Get Back – bare for fansen?

Med sine nesten åtte timer fordelt på kun tre episoder så går debatten om hvorvidt Peter Jacksons “Get Back” dokumentar kun er for fanatikere? For fans som er mye mer interessert i The Beatles enn folk flest? Vi må vel si at det i hvert fall er en fordel av å være interessert i musikk. Det er jo en del av den slags i dokumentarserien. Men vi har faktisk hørt om folk som har blitt Beatlesfans etter å ha sett serien. I dag kom vi over et anonymt innlegg i en nettbasert debatt, som vi gjerne ville gjengi her. Den er oversatt fra amerikansk engelsk til norsk av oss.

Innlegg i debatten om hvorvidt The Beatles Get Back filmen kun er for fanatikere

Rask intro: Jeg er fan i andre bølge – fikk en “Yellow Submarine” matboks i 2. klasse, lyttet til pappas “Sgt. Pepper”-LP til den ble utslitt, tagg foreldrene mine om å kjøpe “Abbey Road” og “Hey Jude” til meg, første kassett var “Let It Be”. Dro faren min med på “Let it Be”-filmen da jeg var 8 år gammel. Intens Beatlemaniac, men ikke “seriøs” – jeg har lest noen av bøkene, eier ingen bootlegs, kan de fleste av deres utgitte sanger utenat. Så Wings da jeg var 14 og Paul solo for et par år siden.

Generelt:
Jeg ble imponert av “Get Back”, har sett den to ganger og forventer å se den mange ganger til. Etter å ha regissert/redigert en film og jobbet i film/TV i et par tiår, tror jeg at jeg har en viss innsikt i debatten om hvorvidt “The Beatles Get Back” filmen kun er for fanatikere:

Peter Jackson laget en film — han tok valg som la vekt på emosjonelle forhold og sporet disse relasjonene gjennom en solid, standard tre-akts struktur: Hva er målet? / Hva kommer i veien for målet? / Hvordan overvinner vi hindringen?.

Jeg kjenner mange tilfeldige fans og ikke-fans som elsket “Get Back”, og jeg tror de likte historien på måter mange hardcore-fans ikke kan (som allerede kjenner historien, har meninger om personene og er besatt av detaljene i musikken i stedet for hva spillingen/klimpringene sier om karakterene og deres følelsesmessige tilstand). Peter Jackson var selvfølgelig selektiv – dypt, bevisst, kunstnerisk selektiv – men jeg ser ikke at han serverte noen spesiell (pro-Paul, pro-Yoko, osv) agenda annet enn “bringer dette handlingen videre?” Han er kanskje en Beatles-fanatiker, men fyren lager blockbustere, og det er det han prøver å gjøre her. Og jeg synes han har lyktes spektakulært.

Følgende er en serie tilfeldige observasjoner fra å se “Get Back” og lese denne tråden og gå tilbake til “Get Back” og komme tilbake til denne tråden igjen:
Jeg glemte aldri et minutt hvor dypt redd John var etter traumene fra barndommen. Det har alltid vært i stemmen hans, men det er så tydelig i “Get Back” fra kroppsspråket hans, humoren og måten han forholder seg til andre på. Fyren trengte virkelig noen som ikke ville forlate hans side, som han kunne stole på å ikke forlate ham, og han enten sjekket ut eller langet ut ved det første tegn på potensiell illojalitet. Han var “sjalu” – jeg mener, det er der og begynner med “This Boy” – han tålte ikke tanken på å miste en annen person. Noen ganger gjorde det ham defensiv, noen ganger gjorde det ham klengete inntil det maniske, men det var ikke slik at Yoko gikk inn og gjorde ham sånn da han var i slutten av 20-årene. Han hadde gått gjennom en god del av det psykodramaet allerede med Paul, Stu, Brian, Maharishi, LSD, osv. Yoko var bare en som var villig til å vie hvert minutt av livet sitt til å være ved hans side, og som var perfekt cocktail av unnvikende/mystisk og hengiven/besettende. Selvfølgelig tok han henne med til hver innspillingsøkt. Selvfølgelig falt han fra hverandre og kom løpende tilbake da hun sendte ham av gårde med May Pang.
Og – dette var en vakker del av dokumentaren – Paul skjønte dette. Han visste hvor trengende og skjør John var (samtidig som han heltedyrket ham). Like vanskelig som det var å miste ham (og Paul visste at han drev og mistet sin beste venn) forsto han hvorfor det skjedde. Han var kanskje ikke begeistret for Yoko (selv om George og til og med Ringo ser ut til å ha uttrykt mer negativitet mot henne), men til slutt, selv når han ble drevet av de andre (inkludert Linda) til å være negativ, sier han essensielt: “se, de er forelsket, du kan ikke stoppe to mennesker fra å være forelsket, gi dem en sjanse.” Hjertet hans knuser – du kan se det, Beatles er alt for ham – men han tar det ikke ut på John eller Yoko.
Og han ler alltid av Johns humor, selv når den er passiv-aggressiv eller grenseoverskridende usammenhengende – du kan se, han kan ikke dy seg, John er det morsomste, smarteste og mest talentfulle mennesket han noen gang har møtt, og han elsker ham, han har elsket ham i det mest vanvittige tiåret av noens liv, de gikk gjennom alt sammen og John er fortsatt, vil alltid være, “lederen.”
John er hysterisk morsom, selv om han selvfølgelig også bruker humor som et skjold og (sjeldnere) som sverd. Sellers-interaksjonen minnet meg om opptakene jeg har sett av John og Dylan i baksetet av en limousin – John sannsynligvis helt ute av det på noe stoff, sittende ved siden av noen han beundrer, og kaster ut helt tilfeldige zen-poetiske-goon-fragmenter. Et forsvar og en utfordring – “mind games.”

Noen kjappe observasjoner:

• Johns søvnbesettelse (“I’m So Tired”, “I’m Only Sleeping”, “Goodnight” osv) blir virkelig bekreftet i “Get Back”
• Alle er fantastiske med Heather, men spesielt John med “å spise kattunger” – han forstår fullt ut barn og hvordan han skal forholde seg til dem
• Det må ha vært vanskelig for Yoko å se på alles interaksjon med Heather, gitt Kyoko-situasjonen
• Ringo liker virkelig å ta på folk (Sellers, Paul/Linda, John osv.)
• Paul er et totalt følelsesmessig vrak når John ikke dukker opp etter at George sluttet
• Alle fire er fantastisk ikke-divaer (kan ikke forestille meg at en moderne stjerne av den størrelsen er så høflig og grei) – og et av favorittøyeblikkene mine i «Get Back» er at Paul tålmodig forteller gutten som bytter film i kameraene om pianoet og spiller litt av «Martha My Dear» for ham
• Alle koner/kjærester har sin sjarm, men Maureen er den mest sexy
• Paul er tydeligvis kontrollerende, irriterende, osv, men han er også mye mer usikker enn jeg hadde trodd, “nervøs” for å prestere, vinglende om hvorvidt et spor er ferdig eller ikke, osv.
• Paul har et slags omfattende musikalsk geni som ikke kunne matches – bortsett fra Johns emosjonelle og poetiske geni – og det var bare ikke mye plass igjen for George i det forholdet, selv om han begynte å bli sitt eget geni

Kontroversiell oppfatning:
Gitt Johns emosjonelle arr oppfattet han noen ganger Pauls musikalske fruktbarhet og organisatoriske viljestyrke som et svik, eller i det minste en utfordring – et tegn på potensiell forlatelse (at Paul en gang kommer til å forlate ham).
Musikere er generelt musikere fordi de trenger å uttrykke noe som eksisterer utenfor språket, så det er ikke rart at så flinke de er, finner de det ofte nesten umulig å kommunisere verbalt.