Det var slett ikke for å jakte på Beatlesplater at vi la ut på vår reise til Peru i slutten av februar. I mer enn 10 år har min brors firma, Inca-Clark Ross, produsert tekstiler i spesielle peruanske kvaliteter som pima-cotton og alpaca-ull for det europeiske markedet. Da kona og jeg fikk spørsmålet om vi kunne tenke oss å ta ett år eller to i Peru for å følge opp produksjon og forsendelser, kunne vi selvfølgelig ikke si nei. Det er ikke hver dag man får slike tilbud - jeg er i alle fall ikke bortskjemt med det.

Kontrastene var store da kona, sønnen vår og jeg landet på flyplassen i Arequipa sør i Peru vel 18 timer etter at vi forlot Norge i snø og slaps. Varmen slo imot oss da vi endelig beveget oss ut av flyet. Mens luften i Lima hadde vært plagsomt fuktig, var den her tørrere og langt mer behagelig. Etter en rask titt på landskapet rundt byen forsto vi hvorfor. Vi befant oss midt ute i ørkenen. Allerede under flyturen sørover fra Lima, langs kysten av Peru, begynte dette å bli klart for oss når vi kikket ut av vinduet. Goldere landskap skal man lete lenge etter.

Flyplassen i Arequipa er langt ifra noen storflyplass. En enkel rullebane og en toetasjes bygning med de mest nødvendige fasiliteter er alt. Ikke mye for en by med nærmere en million innbyggere. Men så er det ikke mange av dem som har behov for eller anledning til å sette seg på et fly heller.

Det gikk raskt opp for meg at jeg ikke befant meg i verdens navle. Heller ikke i senter av Sør- Amerika eller sentralt i Peru for den saks skyld. Vi var havnet på "bondelandet".

Før vi forlot Norge, hadde jeg gjort meg opp visse drømmer om å få tid og mulighet til å jakte på spennende vinyl. Og Beatles sto selvfølgelig øverst på lista. I Record Collector hadde jeg sett bilder og presentasjoner av "Beatles-platene du aldri får se". Det var Los Beatles i Mexico med sombreros og ponchos, Beatles i Argentina, i Brasil, Chile og ikke minst Los Beatles i Peru. Den store drømmen var å dra på visitter til disse landene, oppsøke markeder og brukthandlere og gjøre store funn. Slik drømmer vel de fleste av oss som har oppdaget vinylens magi. Jeg hadde besøkt Argentina noen år tidligere og visste at det var vinyl å oppdrive der. Den gang gikk jeg fra flere Beatles-singler i hyllene hos en brukthandler i en landsby utenfor Buenos Aires. Jeg fant ut at jeg hadde de norske pressingene fra før. Dette var i tiden før vinyl-manien fikk taket på meg. Noe slikt skulle ikke gjenta seg.

Dårligere utgangspunkt enn den søvndyssende byen Arequipa kunne jeg neppe ha fått. Jeg benyttet straks ledige stunder til å traske rundt i sentrum for å gjøre meg kjent, hele tiden på utkikk etter en eller annen sjappe hvor det kanskje kunne tenkes at man hadde noe som liknet en sort sjutommer eller tolvtommer med riller. Alt jeg så var kassetter. På hvert gatehjørne og i mengder av små "hole in the walls". Kassetter med latin-amerikansk musikk og en og annen døgnflue-artist eller smørsanger med engelsk som morsmål. Det aller meste piratkopier av tvilsom kvalitet.

Jeg fant etterhvert fram til byens antikvitetsområde og saumfarte hver støvete krok blant gammelt porselen, rustninger, sabler, reisekofferter og gud vet hva. Hver sjappe ble grundig sjekket opp til flere ganger. Det nærmeste jeg kom var en steinkake med Bill Haley pyntelig anrettet på en gammel sveivegrammofon med tut. Jeg lot den ligge, noe jeg selvfølgelig ikke skulle ha gjort (sannsynligvis ligger den der ennå), men i ren frustrasjon orket jeg ikke engang spørre om prisen. Det var vinyl jeg lette etter.

Joda, det dukket da etterhvert opp noe vinyl i en og annen liten sjappe. Støvete LP’er med Latin-Amerikansk såpe av verste slag, og David Cassidy og Roger Whittaker. Jeg betakket meg. Gjennom studier av telefonkatalogens gule sider fant jeg omsider fram til byens tre-fire musikkforretninger og trodde jeg hadde funnet gull da jeg oppdaget et par beskjedne hyller med vinyl i en av dem. Damen bak disken satt ikke på første benk i markedsføringstimene, men forklarte meg omsider at skivene slett ikke inneholdt det jeg søkte etter. Salsa. Latin-Amerikanske rytmer kan være ok det, men alt til sin tid og sitt bruk.

Jeg var i ferd med å gi opp Arequipa og hele vinyl-prosjektet. Siste utvei var å rykke inn annonse i en av byens aviser, men det ville jeg vente med til senere. Syntes det kunne være greit å gjøre seg noenlunde forstått under eventuelle forhandlinger.

Dessuten hadde vi bestilt tur til Chile i påskeferien, og der kunne det jo by seg nye muligheter. Etter seks-sju timers biltur gjennom ørkenlandskap og en drøy times sjekking av pass og bagasje ved fire grensekontroller, befant vi oss i badebyen Arica nord i Chile. En ok badeby, med langt høyere standard og prisnivå enn vi var vant til fra Peru. Men en typisk badeby. Kunne like gjerne vært et sted i Sør-Europa.

Skjønte vel straks at jeg lå like dårlig an her som "hjemme" i Arequipa, men måtte likevel ta den obligatoriske sjekkerunden. Kassetter og CD-er her også, niks vinyl. Fant ei nedlagt sjappe med "Discos" over døra, passerte en kafè med respatex-bord og juke-boks og stakk hodet inn for å sjekke titlene. Kunne jo gjettet det; latin-amerikansk over hele brettet. Smilte til betjeningen, skrøyt av musikkboksen deres og spurte etter beste evne om man kunne få tak i "discos antiguos" noe sted i byen. "No, solo cassettes y discos compactos" var svaret.

Resten av påskeferien ble ofret solen, bading i Stillehavet, mat og vin. Ingen dårlige erstatninger det.

Så jeg dro tilbake til Peru, gyllenbrun over det meste av kroppen, noen tusenlapper fattigere og uten så mye som ei rille i bagasjen. "Vinylprosjektet" ble lagt midlertidig på is, det hadde ingen hensikt å jage rundt på måfå på jakt etter de store trofeer. Selvfølgelig kunne det hende at man tilfeldigvis dumpet borti noe, men jeg gadd rett og slett ikke bruke mer tid og energi på å virre rundt uten noen ting å hente. Fikk heller prøve med noen annonser senere, dessuten mente folk jeg snakket med at det var gode muligheter i Lima. Jeg slo meg til ro med det.

For en kort stund. Vel tilbake fra påskeferie fikk vi melding om at vi var ønsket til kontoret i Düsseldorf i Tyskland og at vårt opphold i Peru ville bli av langt kortere varighet enn forutsatt. Snaue tre måneder til skulle vi få på oss før vi måtte returnere til Europa. Ingen ting å gjøre ved det, forutsetningene hadde endret seg raskt og strategier måtte endres. Vi var tross alt i Peru for å ivareta firmaets interesser.

Jeg begynte så smått å vinke farvel til "Los Beatles" og de store drømmer, mens tankene om en liten annonsekampanje stadig kom nærmere. Alt begynte plutselig å haste. Vel hadde vi sett ørkenen fra fra både fly- og bilvinduet og vel hadde vi vært i Chile, men Peru har så enormt mye mer å by på; Andesfjellene, Machu Picchu, Titicaca-sjøen, jungel, canyons, små landsbyer og utallige kulturminner fra både pre-inka og inkatiden. Noe av dette ville vi ha med oss, det ville være skam å forlate Peru uten å ha fått med seg noen av disse store natur- og kulturopplevelsene.

Vi satte oss derfor ned og planla et relativt tett og omfattende reiseprogram hvor et besøk i inkaenes hellige by, Machu Picchu, sto øverst på programmet. Utgangspunktet for en reise til Machu Picchu er Cusco, under inka-rikets storhetstid en av verdens største byer, større enn både Roma, Paris og London. Fra Arequipa flyr man til Cusco på en snau halvtime, en flytur der man kan beskue vulkaner, landsbyer, elver, snødekte fjelltopper og små, grønne oaser. En liten opplevelse i seg selv. Cusco er vel verdt et besøk. Selv om det meste av inkatidens gullskatter og fantastiske byggverk ble røvet og lagt i ruiner av spanjolene, er det betydelige spor tilbake og byen har fremdeles en atmosfære som forteller noe om dens tidligere storhet.

Vel anbrakt på et av byens enkle, men fullt brukbare hoteller, startet vi på en liten privat byvandring. Greit å gjøre seg kjent når man skal oppholde seg på en plass i flere dager. Vi hadde ikke ruslet mer enn et par minutter da jeg oppdaget skiltet. "Discos" kunne jeg blant annet tyde fra teksten over døra. Så snart jeg så en åpning i kolonnen av forurensende bilvrak på vei opp og ned hovedgata, smatt jeg over.

Vel inne i den beskjedne forretningen, tok skuffelsen meg igjen. Kassetter og CD-er, riktignok med både Beatles og andre storheter, men ingen vinyl. Dessuten var samtlige eksemplarer importert fra enten England eller Nederland. Lite spennende. Jeg samlet mot og henvendte meg på spansk til en relativt omfangsrik mann, antagelig et sted i femtiårene, på den andre siden av disken. "Discos antiguos, Los Beatles? Si, en la casa". Jeg ble straks i fyr og flamme. Mannen hadde altså vinyl med Beatles hjemme i sin egen privatbolig. Dette kunne jeg ikke forholde meg passiv til - endelig så jeg en mulighet. Samme hva det var og til hvilken pris, ville jeg ha tak i noe av dette. Jeg forsto at det fantes godt med plater på lager noen kvartaler unna og at det slett ikke var umulig å få kjøpe noe av dette, men da til full butikk-pris, 20 USDollar pr. LP. Jeg måtte spørre en gang til om prisen. Joda, 20 dollar pr. skive. Ok, jeg ville se hva fyren hadde å by på og avtalte møte. Neste dag skulle vi til Machu Picchu, så lørdag klokken elleve i forretningen passet best.

Machu Picchu er et av verdens flotteste og mest utrolige steder og jeg koplet godt av uten å tenke vinyl. Men lørdag formiddag klokken elleve sharp sto jeg igjen i forretningen. Klokken nærmet seg raskt halv tolv uten at plateselgeren innfant seg. "Forbanna peruanere", sa jeg til kona, "holder aldri en avtale". Etter mye fram og tilbake og hjelp fra datteren som passet butikken, fikk vi endelig telefonkontakt med mannen. Han hadde selvfølgelig glemt hele avtalen. Nytt møte ble avtalt senere på dagen.

Denne gangen stilte han opp, og kona og jeg fulgte ham de få kvartalene opp til boligen og lageret. Forbi vaktbikkjer og gjennom låste porter og dører, befant vi oss endelig inne i det aller helligste. Her var det hyllevis med vinyl, båndspillere, instrumenter og annet som aldri ville fått plass i den beskjedne forretningen nede i hovedgata. Mannen begynte å bla i platehyllene, trekke fram skuffer og åpne skaper. Jeg kjente pannen ble varm og øynene fuktige, men gjorde alt for å holde en kjølig mine. Her kunne det bli harde forhandlinger.

Nå er det som kjent ikke gull alt som glitrer. Det aller meste av vinylen inneholdt klassisk musikk, latin-amerikanske rytmer og indianske toner. Singelplater var det lite igjen av, og kun med latin-amerikansk musikk. Resten lå på søplehaugen. Vandalen hadde altså dumpet de små, vakre sjutommerne med engelskspråklig musikk!

Etterhvert fant vi fram til de mest interessante hyllene. Ikke så mye å bla i som jeg hadde håpet på, men alt var stort for meg nå. Jeg trakk forsiktig fram ett og ett eksemplar. Mye sytti- og åttitall, med Bee Gees, Abba og lettere underholdningsartister. Alt som kunne være av interesse ble trukket fram og lagt pent i bunker på et større bord. Etter en halv times saumfaring kikket jeg bort på bordet og forsto at dette aldri ville gå. Med en pris på 20 dollar for stykket ville jeg bli både ruinert og fraskilt på en gang. Femti-seksti store, pene tolvtommere med Beatles, Stones, Elvis og andre storheter hadde jeg klart å sanke sammen. Jeg så kassaapparatet løpe løpsk i øynene til innehaveren og munnen til kona strammet seg mer enn etter en natt med gutta på byen. Her måtte det harde prioriteringer og forhandlinger til. Ut av bunken forsvant Elvis, dessverre også McCartney, Harrison, Lennon og andre godbiter. Snart satt jeg ribbet tilbake med sytten utgivelser med Beatles-guttene, samt et artig eksemplar av Pink Floyds "Dark Side Of The Moon" ("El lado obscuro de la luna" eller noe slikt) og et par skiver med Hendrix og Stones jeg aldri hadde sett.

Mannen var beinhard. Var villig til å redusere prisen til 15 dollar pr. stk. dersom jeg tok alt jeg hadde plukket fram, ellers var prisen som tidligere forutsatt. Og dobbelt-album hadde dobbelt pris. Jeg gjorde antydning til å ville forlate lokalet da et nytt tilbud kom; jeg skulle få de 22 utvalgte albumene for totalt 450 dollar. Jeg kunne ta det eller gå. Fra å være et rest-lager, tilhørte platene nå plutselig hans private samling og var av personlig betydning for ham. Jeg pleier ikke å gi meg lett i forhandlinger, men denne gangen hadde jeg møtt min overmann. Etter en kort konferanse med kona slo jeg til. Jeg hadde tross alt sikret meg et eksemplar av Los Beatles’ "Yeah, Yeah, Yeah" og en bunke andre strøkne eksemplarer. At ikke alle omslagene holdt mint-klasse, fikk heller være. Dette var Peruanske produkter.

Heller ikke brydde jeg meg vesentlig om at dette slett ikke var første-pressinger, men utgivelser fra tidlig og senere syttitall. Hva kan man egentlig forlange? Jeg var fornøyd, om ikke lykkelig. Riktignok sugde mannen blod, kredittkortet mitt var nær ved å smelte i automaten og det viste seg snart at jeg var snytt for ett album, men slik må man av og til tåle.

Jeg satte meg på hotell-sengen og saumfarte andektig hvert eksemplar før jeg satte dem forsiktig inntil nattbordet. Neste dag var skiltet over døra til platebutikken borte!

Før vi la ut på turen til Cusco, hadde jeg fått hjelp til å rykke inn en annonse i Arequipas største avis. Fire innrykk hadde jeg bestilt, inkludert plass på lokal-TVs annonsesider. Fra å være depressiv pessimist, var jeg plutselig omvendt til verdens største optimist. Det eneste problemet jeg nå så, var hvordan jeg skulle få med alt hjem til Europa. For at det ville bli mer, var jeg helt sikker på.

Det begynte bra. Telefonen ringte på kontoret, og i andre enden skulle folk selge plater. Ikke noe rush, akkurat, men likevel – det fantes altså vinyl i byen. Jeg gjorde avtaler om å gjøre nærmere avtaler, folk skulle komme til meg og jeg til dem, 500 LP’er med Beatles, Stones og annet 60-tall skulle jeg få kjøpt.

Folk luktet dollar. Men realitetene gikk snart opp for meg, jeg var i Peru, hvor en avtale slett ikke er en avtale. Jeg purret opp og gjorde nye avtaler, satt hjemme og ventet, men forgjeves. En mann dukket etterhvert opp med to bæreposer halvfulle av nedslitt vinyl totalt uten interesse. Han trengte tydeligvis pengene, for jeg måtte pent betale drosjeregningen hans.

Peruanere begynte nærmest å gå meg på nervene, og jeg så fram til å komme meg over Atlanteren igjen. Så en dag, et par uker etter siste annonseinnrykk, var enkefru Estrella Valencia på tråden. Hun kunne fortelle at det lå igjen endel plater etter hennes avdøde mann. For det meste små, men hun trodde det kanskje kunne være noe av interesse for meg. Møte ble avtalt raskere enn lynet, denne gangen skulle ingen slippe unna. En snau time senere befant jeg meg hjemme hos señora Valencia, der husets to sønner allerede var igang med å fylle bordene med kassevis av singelplater. Som en kleptoman i supermarkedet lot jeg fingrene stupe ned i pappeskene. Endelig var det noe å hente. Riktignok mye syttitall, overveiende latin-amerikansk og alt for mye Julio Iglesias, men her og der dukket det også fram en og annen liten godbit.

Det ble en lang seanse og kona var nær ved å sende ut etterlysning, da jeg endelig vendte tilbake til leiligheten med 163 små vinyleksemplarer i omslag. Ikke bildecover, dessverre, med unntak av to eksemplarer. Bildecover er nok svært uvanlig i Peru.

Familien Valencia var svært fornøyd med et oppgjør på ½ dollar stykket, takket og bukket. Jeg var ikke direkte misfornøyd jeg heller. Hadde blant annet fått med meg "P.S. I Love You/Love Me Do", "She Loves You/I’ll Get You" og "And I Love Her/Any Time At All" med Odeon-label, "Twist And Shout/La vi parada alli (I Saw Her Standing There)" og "Pejalo ser (Let It Be)/ Conociste Mi Nombre (You Know My Name)" på Apple og ikke minst "No es ella Dulche? (Ain’t She Sweet)/"Si me quieres Nena (If You Leave Me Baby)" på Polydor. Dessuten følgende med Paul McCartney/Wings: "El escape de la banda (Band On The Run), "Uncle Albert" og "Vivir y dejar morir (Live And Let Die)", George Harrison: "Mi dulce señor (My Sweet Lord)" og "Caballo oscuro (Dark Horse), John Lennon: "Quedate junto a mi (Stand By Me)" og The Elton John Band con John Lennon & The Muscle Shoals Horns: "La vi parada alli (I Saw Her Standing There)". Samtlige eksemplarer i god stand. Vinyl i stort dårligere forfatning enn vg lot jeg ligge igjen.

Jeg var på en måte reddet. Ikke at drømmen var gått i oppfyllelse, men jeg ville i alle fall ikke reise tomhendt tilbake til Europa. Langt ifra, et nytt problem dukket opp. Vinyl har, som kjent, en relativt høy egenvekt, og det var mye annet også som skulle ned i koffertene. Heldigvis har firmaet et godt kundeforhold med Lufthansa, og etter diverse telefoner til Lima løste problemet seg, tross betydelig overvekt.

For jeg ga meg ikke helt. I reiseruten hjem hadde vi lagt inn tre dager i Lima, storbyen hvor jeg var forespeilet gode muligheter for mer vinyl. Etter samme, vanlige prosedyre, la jeg ut på jakt. Saumfarte antikvitets- og brukthandlerne og endevendte musikkforretningene i bydelen rundt hotellet. Niks resultat, vinylfritt område. Optimismen sank til nærmere nullpunktet. Da er det godt å ha venner som kan trå til. Dagen etter hadde en av våre lokale kollegaer og venner, sporet opp området hvor det var mulig å finne brukt vinyl. Men jeg måtte under ingen omstendighet dra dit alene og uten lokal livvakt. En rask telefon til en annen bekjent, vår hjelper og "privatsjåfør" Alfredo, løste det problemet. Alfredo forsto straks alvoret da han hørte hvor vi skulle. Dit dro ingen "gringo" på egen hånd.

Lima er under full restaurasjon etter mange års forfall, og gateselgerne var nå forvist fra sentrumsgatene og ut i getto-liknende områder. Vi spanet rundt i mindre tiltalende kvartaler, spurte oss fram og lette før vi til slutt fant ei gate med bord langs fortauet. Jeg fikk hakeslepp. Foran meg lå og sto vinyl i tusenvis, Lp’er og singler over alt. Eieren hadde til og med laget seg kjerre med singelplater som hjul! På kjerre-akslingen hadde han tredd minst tusen singelplater. "Vandalisme", tenkte jeg, uten å ha sjekket titlene på platene. Resten var også et sørgelig kapittel, latinske rytmer i dårlig forfatning. Noe må det likevel en gang ha vært i skraphaugen, for jeg observerte flere løse omslag med "Apple" øverst i venstre hjørne. Da jeg fikk forklart hva jeg lette etter, antydet gateselgeren at han hadde mer interessant vinyl på lager hjemme og at vi kunne dra dit straks, kun noen kvartaler unna. Alfredo så på meg og ristet på hodet. "Vi drar aldri dit, han skal robbe oss". Alfredo snakket engelsk.

Vi satte oss i bilen og la ut på nytt søk, og til slutt fant vi fram til et mer "sivilisert" bruktmarked. Ingen singler, kun tolv-tommere. Men noe var det da. Originale 60-tallspressinger med blant andre Peter and Gordon, Mamas & Papas og – Los Beatles. Endelig fant jeg den, originalpressingen av "Yeah, Yeah, Yeah" som Record Collector påsto jeg aldri fikk se og som amerikanske samlere har priset til hundrevis av dollar. Og i god stand, både omslag og vinyl. Jeg smilte godt for meg selv, prutet prisen på platebunken ned til 7 soles (ca 18 kroner) pr. eksemplar og lovet selgeren å komme tilbake i november (kall det en hvit løgn). Da skulle han vente på meg med en ny bunke 60-tallspressinger.

Jeg strålte som en sol da Alfredo kjørte meg tilbake til hotellet. Fortalte hvor mye dette betydde for meg og at jeg slett ikke ville avslå tilbud om mer vinyl fra Peru, Mexico eller andre latin-amerikanske land. Alfredo så straks muligheten til å gjøre business og ba om en liste over hva han skulle lete etter. En lang liste fikk han, med kontoradressen, faks- og telefonnummeret til kontoret i Tyskland.

Dette var i slutten av juni, og jeg har fremdeles ikke hørt et ord. Kanskje på tide å ringe Alfredo??