et stort hus i nærheten av L.A. Huset fikk navnet "Yellow Submarine". Der forberedte de sin forsvinning til det bunnløse hullet i Death Valley. Etter hvert flyttet de til en ranch, som ble brukt til western- filmer. Der hadde de sin hovedbase til den brant ned under rettssaken. Og det var fra denne ranchen de kjørte ut fra de to kveldene i august.

En av familiens medlemmer ble kalt "Sadie Mae Glutz". At Beatles hadde en sang som het "Sexy Sadie" på Det Hvite Albumet, var enda et hint om at Manson og gruppa var mentalt på bølgelengde. For Charlie betød "Rockey Racoon"; "coon", som er et uttrykk brukt om den svarte mann. "Happiness Is A Warm Gun" var en beskjed om at den svarte mann måtte bekjempe den hvite mann med våpen. "Blackbird" forteller at nå er tiden inne for at de svarte skal reise seg opp og starte kampen mot de hvite. Ordet "arise" går igjen i sangen. "Helter Skelter" starter med "Når jeg når bunnen, går jeg tilbake til toppen av sklia. Der stopper jeg og snur meg, og jeg tar meg en tur". I følge medlemmer av familien, var dette bildet på når de kom ut av det bunnløse hullet i ørkenen. For mange betydde ordet "piggies" det etablerte samfunn. Og teksten er kritisk til "piggies". Det de trengte var en god omgang juling. Det vil si ar den svarte mann skulle gi det hvite samfunnet en god omgang juling. Og det var akkurat det paret La Bianca fikk den skjebnenatta i august 1969. Både kniv og gaffel ble brukt. Rosemary fikk 41 knivstikk. Leno fikk 12 knivstikk og syv gaffelstikk. Da de fant ham, hadde han en kniv i munnen og en gaffel i magen. Blodet hans ble brukt til å skrive "DEATH TO PIGS" på veggen med.

I "Revolution 1" går teksten slik :"Du sier at du ønsker en revolusjon. Du vet, vi alle ønsker å forandre verden……. Men når du snakker om ødeleggelse, da kan du regne meg ut". Men i samme åndedrag sier Lennon "inn". For Manson betydde dette startskuddet for revolusjonen. Teksten følger opp :"Du sier du har en sikker løsning. Du vet, vi vil gjerne se planen".

Gjennom "Revolution 9" brettes selve revolusjonen ut, som beskrevet i Bibelens Johannes´ åpenbaring, eller Revelation på engelsk. Det er ikke vanskelig å se for seg dommedag i dette virvar av lyder og stemmer. Vi hører rop, skrik, visking, bilhorn, grisegrynt, kirkehymner, fotballpublikum, en dialog fra BBC, maskingevær, babyskrik, klassisk musikk, eksplosjoner. Igjen og igjen sier en stemme "number nine", "number nine". Bak maskingeværene og griselydene, kunne Charlie høre en stemme si "Rise" to ganger. Dette kan så vidt høres 2 minutter og 31 sekunder inn i låta. Og Charlie reiste seg.

Det var ikke bare tekstene på Det Hvite Albumet som ble lagt merke til. Charlie hørte også at enkelte lyder og akkorder fra andre sanger bli gjentatt i "Revolution 9". Mot slutten av "Piggies" er det en litt rar akkord like før grisegryntinga. I "Revolution 9"høres den samme akkorden. Etter den høres maskinpistoler, som blir etterfulgt av grynting. I "Helter Skelter" er det også en merkelig akkord som gjentas i "Revolution 9", blant maskingevær, hyl og skrik. Alt dette fasinerte Charlie. Etter "number 9" avsluttes Det Hvite Albumet med den symbolske "Good Night". Albumet ble spilt omtrent non-stop utover våren og sommeren. Charlie refererte hele tiden til plata. Favoritt-uttrykkene var "Helter Skelter Is Coming", "A Damn Good Whacking", "Pigs" og "Rise".

Manson var og er en sammensatt person. Han kunne ikke finne seg til rette i samfunnet, som en vanlig borger. Under etterforskningen kom det fram en del sider ved ham som var interessante. Det viste noe av det som rørte seg i hodet på ham. Det meste av dette materialet kunne ikke brukes i retten.

I fengselet studerte Manson scientology. I følge ham selv var han utlært i dette, da han hadde nådd den høyeste graden "theta clear". Da han kom ut av fengselet i 1967, hadde han lagt dette bak seg. Men han brukte en del teknikker han hadde lært gjennom studiene. Teknikker som gikk ut på personlighetskontroll og programmering av sine disipler. Manson´s forbindelse med The Process, eller The Church of The Final Judgement, bør også nevnes. Det er ikke bevist at han har hatt direkte kontakt med sekten. Men noen paralleller er interessante: De rekrutterte sine medlemmer fra det samme miljøet, fra hippiene på vestkysten av USA. Begge prekte om en umiddelbart forestående ragnarokk, der alle, bortsett fra noen få utvalgte, ble utslettet. Begge fant grunnlaget for dette i Johannes Åpenbaring. Begge tenkte seg motorsykkelgjenger som de siste dagers krigsfolk, og begge prøvde å få dem over på sin side.
Begge prekte om Kristus sin tilbakekomst på jorden. I Manson sitt tilfelle, var han Kristus. Hans riktige navn var Charles Milles Manson. Etter at han kom ut av fengselet i 1967, kalte han seg Charles Willis Manson. Dette mellomnavnet må han ha hentet fra sin første kone, som het Rosalie Jean Willis, som han giftet seg med i januar 1955. Meget sakte sa han navnet sitt "Charles` Will Is Man`s Son". Betydningen var at hans vilje var den samme som menneskesønnen. Etternavnet var skreddersydd for rollen han ville ta på seg. Men han var også Satan. I følge The Process, var Jehova, Lucifer og Satan universets tre store guder, med Kristus som den endelige forener, som samler alle tre. Manson hadde en enklere formel. Hans tilhengere kjente ham både som Kristus og Satan. Og de hadde samme holdning til redsel. Redsel er velgjørende. Redsel er et redskap for å sette i gang en handling eller et skaperverk. Hakekorset som Manson og de andre i familien skar inn i pannene sine under rettssaken, ligner på symbolet til The Process. Som igjen fører oss til en person som Manson i stor grad identifiserte seg med: Hitler. Han snakket ofte om ham, og så opp til ham. Han mente at Hitler hadde den beste løsning på alt. Han var en mann som var i harmoni med seg selv og omverdenen, og som ville utslette jødene. Manson så på seg selv som en ikke mindre historisk person. En leder som ikke bare ville snu skjebnen til de svarte, men ville utslette alle raser bortsett fra den ariske rase, hans helhvite amerikanske familie.
Det er mange paralleller mellom Manson og Hitler. Begge var vegeterianere. De hadde dype sår fra unge år; psykiske plager som nok var med på å underbygge deres hat til samfunnet. For begge led under skammen av at de var uekte. Manson visste ikke hvem faren var. I følge fengselsprotokollene kan han ha hatt en mistanke om at faren var svart. Det gjør ham til bastard.

Flere historikere tror at Hitler var besatt av frykten for at faren, og dermed han selv, hadde jødisk blod i sine årer. Blodsbrødre til et folk begge dypt hatet. Begge førte et omflakkende liv, var frustrerte, var avviste kunstnere, likte dyr mer enn mennesker, var dypt opptatt av det okkulte, og de hadde andre til å utføre drapene for seg. Begge omga seg med skoslikkende tjenere, de fant, og utnyttet andre personers svake sider, de hjernevasket sine tilhengere ved gjentagelser, og begge innså, og anvendte, den psykologiske påvirkning som frykt har.
Tilhengerne deres beskrev øynene deres som hypnotiske, de hadde en sterk personlighet, en utstråling, og en stor mengde personlig overbevisende makt. Generaler gikk til Hitler for å forklare ham at planene hans var helt gale. Da de forlot ham var de omvendt. En far oppsøkte Manson for å drepe ham, fordi han hadde tatt datteren fra ham. Han endte på sine knær og æret ham. Begge trodde på filosofen Nietzsches tre grunnsetninger:" Kvinner er menn underlegende. Den hvite rase er suveren i forhold til de andre rasene. Drap er i orden hvis det gagner noe". Og drepte gjorde de. For å nå sine grandiose drømmer. Hitlers drøm var Det Tredje Riket. Mansons var Helter Skelter.

I desember 1969 ble Manson og fire andre personer tiltalt for drapene. Rettssaken for Manson og de tre damene startet 15. juni 1970. Rettssaken ble den lengste draprettssak i amerikansk historie. Den varte i ni og en halv måned. Det ble den dyreste; omtrent 1 million dollar. Den ble den mest publiserte. Juryen var avsondret fra omverdenen i 225 dager. Sakens utskrifter omhandlet 209 hefter, 31716 sider, som utgjør omtrent åtte millioner ord. Rettssaken for den femte personen, en mann, ble gjennomført mye senere, grunnet årsaker vi ikke skal komme inn på her. Denne rettssaken varte i to og en halv måned., kostet en kvart million dollar. 40 nye hefter ble tilført de andre heftene. Et lite bibliotek i seg selv. I tillegg til de nevnte drapene, ble det begått flere drap både før, under og etter rettssakene.

Manson var ikke fysisk med på drapene. For at han skulle stå til ansvar for dem, brukte Bugliosi indisium (sannsynlighetsbevis), og loven om sammensvergelse. 25.januar 1971 fant juryen alle tiltalte skyldige i sammensvergelse for å drepe, og for overlagt drap. 29.mars 1971 sa juryen: "Dødsdom for alle fire". Dommeren stadfestet dette. Dødsdommen for den femte personen ble lest opp den 21.oktober 1971. I 1972 endret Høyesterett i California, dødsdommer til livsvarig fengsel. For Manson sin del ble han sendt tilbake til hjemmet han kom fra. Der han følte seg trygg. På en måte, ironisk nok, gikk han fri.

Prøveløslating er avslått flere ganger. Alle de dømte sitter enda i fengsel.

Den 15.-17.august 1969 gikk Woodstock-festivalen av stabelen. Tre dager med kjærlighet, fred og musikk. Jo, det hele så lovende ut. Men rottenskapen hadde selvfølgelig allerede satt inn for lenge siden. Hippiene i USA hadde sitt avskjedsselskap i Woodstock de tre dagene, sommeren 1969. Det hele gikk fredelig for seg. Men det var en kultur som var i ferd med å råtne i begge endene. Helt mot slutten av festivalen kommer Jimi Hendrix på scenen. De fleste hadde dratt hjem. Rundt publikummet som var igjen, så det ut som en slagmark. "Star Spangled Banner" sprutet ut av gitaren til Hendrix. Du kunne høre bombene falle i Vietnam.

Amerikanerne landet på månen. Men det amerikanske samfunnet krasjlandet flere ganger i løpet av 60-tallet. Når det gjelder hippie-og ungdomskulturen, fikk vi et ekstremt bilde på den helt mot slutten av tiåret. I desember 1969 ble det arrangert en gratiskonsert ved Altamont Speedway i Livermore, California. Dette var en " takk til fansen gave" fra The Rolling Stones, som var i ferd med å avslutte sin store USA- turné. Flere andre kjente artister var også med. Men begivenheten utartet seg raskt til en katastrofe, som markerer begynnelsen på slutten for de store rockefestivalene på 70- tallet. Den rystet den utopiske drømmen til Wood-stock-generasjonen. Et tettpakket publikum var samlet der narkotiske overdoser og vold endte i drap. Et alt for realistisk bilde på hva som hadde skjedd med ungdomskulturen i USA, fra blomsterbarna begynte å komme til San Fransisco, til narkotikaen, og dermed kriminaliteten, tok fullstendig overhånd. Og det var nettopp i dette syke samfunnet Manson kunne operere.

Da tiåret gikk mot slutten, samlet The Beatles seg for siste gang, og laget sin svanesang. 60-tallets største inspirasjonskilde døde ut med tiåret Da amerikanerne landet på månen 20.juli 1969 (norsk tid 03.56. den 21.juli), var det ikke Kennedy som kunne triumfere. Han fikk ikke oppleve sin drøm om å lande på månen innen tiåret var omme. Den som fikk stå i måneskinnet og ta i mot æren var Richard Nixon. 70-tallet var like rundt hjørnet.

"And In The End,
The Love You Take
Is Equal To The Love You Make".
(The Beatles, 1969)

Kilder:
Vincent Bugliosi with Curt Gentry: Helter Skelter (Bantam Books 1975)
Alan Goldberg: Charles Manson: A Journey Into Evil. (ABC News Productions 1995)
Clive James: Fame In The 20th Century. (BBC 1993)
Bokklubbens leksikon 1990.
The Beatles: The Beatles (EMI Records Ltd. 1968)