Møte med George

Mitt møte med
George Harrison

Av Per Christian Larsen

Sommeren 1976 og min første tur til det store utlandet i en alder av 16 år, merkelig at våre foreldre torde å sende oss av gårde. Tidene er vel forandret, men allikevel. Jo, turen skulle gå til London - hvor ellers? Ikke bare er dette byen hvor Beatles spilte inn sin musikk, men også der hvor håpet om å treffe noen av gutta absolutt var til stede. Øystein - som mitt reisefølge het, og som var like frelst som meg - hadde nemlig snappet opp at McCartney bodde bare et steinkast unna Abbey Road, og at Harrison holdt til i Henley on Thames litt utenfor London. Her var alt lagt til rette for en opplevelse av de sjeldne.

Første dagen i London gikk selvsagt til Abbey Road hvor vi sammen med en kø av mennesker gikk i takt over et velkjent gangfelt, til stor ergrelse vil jeg tro for en del bilister, men når sant skal sies brydde vi oss døyten om det. Om det skulle bli vanskelig å finne adressen til McCartney, nei da, i flokk å følge sammen med folk fra hele verden bar det til hans hus. En vi fikk spesielt sansen for var en eldre herre i en litt slitt dress som påstod han var en gammel bekjent av Paul. Han presenterte seg som Harry fra Liverpool. Vi slukte jo alt rått den gang så dette trodde vi fullt og fast på. Etter mange timers venting åpner plutselig porten seg, og en elskverdig eldre dame stakk hodet ut og fortalte oss at Paul dessverre var bortreist. Vi var jo selvsagt veldig skuffet, men Øystein og jeg fjernet oss stille og rolig fra Cavendish Avenue for å planlegge vårt neste fremstøt, Beatles fans er jo tross alt dannede mennesker. Paul var bortreist og det var bare å gå over til neste post på programmet, nemlig George Harrisons hjem utenfor Henley,” Friar Park ”.
Dagen etter startet vår tur som for oss skulle brenne seg fast i våre minner for evig og altid. Henley Thames viste seg å være en kjempe koselig by med små bindingsverkhus og hyggelige mennesker Vi visste ikke hvor Harrison bodde så vi startet med å spørre oss frem. Den første vi spurte ville tydeligvis ikke fortelle oss noen ting, men nummer to - en ung dame - pekte ut retningen og sa at det ikke var mulig å ta feil.

George?

Vi visste ikke helt hva som ventet oss, men etter å ha gått et stykke kom vi til en stor park som var omkranset av et lavt gjerde, samt en del mindre hus som i Norsk målestokk kan karakteriseres som store villaer. Etter å ha gått et stykke til, kom vi til en stor treport som merkelig nok sto på vid vegg og liksom bad oss stige på. Dette måtte jo bare være der hvor George Harrison bodde. Til tross for et skilt med ”pass for hunden ”, tok vi mot til oss og spaserte opp en gruslagt kjørevei som førte oss opp mot et gedigent slott. Det første vi så der var et garasje anlegg med plass til akk så mange biler. Vi kunne se både en Rolls, Bentley og en del sportsbiler. Men det var en bil vi la spesielt merke til og det var en stor sort Mercedes, denne hadde vi sett før, var det ikke fra coveret til ’ Living In The Material World ’? Inne i garasjen stod en del folk å pusset på en bil, og vi ble stående litt usikre å se på da en av gutta snudde seg og ble oppmerksom på oss. Vi så med en gang hvem dette var, han kom bort mot oss med utstrakt hånd hvorpå jeg litt høyt ropte; GEORGE? Han smilte og sa; ”Yes, that`s me.” Vi var nesten besvimelsen nær i det øyeblikket.
Jeg har tenkt mye på dette møte i årenes løp, og jeg har kommet til at vi antagelig oppførte oss som forelskede jenter, og det er vel ikke så langt unna sannheten heller, men dette var det største som har hendt meg ved siden av diverse fødsler og bryllup, ( kona pleier ikke lese NW ).
Tilbake til Harrison. Alt vi hadde lest om han som den kanskje minst imøtekommende og den det er vanskeligste å snakke med, ble grundig gjort til skamme. Vi møtte en tvers igjennom hyggelig mann som var oppriktig interessert hvor vi kom fra

Hvordan vi var kommet inn?

Vi fortalte at vi kom fra Norge og var på ferie i England, vi var Beatles fans og at det å prøve å treffe en av de fire var et av våre mål. Vi fortalte at vi i går prøvde å treffe Paul, men at han ikke var hjemme. Harrison sa da at; ”No, Paul is in Amerika, and John lives there, and Ringo, I don`t know where he is”. Dette fortalte han oss uten at vi spurte. Vi spurte og grov videre om fremtidige album og om alt og ingenting, sikkert de samme spørsmål som han har fått tusen ganger før. Og selvsagt tok vi opp en LP vi hadde kjøpt på veien. At dette var Let It Be kan vel sees på som en liten blunder. Han så i det øyeblikket litt morsk ut, men tok seg pent inn og var like hyggelig igjen.

Denne reaksjonen skjønte vi ikke noe av før vi ble litt eldre og litt mer beleste. Vi dro deretter opp våre kameraer og tok noen bilder hvor vi poserer ved siden av ham, Vi spurte også om han kunne tenke seg å ta en tur til Norge. Han svarte da at han kunne tenke seg det men kunne ikke si når, hvorpå han takker oss høflig for besøket og på en slik måte at vi ikke følte oss jaget bort. Her kan det også nevnes at aldri har vel en halv time gått fortere, og at mye av det vi snakket om dessverre er glemt.
Dette kan vel skyldes at et slikt møte kanskje kan oppleves som en rus. Etterpå står man igjen med et spørsmål, hva er det som skjedde? Parken og selve hovedhuset husker jeg bare som noe gedigent, men hans hyggelige og behagelige vesen er noe jeg ikke glemmer.
Det er skrevet mye om de fire både før og etter dette møte, og min mening er at pressen ikke alltid er like rettferdige mot stjerner i dette format, dette fikk jeg erfare med en person som tok meg fullstendig på sengen og gjorde at mitt bilde av Harrison ble litt annerledes fra dette øyeblikket.

All things must pass

Da vi satt på toget tilbake til London kom vi plutselig på at mitt i alt det kaotiske hadde vi glemt å få autografen hans. Lenge hadde jeg tenkt å skrive til ham, referere fra møtet, sende bilde og spørre om å få signaturen hans, men jeg utsatte det. Nå er det dessverre for sent, men jeg har både bilde og et minne for livet. Når dette skrives sitter jeg og hører på ’ All Things Must Pass ’ og tenker at selv om George Harrison er borte, har vi mange gode minner og mye fantastisk musikk å spille. Dette kan ingen ta fra oss. Mine tanker går selvsagt også til hans familie som har mistet en av sine kjære.
Fred over hans minne.