Jahn Teigen er vel en artist som alle kjenner til. Det virker som alle har dannet hvert sitt bilde av Tønsberg-gutten; Enten kjenner man ham som langhåret rebell i Enemies og Popul Ace, eller som klovn i Prima Vera, eller som folkekjær popartist. Teigen har en ganske varierende karriere, men én ting har fulgt ham gjennom hele hans liv som artist og person: The Beatles.
Den 14. juli 2001 intervjuet Kenneth Sevland og Tore Waskaas Jahn Teigen i Langesund. Intervjuets tema var selvfølgelig The Beatles.

Den 11. juni 1968 var Jahn i Abbey Road Studio med sitt band Red Squares, de skulle spille inn en sang som het Cherry Baby. På samme tid var The Beatles i full gang med å spille inn sitt hvite dobbeltalbum. Samme dag som Red Squares var i studio var også Paul McCartney der (Paul var der fra klokken 15:30 til 00:15) for å spille inn Blackbird (i Anthology-videoserien, film nr. 8, ser vi filmopptak fra denne dagen). Samme dag ble det også filmet en promovideo til Mary Hopkins sangen Goodbye i kontrollrommet, Paul McCartney dukker opp her og der i videoen. Det bør vel også nevnes at det var Paul som skrev og produserte Goodbye. Pink Floyd var også i studio den dagen og var i full gang med å lage A Saucer Full Of Secrets. Sangen Red Squares spilte inn, Cherry Baby, ble aldri utgitt. Etter at Red Squares forlot Abbey Road dukket John Lennon opp klokken 19:00 og lagde tape-loops til Revolution 9. Han dro klokken 22:00.

Jahn har vært i Abbey Road Studios flere ganger; Dollie De Luxe musikalen Which Witch ble spilt inn der. En plate med norske sanger spilt av London Symphony Orchestra ble også spilt inn i Abbey Road. Jahn var til dels missfornøyd med resultatet siden resultatet ble mer muzak-aktig fremfor klassisk.

Jahn: Det var fantastisk å komme til Abbey Road for første gang. Jeg var bare 18 år gammel.
NW: Hvordan var stemningen utenfor Abbey Road?

Jahn: Det var liksom ikke noe spesielt som jeg husker. Jeg fikk helt sjokk jeg da jeg gikk på toalettet og så Han, McCartney, sitte i et kontrollrom. Da er det sånn; ”Ser jeg dette her?!”

NW: Pratet du med ham?
Jahn: Nei. Men det var første gang jeg så ham – live. Jeg har jo vært på konserter og sånn da. Og så møtte jeg ham for 2 år siden. Det var veldig hyggelig. Han er en fin kar han ja, han prater og forteller historier og koser seg.

Jahn begynner å tenke tilbake til 2. februar 1999 da Paul McCartney var på privat reise til bl.a. Norge. Hensikten med turen var å besøke EMI ansatte rundt om i verden. Besøket til Norge var ekstremt hemmelig;
Kun EMI-direktøren Michael Manasse visste at Sir Paul var på vei til Norge med fly fra Frankfurt. Jahn fikk en telefon fra EMI som ba ham om å komme.

Jahn: ” - Kan du komme i kveld på kontoret”, spurte de meg.
” - Hva er det for noe”, spør jeg.
” - Nei, det er… jeg tror du bør komme”.
Jeg sa så til datteren min; ”Jeg tror jeg skal møte McCartney i kveld.”
Jeg tok med fotoapparat, men jeg tok ikke bilde. Men da hadde jeg en sånn intuisjon at det var ett eller annet spesielt som skulle skje, og da var det nok Han.

NW: Har noe slikt skjedd før?
Jahn: Nei, det måtte liksom være han. Så det var veldig gøy. Eller gøy og gøy, det var stort. Han er jo sjef.
NW: Men da var det et utvalg av EMI sine artister som ble oppringt?
Jahn: Ja. Det var EMI-sjef 1, 2 og 3, og så var det vel publisheren, Stein Johnsen. Og så var det noen artister. Da vi spiste middag nede på Acqua (Aker Brygge) var det bare meg og Mette Hartmann, men hun satt jo og skrev tekstmeldinger mens vi satt der, så hun var ikke helt… jeg tror ikke hun skjønte helt hvor og hvem …
NW: Var det noen historier han fortalte som du husker?
Jahn: Ja, han fortalte masse forskjellige historier. Men det er vanskelig å fortelle en historie igjen. Vi holdt på å le oss i hjel da han fortalte om en svær fest i Amerika med alle gutta. Festen var på et stort område med masse blomster og orkester som spilte. Bob Dylan hadde kommet bort til Paul og spurt hvor toalettet var. Paul hadde pekt bort mot et skogområde og sagt at han kunne pisse der. Mens han pisset så hadde det stått en strykekvartett ved siden av ham, en verdenskjent strykekvartett. Så hadde Dylan kommet tilbake til Paul og sagt; ”Hva er det som skjer nå egentlig? Brodsky-kvartetten sto ved siden av meg da jeg pissa!” De var sikkert helt ute av det alle sammen.
Men det som var deilig var at da jeg begynte å spille, så var det Beatles og McCartney som var sjef. Jeg spilte jo bass også. Så da man møter ham så lenge etter på, det var fantastisk.

NW: Men hvordan var det da han kom inn i rommet? Selv hadde jeg nok gått gjennom gulvet.
Jahn: Jeg visste jo ikke noe jeg, jeg pratet med de andre artistene. Plutselig kom en kar forbi meg, og jeg syntes jeg kjente ham igjen, han hadde en tøff, lang jakke som ikke var helt norsk. Så jeg sier til han;
”- Har ikke jeg sett deg før?”
”- Sorry?”, sier han da. Plutselig så bare sto han der. Han presenterte seg, og så spurte han meg etter hvert om jeg jobbet i EMI. Alle kjente jo meg der. Lage, Torstein og Ole Idole kjente jo meg, så han så at jeg var et slags senter.
”- Jeg er jo artist jeg og da”, sa jeg.
”- Oh, interesting”, sa han.
Jeg tenkte at jeg må jo si noe hva jeg har gjort, så jeg sa at jeg hadde lagd 38 album. Da var det fullt nytt tryne, med slag på skulderen. ”- Jahn, now we`re talking!”. Da fikk han liksom et bilde av meg som artist , og skjønte at jeg var noe - ikke en som hadde laget to album og stuet på lager.

NW: Snakket dere om Heiser Opp? (Heiser Opp er en u-utgitt Prima Vera sang som parodierte McCartney-sangen Coming Up. Sangen ble nektet utgivelse. Heiser Opp handler for øvrig om ansiktsløftninger).
Jahn: Nei, nei (…latter…)
NW: Hvordan ble sangen stoppet egentlig? Var det gjennom advokater?
Jahn: Jeg tror det var en eller annen regel som de plutselig satte inn som forbød å oversette sanger til andre språk. Det var ikke lov til å gjøre om teksten. Da vi lagde en ny versjon av Happy X-Mas (War Is Over) måtte Yoko se på teksten, bare for å sjekke at det ikke var noe tull.

NW: George Martin er et stikkord. Han har du jo møtt?
Jahn: Jo, det var noe Beatles greier i Oslo Konserthus i 1987. Sikkert et eller annet jubileum eller noe sånt… (Tore gjør Jahn oppmerksom på at Sgt. Peppers Lonley Hearts Club Band-platen fylte 20 år i 1987).
Men George Martin hadde peil på EMI, han visste at jeg holdt på med musikk.
NW: Men Ringo og George Harrison har du aldri møtt?
Jahn: Nei.
NW: Er det sant som Herodes Falsk sier at du og han minglet med bl.a. George Harrison backstage etter en Monty Python konsert i Hollywood Bowl?
Jahn: Var han der? Sier du det ja, nei det visste jeg ikke!
NW: Da har du vært i samme rom som han da i alle fall.
Jahn: Det er jo bra. Hyggelig det.

Den 30. januar 1969 spilte Beatles for aller siste gang i offentlighet, konserten fant sted på taket av Apple-bygningen, Saville Row 3 i London.
Jahn var i London den dagen.
Jahn: Vi var rundt på fortauet og hørte musikk. Ingen visste hvor den kom fra, men vi visste det var Beatles. Vi fant aldri fram til hvor det egentlig var. Vi var vel på Grünerløkka, mens de var nede i byen (…latter…). Men det er jo ganske sprøtt at jeg har vært der da!

NW: Har du hentet mye inspirasjon fra Beatles?
Jahn: Jeg holdt jo på med idrett og alt mulig rart, men da jeg så Beatles på TV fra Sverige i 1963 (Drop-In) ble det ikke så mye idrett. Det var det som satte alt i gang. Ikke bare musikken, men også håret og klærne. Vi spilte jo alt av Beatles nesten, og så begynte vi å lage våre egne låter som da liknet på Beatles. Vi hadde til og med en låt som het Pudding Lane (…latter…)
NW: Har du favoritt LP eller låt?
Jahn: De er liksom så bra alle sammen. Eleanor Rigby er genialt gjort. Jeg tror George Martin hadde mye med den å gjøre. Jeg husker da Revolver kom, det var liksom helt sjokk. For det var jo så tøft at… også coveret var jo helt vilt og.

Alt var helt spesielt. Nye basslyder, nye bassganger, nye lyder, nye orgel og masse vi ikke visste hva var for noe – hva hadde de gjort for noe, liksom. Når jeg hører på plata i dag, vet jeg hva som er hva.
- Å, det er den ja, B28, synth Yamaha 3.
Hver gang det kom en ny plate så var det jo så tøft. Jeg har så mange minner fra hver plate, så jeg klarer ikke å velge en favoritt.
NW: Favorittmedlem, det er vel Paul McCartney, eller?
Jahn: De (Lennon & McCartney) var jo to ganske forskjellige typer som gjorde at det ble bra. Men jeg hører mer på Lennon nå etter at Beatles ble oppløst. Jeg hørte en del på McCartneys plater like etter Beatles, men nå har jeg begynt å høre veldig mye på de Lennon-boksene og alt det som er. Han er litt mer sinna enn McCartney. Men det har jo noe å gjøre med bakgrunnen hans, han vokste jo opp uten både mamma og pappa, nesten. Mens McCartney kom fra en annen type familie, som dere vet. Da blir det jo to forskjellige hoder og.

Vi takker Jahn for intervjuet, vi vet at flere av våre medlemmer har lest dette med stor interesse.