Større enn Jesus – ny dokumentar

Facebookbildet til det nye prosjektet.

Den britiske prisbelønnede TV produsenten Dave Long har under arbeid «Bigger than Jesus» – en ny dokumentarfilm som omhandler John Lennons beryktede «større enn Jesus»-intervju og de følgene dette skulle få, ikke bare for Beatles men for USA.
Dokumentaren, «Bigger than Jesus – The controversy that changed America» vil innbefatte en stor mengde intervjuer gjort i UK og USA – inkludert ett av de siste som Tony Barrow ga, og et nytt intervju med Maureen Cleave, som hadde det opprinnelige intervjuet med John Lennon tidlig i 1966 som senere skulle vekke slikt oppstyr i USA.

Filmen er foreløpig i produksjon og kommer sikkert ikke før i 2017 eller 2018, men nå kan du i mellomtiden like Facebooksiden deres for å holde deg oppdatert på prosjektet.

Her er vår oversettelse av det famøse intervjuet:


Hvordan lever en Beatle? John Lennon lever slik.

Av Maureen Cleave
Oversatt av Roger

Artikkel fra Evening Standard, 4. Mars 1966

Det var på denne tiden for tre år siden at The Beatles først begynte å bli berømte. Helt siden den gangen har observatører forsøkt å gjette seg til om deres berømmelse er stigende eller synkende; de forutså The Beatles fall og jaktet på «de nye Beatles» (like poengløst som å jakte på den nye Big Ben).

Endelig har de gitt opp; The Beatles berømmelse er ubestridelig. Den har ingenting å gjøre med hvorvidt de er frekke eller høflige, gifte eller ugifte, 25 eller 45, hvorvidt de er på Top Of The Pops eller ikke. De er i en situasjon selv en Rolling Stone etterstreber. De er berømte på samme måte som dronningen er berømt. Når John Lennons Rolls-Royce ruller forbi med sorte hjul og sotede vinduer, sier folk: «Det er dronningen,» eller «Det er The Beatles.» Med henne deler de sikkerheten ved et stabilt liv på toppen. De befinner seg i folks bevissthet – hun i Buckingham Palace, de i Weybridge-Esher området. Bare Paul forblir i London.

Weybridge samfunnet består av de tre gifte Beatlene; de bor her blant skogkledte åser og børsmeglere. De har ikke jobbet siden jul, og deres eksistens er tilbaketrukket og underlig tidløs. «Hvilken dag er det?» spør John Lennon interessert når du ringer med nytt fra verden utenfor. Fansen står ennå ved porten, men Beatles treffer kun hverandre. De er bedre venner enn noensinne.

Ringo og kona Maureen kan stikke innom John og Cyn; John kan stikke innom Ringo; George og Pattie kan stikke innom John og Cyn og så drar de alle sammen til Ringo, med bil selvfølgelig. Friluftslivet er forbeholdt ferier.

De ser filmer, de spiller høyrøstede omganger «Buccaneer», de ser TV til dagens program er slutt, ofte med platespilleren på samtidig. De tilbringer nattens små timer med å lage sprø båndopptak. Sengetid og måltid er begrep uten betydning. «Til nå har vi ikke hatt tid til å gjøre annet enn å være Beatles,» sa John Lennon.

Han er omtrent den samme som før. Han stirrer fremdeles nedover neseryggen, arrogant som en ørn, selv om kontaktlinser nå har korrigert den nærsyntheten som opprinnelig var grunnen til uttrykket. Han ser ennå mer ut som Henrik den åttende, nå som ansiktet hans har blitt fyldigere, han er like herskesyk, like uberegnelig, makelig, rotete, barnslig, ubestemt, sjarmerende og snarrådig. Han er fremdeles sorgløs, fremdeles hard som en stein. «Du spurte aldri etter Fred Lennon,» sa han skuffet. (Fred er hans far; han dukket opp etter at de ble berømte.) «Han var innom for et par uker siden. Det var bare andre gangen i mitt liv at jeg har sett ham – jeg viste ham døra.» Han fortsatte lystig: «Jeg ville ikke ha ham i huset.»

Hans entusiasme er uforminsket, og han insisterer på å dele den med andre. George har fått ham interessert i indisk musikk. «Du hører ikke etter vel ?» roper han etter 20 minutter av plata. «Det er forbløffende dette, så cool. Synes du ikke inderne høres coole ut? Hører du etter ? Denne musikken er tusener av år gammel; jeg må le av at britene drar over dit og forteller dem hva de skal gjøre. Ganske forbløffende.» Og han skrudde på TV’en.

Erfaring har sådd få av tvilens frø i ham: det er ikke det at han er urokkelig, men han lar seg kun påvirke av hva han tror på i øyeblikket. «Kristendommen vil dø ut,» sa han. «Den vil forsvinne og krympe. Jeg trenger ikke diskutere det; jeg har rett og det vil bli bevist etter hvert. Vi er mer populære enn Jesus nå. Jeg vet ikke hva som vil forsvinne først – rock’n’roll eller kristendommen. Jesus var helt grei men disiplene hans var dumme og ordinære. Det er deres forvrengninger som ødelegger det for meg.» Han leser mye om religion.

Etter at intervjuet ble publisert i et amerikansk tenåringsblad oppsto det protester som denne.

Han shopper i lynnedslag på Asprey’s for tiden og det er mye fin vin i kjelleren hans, men han er fremdeles ganske lite selvbevisst. Han er alt for lat til å holde utseendet ved like, selv om han hadde funnet sin egen stil, hvilket han ikke har.

Han er nå 25. Han bor på en bakketopp i et stort mock Tudor hus med mye panel og tunge tepper, sammen med kona Cynthia og sønnen Julian. De har en katt oppkalt etter hans tante Mimi og en lilla spisestue. Julian er tre, han vil sikkert bli sendt til Lycée i London. «Synes å være det eneste riktige stedet for ham i hans situasjon,» sa faren hans idet han betraktet ham uinteressert. «Men jeg synes synd på ham. Jeg kunne ikke fordra stygge mennesker, selv da jeg var fem. Mange av de stygge er utlendinger, ikke sant ?»

Vi tok en rask runde gjennom huset, Julian peste med i baktropp, med en siameserkatt av porselen i hånda. John feide forbi ting han hadde mistet interesse for: «Det er Sidney» (en ridderrustning), «Det er en hobby jeg hadde i en uke» (et rom fullt av modellracerbiler), «Cyn lar meg ikke kvitte meg med denne» (en fruktmaskin). I stua er det åtte små bokser med blinkende røde lys; han kjøpte de som julepresanger men husket aldri å gi de bort. De blinker i ett år, og man tenker seg ham sittende der til neste jul, omgitt av de blinkende boksene.

Han stopper opp ved ting han fremdeles setter pris på; et digert alterkrusifiks i romersk-katolsk stil med IHS inskribert; et par krykker, en presang fra George; en enorm bibel han kjøpte i Chester; hans gorilladrakt. «Jeg mente jeg trengte en gorilladrakt,» sa han, han virket trist til sinns. «Jeg har bare hatt den på to ganger. Jeg tenkte jeg skulle ta den på om sommeren og kjøre rundt i Ferrarien. Det var meningen at vi skulle skaffe oss sånne alle sammen og kjøre rundt i, men det var bare jeg som faktisk gjorde det. Jeg har tenkt litt på det, og hvis jeg ikke hadde på hodet ville det bli en forbløffende pelsfrakk – med bein, altså. Jeg har lyst på en pelsfrakk men har aldri kommet over noen.»

Man får følelsen av at hans eiendeler – som daglig blir flere – har fått overtaket; alle båndopptakerne, de fem TV’ene, bilene, alle telefonene som han ikke husker numrene på. Hver gang han nærmer seg en bryter, går sikringen. Seks av de blinkende boksene, garantert å virke frem til neste jul, har allerede sluttet å virke. Hans biler – Rollsen, Mini-Cooperen (sorte hjul, sotede vinduer), Ferrarien (i ferd med å lakkeres sort) forvirrer ham. Så er det svømmebassenget, som trærne drysser blader over. «Ikke slik jeg bestilte det,» sa han resignert. Han ville at bunnen skulle være et speil. «Det er et pussig hus,» sa han. «Ingen av tingene mine virker, bortsett fra gorilladrakten – det er den eneste frakken min som passer.»

Han er veldig nysgjerrig på bøker, vil alltid spørre hva som er bra å lese. Han kjøper store mengder bøker og disse blir holdt orden på i et spesielt rom. Han har Swift, Tennyson, Huxley, Orwell, kostbare skinninnbundne utgaver av Tolstoi, Oscar Wilde. Så er det Little Women, alle William bøkene fra hans barndom, og enkelte uventede bøker som «Forty One Years In India» av feltmarskalk Lord Roberts og «Curiosities of Natural History» av Francis T. Buckland. Denne sistnevnte – med kapitler som «Katter uten ører», «Folk med trebein», «Den Udødelige Harvey’s mor» – er akkurat noe for ham.

Faksimile

Han tilnærmer seg det å lese med levende interesse, uhindret av for mye formell utdannelse. «Jeg har lest millioner av bøker,» sa han, «det er derfor jeg vet ting.» Han er besatt av keltere. «Jeg har besluttet at jeg må være keltisk,» sa han. «Jeg er på Boadiceas side – alle disse blodige blåøyde blonde menneskene som kuttet folk opp i småbiter. Jeg har en forferdelig følelse av at jeg skulle ønske jeg var der – ikke der med kroppen full av sår og hugg, men der gjennom å lese om det. Bøkene gir deg ikke mer enn et avsnitt om hvordan de levde; det må jeg forestille meg selv.»

Han kan sove nesten ubegrenset, er sannsynligvis den lateste personen i England. «Fysisk lat», sa han. «Jeg har ikke noe imot å skrive eller lese eller se eller snakke, men sex er den eneste fysiske aktiviteten jeg fremdeles gidder å utøve. Av og til blir han kjørt til London av en ex-walisisk gardist ved navn Anthony; Anthony har en mustasje som er et mysterium for ham.

Den dagen jeg besøkte ham var han invitert til London på lunch, hvilket han var ganske opprømt over. «Vet du hvor lenge lunch varer ?» spurte han. «Jeg har aldri vært til lunch før. Jeg gikk på Lyons her om dagen og spiste egg og chips og drakk te. Kelnerne stirret hele tiden og sa ‘Nei, det er ikke ham, det kan ikke være ham’.»

Han satte seg til rette i bilen og demonstrerte TV’en, den utslagbare senga, kjøleskapet, skrivebordet, telefonen. Han har tilbragt mange fruktløse timer på den telefonen. «Kun en gang har jeg kommet gjennom til noen på den telefonen,» sa han, «og de jeg skulle snakke med var ute.»

Anthony hadde tilbragt week-enden i Wales. John spurte om han hadde fått en varm velkomst i dalen, og Anthony sa at det hadde han. De diskuterte muligheten for nok et telefonuttak. Vi måtte en tur innom doktoren, for John hadde en flis i tåa. «Vil ikke ende opp som Dorothy Dandridge,» sa han, «og dø av en splint femti år etterpå.» Han la forsikrende til at han hadde vasket nevnte fot.

Vi trillet avgårde på kostbart vis gjennom landskapet. «Berømt og stinn av gryn,» er slik han beskriver seg nå. «De sier hele tiden at jeg har nok av penger, men så tenker jeg at kanskje jeg har brukt opp alt før jeg fyller 40 så jeg fortsetter. Derfor begynte jeg å selge bilene mine; så skiftet jeg mening og kjøpte de tilbake, pluss en ny en.» «Jeg trenger pengene bare for å være rik. Den eneste andre måten å få det på er å være født rik. Hvis du har penger, så har du makt uten at du trenger å være mektig. Ofte tenker jeg at det er en stor sammensvergelse, at vinnerne er regjeringen og slike som oss som har penger. Den vitsen om å holde arbeiderne uvitende holder fremdeles vann, det er hva de sa om Toriene og landeierne og de der, så var det meninga at arbeiderpartiet (Labour) skulle utdanne arbeiderne, men det virker ikke som de gjør det lenger.»

Han har en morbid skrekk for dumme mennesker: «Berømt og stinn av gryn som jeg er, så har jeg ennå ikke møtt dustinger. Ofte kommer jeg på at jeg er jo ikke skikkelig rik. Det finnes virkelig rike mennesker, men jeg vet ikke hvor de er.»

Han synes det er enkelt å være berømt, og bekrefter ens mistanke om at The Beatles har tilbrakt hele livet med å jobbe for å bli berømte. «Alle mener de ville vært berømte, hvis de bare hadde hatt Latin og sånn. Så når det skjer er det veldig naturlig. Du husker din gamle bestemor som sa dumme ting som «du klarer det nok, med den stemmen». Ikke det, la han til, at han hadde noen gammel bestemor.

Han kom til doktoren 2 ¾ timer for tidlig og tidsnok til lunch, men på feil sted. Han kjøpte en diger eske med forskjellige brettspill fra Asprey’s, men så snart han hadde åpnet esken klarte han selvfølgelig ikke å lukke den igjen. Han lurte på hva han ellers skulle kjøpe. Han dro til Brian Epsteins kontor. «Noen presanger ?» spurte han ivrig, han noterte at det ikke var noe som å få ting gratis. Han prøvde den attraktive Miss Hansons briller.

Det ryktes at en Beatle hadde blitt observert gående langs Oxford Street! Han lyste opp. «En av de andre må være ute,» sa han, som om han snakket om en rømt bjørn. «Vi slipper de bare ut en om gangen,» sa den attraktive Miss Hanson bestemt.

Han sa at å leve og le var det eneste å finne på, men var det nok for en rastløs sjel ?

«Weybridge,» sa han, «er ikke målet. Jeg bare stopper der en stund, som en bussholdeplass. Bankfolk og aksjemeglere bor der, de kan legge sammen tall og Weybridge er det de bor i og de tror at slik er det og slik skal det være. Faktisk gjør de det. Jeg tenker på det hver dag – meg i mitt Hans og Grete hus. Jeg tar meg god tid; jeg vil kjøpe mitt virkelige hus den dagen jeg vet hva jeg vil ha.

Du skjønner, det er noe annet jeg kommer til å gjøre, noe jeg må gjøre – jeg vet bare ikke hva det er ennå. Det er derfor jeg driver og maler og gjør opptak og tegner og skriver og det, fordi det kanskje er en av de tingene. Alt jeg vet er at dette er ikke det for meg.»

Anthony fikk ham og spillesken inn i bilen og kjørte ham hjem med TV’en flimrende på i det beroligende mørket mens Londonerne på utsiden skyndte seg hjem fra jobb.

Lenker:
«Bigger than Jesus» på Facebook

Kanskje liker du også...

1 Respons

  1. Anonym sier:

    Flere irriterende "de/dem"-feil! Ødelegger inntrykket av teksten.
    Den siste: "Vi slipper de bare ut en om gangen,"…
    Nei; "Vi slipper dem bare ut en om gangen,"…
    Hilsen Oversetteren og filologen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *