Ringo innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame

Paul holdt tale for Ringo

Her er Paul McCartneys tale til Ringo i forbindelse med at trommeslageren ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.

OK. Ringo Starr ble født i Liverpool i svært tidlig alder, og han hadde en vanskelig barndom. Virkelig hard barndom, men han hadde en vakker mor, Elsie, og en nydelig stefar Harry. Begge hadde virkelig store hjerter, vakre mennesker, og de elsket musikk. Så på et tidspunkt under denne vanskelige barndommen fikk Ringo en tromme. Ringo fikk en tromme! Og det var det. Han var nå en trommeslager.

Paul holder tale for Ringo: Amatøropptak

Senere ble han med i en gruppe som het Rory Storm og Hurricanes. Og vi så disse gutta når vi var ute i Hamburg, vi spilte ute. Og Ringo var som en profesjonell musiker. Vi bare liksom, hang rundt og surra, men han hadde skjegg – det er profesjonelt. Han hadde dressen. Veldig profesjonell. Og han satt i baren og drakk bourbon klokken syv. Vi hadde aldri sett noen som dette. Dette var en voksen musiker.

Ringo svarer på spørsmål fra pressen.

Uansett, vi ble venner med ham, og han pleide å komme sent på kvelden når vi skulle spille, og han ønsket seg et par sanger, så vi ble kjent med ham. Og en kveld da vår daværende trommeslager Pete Best ikke var tilgjengelig, så vikarierte Ringo. Og jeg husker øyeblikket. Jeg mener, Pete var bra, og vi hadde det moro sammen med ham. Men jeg, John og George, Gud velsigne dem, var på frontlinjen og sang, og nå hadde vi denne fyren bak oss som vi aldri hadde spilt med før, og jeg husker det øyeblikket da han begynte å spille – jeg tror det var Ray Charles, “What’d I say”, og de fleste av trommeslagerne klarte ikke å fikse trommedelen, det er litt [synger litt av det]. Det var litt vanskelig å gjøre, men Ringo nailet det. Yeah – Ringo nailet det! Og jeg husker det øyeblikket, står der og ser på John og deretter på George, og ansiktsuttrykkene våre ansikter var som, faen! Hva er dette? Og det var øyeblikket, det var begynnelsen, egentlig, på the Beatles.

Uansett, da vi startet denne store reisen for disse fire gutta fra Liverpool som var. . .vi bare legger ut på vår reise. Vi spilte i ballsaler og klubber rundt om i England, og vi fikk litt jobber i Europa, og da  kom vi til slutt til Amerika. Og her var vi, vi bodde på rom sammen. Og jeg var ikke en skjermet gutt, men jeg hadde bare min mor og far da jeg vokste opp, og min bror. Så jeg ble boende på et hotellrom med en fremmed mann. Dette brakte oss virkelig sammen. Vi levde som i hverandres lommer, nesten. Men det var en vakker ting, en fantastisk ting. Til slutt fikk vi spille på The Ed Sullivan Show, og vi ble virkelig berømte. Det var bare så vakkert. Som alle de andre trommeslagere sier, han er bare noe så spesielt. Når han spiller bak deg, ser du disse andre bandene, de ser bak seg på trommisen, som, kommer han til å øke, kommer han til å senke farten? Du trenger ikke å se på Ringo.

Det er en stor ære for meg å være i stand til å få ham inn i Rock and Roll Hall of Fame i Cleveland i kveld!

Ringos takketale var slik:

Takk. Jeg ønsker å takke Paul for alle de flotte tingene du fortalte oss … noen av dem er sanne. Du vet, det er en stor ære å bli innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Jeg snakket med pressen og de sa alle: “Vel, hvorfor ventet du så lenge?” Det har ingenting med meg å gjøre. Man må bli invitert. Men uansett, tydeligvis er jeg invitert, og jeg elsker det. Jeg liker også at jeg hadde flaks med at det skjer i Cleveland, og jeg skal fortelle deg hvorfor. Da jeg begynte å spille, jeg spilte i skiffle band, liksom house party band … og du vet at vi hadde en gitarist, det første bandet jeg var i var virkelig flott … Jeg hadde en skarptromme og Roy, bassisten hadde en T -chest bass med et hull i den og strenger.

Og så spiller vi denne skifflemusikken, spilte hvor som helst vi kunne. Og da jeg kom til et par andre band og jeg har alltid ønsket å spille med gode spillere og jeg drev på med å flytte opp litt; opp til neste band. Selvfølgelig endte jeg opp med Rory Storm og Hurricanes, og da jeg kom til dem, vi var fortsatt litt av et country/folk band, og gitaristene i de dager – dette er en fin en for alle dere store gitarister med store forsterkere – vi spilte på Cavern Club, som var en jazzklubb i Liverpool. Og han tok med seg en radio for å plugge inn slik at vi skulle være elektriske. Og vi ble kastet av scenen. “Kom dere ut herfra! Det er ikke helt jazz.” Uansett, vi startet med en radio, den første forsterkeren vi hadde. Ting skulle gå mye bedre, og vi endte opp med å spille mye i Liverpool og rundt Liverpool. Vi har aldri gjort det noe annet sted, men mens det foregikk, jobbet jeg på en fabrikk. Etter alt det jeg har måttet sitte og høre på i kveld. Blah blah blah. Jeg har noen historier.

Jeg jobbet i fabrikken og spiller om natten og hver søndag, vet du vi bodde i England, vi hadde bare BBC. Og noe merkelig, det var et lite land i Europa som heter Luxembourg, svært lite, befolkning på rundt 6 … og av en eller annen grunn, hadde de den største radiomasten. Og de kjøpte inn “Alan Freeds Rock & Roll-show” (et radioprogram som ble sendt nettopp fra Cleveland). Og for første gang hørte jeg … vel nå gikk jeg litt tilbake i tid, omtrent til ’55 … Bill Haley var helten min … han var som den første. Elvis kom inn (senere).

Ringos takketale.

Men uansett, jeg hører på denne fyren på en søndag klokken fire på ettermiddagen, og jeg hører Little Richard, for første gang noensinne. Jeg hører Jerry Lee Lewis. Og hørte rock and roll musikk, fordi vi fikk ikke mye av denslags i England, og dette kom fra dette svært lite landet. Så, fire hver søndag ville Rory og jeg gå til huset hans og slå på radioen og Alan Freed ville introdusere oss til så mange flotte rockere. Og da jeg var tenåring, en gang … vi spilte Lille Richard, “Shag on Down to the Union Hall,” det var ikke fornærmende for oss, det var veldig meningsfylt. Vi kunne ikke tro at vi kunne høre denne fyren på radioen! Shag on Down to the Union Hall! Det virket som et bra sted å gå!

Også, kom jeg fra en havneby. Mange sjømenn kom til og fra Liverpool, de ville bringe med seg musikk fra New York og fra hele Amerika. De drakk opp alle pengene; de solgte alle platene. Uansett, jeg begynte å samle en rekke plater, lytte til musikk, og endte opp i dette rock and roll bandet. Med Rory Storm og Hurricanes dro vi til Tyskland, og det er der jeg møtte, du vet, the Beatles. Jeg møtte Paul, John (Gud velsigne deg), George (Gud velsigne deg). Vi kom tilbake til Liverpool, og det var det en som banket på døren min. Trommisen var ikke frisk, kunne jeg vikariere? Sikkert. Uansett, jeg levde det livet da, jeg var ute av bandet, og jeg trengte ikke å stå opp før middagstid. Så, det var bra. Så jeg dro og spilte en lunsjkonsert med George, John og Paul, og vi koste oss. Og så dro vi rundt og spilte i noen klubber i Liverpool. De er ikke lenger der. Jeg er liksom en del av deres undergang. Og vi ble venner, vi hang sammen, og så ville jeg dra tilbake og spille med The Beatles fordi den andre trommeslageren ikke kunne.

Paul syntes Ringos tale begynte å bli vel lang.


Deretter fikk jeg en telefon. Vi skulle spille på en ferieleir i England, tre måneder fast, jeg kunne ikke tro hvor stort det var. Det var omtrent $ 24 i uken. Og jeg fikk en telefon fra Brian Epstein … Jeg hadde en samtale om, dette var onsdag, ville jeg bli med Beatles? Og jeg sa: “Vel, når vil du at jeg skal bli med?” Og han sa, “I kveld!” Og jeg sa: “Nei, jeg kan ikke gjøre det. Jeg har et band her. Vi har en jobb. Jeg kommer lørdag.” Fordi alle i Liverpool drev og spilte de samme sangene kunne de bare velge en annen trommis og han ville kunne spille. Dermed startet denne reisen.

Det har vært en utrolig reise for meg å være med disse tre gutta, som skrev disse sangene. Jeg snakket om det bare her forleden. Paul ville komme inn, klimpre litt på en sang til oss, og vi spilte det! Vi brukte ikke mye tid. Det var mye av å bli med … The Beatles, du vet, de var så store og så berømte, men de delte rom, du vet … hvert hotell, når vi hadde fått et, eller gjestehus. Men når vi skulle bo på hoteller hadde vi alltid to rom. Og det spilte ingen rolle hvem som delte rom med hvem, det som skjedde var jo at vi alle hang sammen. Men inntil noen fler i bandet er i rommet, blir du virkelig kjent med de andre musikerne. Og et annet tips til alle band som starter opp … når du er i et band, her er et annet tips, hvis du fjerter, hold deg for nesen. Alle skylder på alle andre … vi gjorde en pakt i bilen, greit. Det er derfor vi kom så godt ut av det med hverandre.

Jeg sier det, det har vært en vakker kveld, her vi har hengt … vi skal gjøre noen sanger for dere nå. Vi må følge eksemplene til John Legend og Stevie Wonder for Guds skyld. Uansett, vi skal starte med en sang fra … 1960, jeg gjorde denne sangen. Det var en kvinne som sang i The Shirelles og jeg ble glad i den – “Boys” heter den.

Ringo og Paul på scenen

Ringo ble backet av Green Day på “Boys”. Amatørfilm.

Etterpå var det noe rigging, og Ringo tok mikrofonen og prøvde å underholde publikum. Tiden gikk og Ringo gikk tom for ideer, så han la fra seg mikrofonen og forlot scenen.

Etter flere minutter kom han tilbake på scenen sammen med Joe Walsh på gitar og fremførte “It Don’t Come Easy.”

Joe Walsh spilte med svoger Ringo på “It Don’t Come Easy”. Amatørfilm.

Det ble også klem og kyss på kinnet

Paul McCartney kom tilbake på scenen for å være med på “With a Little Help From My Friends.” Andre artister kom også på scenen under denne sangen. etter dette fulgte en jam med “I Wanna Be Your Man”, se litt av denne i ett av videoklippene under. McCartney sang siste verset. Etter dette forlot artistene scenen, men Paul og Ringo ble stående og motta folkets hyllest i noen sekunder, før de på likt tok et dypt Beatles-bukk.

With A Little Help From My Friends og I Wanna Be Your Man. Amatørfilm.

Paul og Ringo er ca 2 minutter inn i dette klippet. Fra HBO.

Kanskje liker du også...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *