Av mange betraktet som den ultimate Beatle-baben: Patricia Anne Boyd ble født i Somerset den 17.mars 1945. Hun var datter av en jagerpilot og var den eldste i en søskenflokk på seks. Hennes kjælenavn Patti blir ofte stavet feil i mange bøker til Pattie. Hun har to yngre søstre: Paula og Jenny (sistnevnte var inspirasjonskilden til Donovans ”Jennifer Juniper”. Hun har vært gift med Mick Fleetwood (Mac) Hun har siden tatt eksamen filosofikum. I 1992 intervjuet hun 75 musikere bl.a. George og Ringo for sin bok Musicians in Tune.)

Patti flytta med familien til Kenya i 1949, hvor faren var utstasjonert og kom tilbake til England fem år seinere. Etter at hun var ferdig på kostskole flytta hun til London, hvor hun først fikk arbeid på Elizabeth Ardens frisørsalong Hun leide en leilighet i 22 Strathmore Road nær Wimbledon Park T-banestasjon. En kunde på frisørsalongen, en skribent for et dameblad, spurte henne om hun ikke ville forsøke seg som fotomodell. På tross av at dette ikke var første gang hun hadde fått slike komplimenter hadde hun holdt seg til hårspray og hår-ruller. Men snart ble hun fotomodell og medvirket bl.a. i en serie tv-reklamer for potetchipsmerket Smith’s Crisps (NWs anbefalte potetgullmerke for Englandsfarere!). Hun turnerte faktisk rundt i England på ulike tilstelninger og kjøpesentre som Smith-jenta. Hun hadde også gått catvalken i Paris. Reklamefilmene ble produsert av Richard Lester som i 1964 ble regissør for den første Beatles-filmen A Hard Day’s Night. I denne filmen tilbød han Patti en mindre rolle som skolepike som møtte The Beatles i et tog underveis fra Liverpool til London. Pattis eneste replikk i filmen er ”Prisoners!” (Fanger!) Første gang Patti og George så hverandre var den 2.mars 1964, den første innspillingsdagen.

George ble overveldet av den lekre rypa med store blå øyne, lekre lange lyse hår og sexige lekne personlighet som minnet ham om hans favoritt filmstjerne Brigitte Bardot. Patti har fortalt at under innspillingen av ei scene med kullisser som ei togvogn hvor The Beatles mimet til I Should Have Known Better, kunne hun føle at George stirret på henne. Bak scenen pleide hun å stå i sitt Mary Quant mikrominiskjørt og sminke seg, og så ut som selve symbolet på Swingin’ London. På slutten av dagen våget Patti og søstrene hennes seg bort til The Beatles for å be om autografer. De våget seg ikke bort til John som virket røff og truende. Under søstrenes autografer tegnet George to kryss (for kyss), men under Pattis var det hele syv kryss (kyss).

George ba henne ut, men hun var tilbakeholden, fordi hun allerede hadde en kjæreste som hun hadde vært sammen med i flere måneder, nemlig fotografen Eric Swayn. George ga seg ikke og hans iherdighet gjorde til slutt inntrykk, etter at han hadde bedt henne ut flere ganger, resignerte hun og takket ja til et tilbud om å gå ut å spise middag. ”Jeg kan gjerne være lojal, men jeg er ikke dum”, sa hun og sa farvel til Swayn. De ble snart symbolet på det ideelle par: fotomodellen og popstjernen.

Da det var innbrudd i leiligheten hennes i Wimbledon var en av gjenstandene som stod oppført på politiets liste Georges gullplate for A Hard Day’s Night.

Hennes første møte med Beatlemania kom da hun sammen med George, John og hans kone Cynthia dro på ferie til slottshotellet Dromoland på vestkysten av Irland påska 1964. Ferieturen var nøye planlagt og skulle foregå i all hemmelighet. Det var ikke ønskelig at det skulle bli kjent at George hadde fått fast følge. Gutta og damene skulle reise i separate fly. George og John dro forkledd med hatt og bart. Når begge flyene hadde landa i Dublin, reiste de alle videre med et seks seters privatfly til Dromoland, hvor de så kjørte videre med privat bil til det bortgjemte hotellet hvor de tok inn under falske navn. Klokka 10 dagen etter at de ankom hotellet kom direktøren opp og fortalte at det hadde ankommet en gruppe på omkring 20 journalister og fotografer i resepsjonen. De ville vite navnet på jenta unge George var sammen med og de sneik rundt i lobbyen fast bestemt på å få tatt bilder av henne.

På hotellrommet ble de fire enige om at det ikke skulle skje. De la en plan for hvordan de skulle slippe unna. To timer etter sjekket John og George ut av hotellet mens journalistene druknet dem i spørsmål. ”Var Cynthia her også? Og hva er navnet på Georges venninne?” De to Beatlene insisterte på at det ikke var noen damer sammen med dem i det hele tatt. De var på ferie aleine for å komme litt bort fra stresset i London sa de, før de satte seg i en drosje som skulle kjøre dem til flyplassen. De så i bakruta i håp om at journalistene skulle følge etter dem. Men nesten alle ble igjen på hotellet da de var rimelig sikre på at de to damene fortsatt befant seg på rommet sitt.

Ovenpå kledde Patti og Cynthia seg ut som stuepiker med hvite frynsete forkler og luer. Så skjøv de en stor tralle med skittentøy fremfor seg gjennom korridorene ned til hotellets vaskerom. Patti og Cynthia klatret så opp i skittentøystralla som raskt ble kjørt bort til en lasteplattform. Mens de ivrige journalistene stod og så på ble skittentøystralla skjøvet inn i en bil fra et vaskeri og kjørt bort. Sjåføren som hadde blitt innleid av Beatlene ble helt revet med av oppdraget sitt og straks bilen var utenfor synsvidde fra hotellet trøkket han klampen i bånn med to hjul i svingene. Han ga aldri damene sjansen til å komme seg ut av skittentøystralla. Han peiset av gårde mot flyplassen mens tralla med jentene trillet rundt omkring baki varebilen. Patti skreik: ”Cynthia! Hjelp jeg kveles! Vi kommer til å dø her! Rop, Cyn, Rop!” John og George hadde stått og venta et kvarter da vaskeribilen med jentene endelig dukka opp. ”Fyttegrisen Cyn!” sa John. ”Dere ser ut som to skikkelige vaskekjerringer.” ”Ikke lukter dere godt heller!.” tilføyde George som brøt sammen i latter.

Tilfreds med å ha kommet seg unna journalistene i Irland var det ikke stort de kunne gjøre med de journalistene som stod og venta på dem på Heathrow.

Les fortsettelsen.....