Kinopremieren

Kinovisning med Dolby Atmos lyd

Det var en festaften i går da Disney inviterte oss i fanklubben til eksklusiv forhåndsvisning av et 100 minutters utdrag fra The Beatles Get Back. Etter å ha blitt påspandert både mat og drikke inntok vi kinosalen, forventningsfulle som bare det. Noe av det første som kom på lerretet etter at filmselskapenes logoer var ferdige (var det DE som var epilepsifremkallende?) så fyltes hele lerretet av et bilde av forsiden på Doug Sulpy og Ray Schweighardts bok om Get Back sessions. Muligens ville Jackson med dette fortelle at han har brukt de beste kildene, for dette er jo selve “bibelen” hva “Get Back” sessions angår.

Det finnes også en 2007-utgave av denne boken, omarbeidet fra de tidligere utgavene.

Peter Jackson holdt en halvtimes introduksjon hvor han både demonstrerte hvordan filmen så ut før og etter restaureringen, og hvordan han kunne skille ut enkeltlyder, stemmer og instrumenter fra mono Nagrabånd. I fanget hadde Jackson til enhver tid en kopigitar fra Beatleshistorien – forskjellig gitar fra gang til gang vi så ham. Han tok oss også med til hvelv nummer 3 under dagens Apple-kontorer, og alle filmrullene som befant seg der. Vi ble vist mange kostelige klipp fra forskjellige dager av innspillingene. Nå skulle vi få se en av datoene fra filmen, som går kronologisk til verks, og den datoen vi skulle få se var innspillingsdag 18, som hadde funnet sted i Apple Studio den 27. januar 1969 – altså bare noen dager før tak-konserten skulle foregå.

Dagen startet med at Beatles og teknisk personell satt i kontrollrommet og hørte gjennom forrige dags opptak. Det ble kryssklippet mellom Beatlene som satt og hørte på, og filmsnutter fra dagen før. Vi fikk se dem prøve på en haug av tagninger av “Get Back”, men alle ble enten stoppet av at noen gjorde noe feil eller de ble bare klippet av Jackson. “Fuckface”-replikken til Paul fikk være med, oversatt til “fittetryne” da Glyn Johns hadde avbrutt en av “Get Back” tagningene med å snakke i intercomen. Det hadde tross alt vært litt overkill å høre alle tagningene til fulle, selv om det var det vi verste nerdene ville ha ønsket oss. Dessverre fikk vi ikke høre den køddetyske versjonen av sangen, men vi fikk se George debutere “Old Brown Shoe” for bandet. Han hadde komponert den kvelden i forveien, og hørt på Lennons råd om å gjøre ferdig sangene sine samme dag. Så her satt han da ved pianoet og sang og spilte “Old Brown Shoe” med Billy Preston på bassgitar. “Det er vanskelig å spille piano”, konkluderte George med etter at sangen var ferdig. En annen deilig ting vi fikk oppleve var da John og Paul fremførte “Two Of Us” med sammenbitte tenner hele sangen igjennom.

Hver sang ble annonsert som tekst på lerretet, med tittel og komponist(er), også diverse rockere som de spilte bare en liten snutt av innimellom. Når en tagning hadde blitt benyttet offisielt på plate, så ble også dette bemerket som tekst på lerretet.

“Let It Be” manglet pianointroduksjonen, og da George lurte på om det ikke skulle være en intro før Paul begynte å synge – ja, så tenkte Paul seg om i ett sekund før han satte hendene på klaviaturet og fant opp introen! Også “Oh! Darling” fikk vi høre litt av, og jammen tok ikke Paul første vers av “Strawberry Fields Forever” også. Men så kom Jackson på banen igjen og fortalte oss det vi aller mest ville høre: Nå skulle vi bli blant de første publikummene i verden til å oppleve den fulle og hele tak-konserten!

Vi ble tatt med til den 30. januar 1969 og filmfolkene er i full gang med rigging oppe på taket, og Michael Lindsay-Hogg instruerer hvor ti forskjellige kameraer skal stå. Beatles ser vi ikke noe til, de befinner seg i et rom inne i Apple-bygningen og har ikke helt bestemt seg for hvorvidt de skal gjennomføre tak-konserten eller ikke. Omsider klatrer de opp på taket med Paul først, og deretter Ringo i følge med Maureen. De inntar plassene og kjører i gang med en av flere fremførelser av “Get Back”. Herfra er det bare himmelsk å være Beatlesfan og følge bandet gjennom hele konserten, fra mange vinkler. Det er også sekvenser her der vi får delt opp lerretet i tre og dermed følge med fra flere vinkler samtidig. Det blir også her – som i “Let It Be” – intervjuer på gata med både de samme som i originalfilmen samt mange flere publikummere.

Her skjer det samme som i “Let It Be” at publikumsintervjuene forstyrrer Beatleskonserten. Kanskje vi får hele tak-konserten uforstyrret på DVD og/eller blu-ray en gang i fremtiden? Vi får se folk som kommer seg opp på de forskjellige takene rundt om for å se Beatles. Politiet ankommer mye tidligere enn i “Let It Be”-filmen, men konstablene blir oppholdt i et rom der de forgjeves blir stående og vente på at Derek Taylor skal komme.

Imens går konserten på taket ufortrødent videre – i samfulle 42 minutter. Det klippes mellom mange forskjellige vinkler og av og til får vi litt uklare klipp – vi vet ikke om dette skyldes at et kamera ikke var helt i fokus akkurat da eller om man har valgt å zoome inn på bildet.

Da tak-konserten var ferdig samlet Beatles seg igjen i kontrollrommet for å lytte til opptakene av konserten – noe vi fikk være med å se. De snakket også om å møtes igjen etter lunsj for å spille inn de sangene som ikke hadde egnet seg på taket, men riggingen av utstyr fra taket tok så lang tid at dette ble utsatt til neste dag. Under rulletekstene fikk vi imidlertid se klipp også fra den dagen, den 31. januar, med fremførelser av “Two Of Us”, “Let It Be” og “The Long and Winding Road” samt litt fjas og tull.

Oppsummert kan vi si at dette var en gledens dag å være Beatlesfan på, og at stemningen Beatles imellom stort sett var helt upåklagelig. Det er bare å glede seg til i morgen, folkens!