Yellow Submarine Songtrack

I 1999 var vi meget entusiastiske etter å ha hørt på et album der man ga Beatlessangene et mer moderne lydbilde og løftet frem instrumenter som tidligere var blitt borte i miksen. Her er vår omtale av albumet.

Yellow Submarine Songtrack brettet ut.

YELLOW SUBMARINE SONGTRACK
Anmeldt av Peter Viken i Norwegian Wood nr 76 som kom ut i desember 1999.

Det har sine fordeler og ulemper at the Beatles’ sanger ble spilt inn på 60-tallet. Fordelen lå i at med Ringo som stødig trommeslager ble alt så levende og drivende. Han fant tempoet og feelingen
veldig fort. Ulempen var at de hadde for lite spor til rådighet til at de kunne få topp lyd under remiks. Fire spor ble nemlig ikke nok for the Beatles, og derfor måtte et grunnkomp ofte reduseres fra 4 spor på en teip til 1 på en annen teip slik at de kunne legge på mer.

Dessverre førte dette til at lyden ble forringet etter dagens standard. Nå derimot har man for lengst bortimot uendelig mange spor til rådighet, og lyden blir langt bedre (trommene for eksempel blir spilt inn på minst åtte spor).

Det man har gjort med disse 15 sangene, er å finne frem de opprinnelige tagninger med grunnkomp (som da er fordelt på 4 spor), og latt hvert instrument bli bearbeidet for seg. Og hvilket resultat! På 60-tallet lagde George Martin «primitiv» stereo; instrumenter i en kanal og vokal i den andre. I CD-alderen lyder dette litt corny. Trommer bør liksom være i midten for å få dybde og trøkk. Bortsett fra «Hey Bulldog» har dette nå latt seg gjøre.

Selve omslagsbildet synes jeg er litt for enkelt, dersom man ikke bretter ut coveret. Da får man se en del bilder fra filmen som er artig å studere.

Innsiden utbrettet

Tittellåta «Yellow Submarine» har nå endelig fått en stereoversjon hvor John gjentar «a life of ease». Med unntak av varianten på CD-singlen «Real Love», har John først begynt å «herme» på «ev’ryone of us» på tidligere stereoer. I mono starter den akustiske gitaren på ordet «in», mens i stereo begynner den på »town». Dette er også tilfelle her; ergo finnes det ikke en variant i stereo ennå hvor gitaren begynner på «in» (inkludert versjonen på «Real Love»). I denne nye mixen er lydeffektene nå mer merkbare og Johns «herme»-stemme beveger seg sakte fra høyre til venstre; slik at man får en følelse av at undervannsbåten seiler forbi. (På «Real Love» er herminga kun til høyre).

De brukte bare et firesporsbånd da de spilte inn «Hey Bulldog» uten at noe ble redusert fra teip ti! teip. Derfor er trommene og pianoet dessverre fortsatt i venstre kanal. I deler av sangen la Ringo heldigvis på ekstra skarptromme, og denne er i midten. Jeg har ofte trodd at det er John som tar seg av gitarsoloen, men etter å ha sett videoen, forstår jeg det slik at John (m/røyk mellom fingrene og uten headset) viser George hvordan han vil ha det og gir fra seg gitaren (soloen er for øvrig dobbelt innspilt).

«Eleanor Rigby» har vi en vokal-løs versjon av på «Anthology 2». Nå får vi med vokal også, og det virker som at Paul sitter midt i den doble strykekvartetten og synger for deg. «Revolver» inneholdt en mix hvor strykerne var redusert ned til et spor, mens her er den opprinnelige teipen tatt fram (med to instrumenter på hvert spor}, og forbedringen i lydkvaliteten er definitivt merkbar.

Fuzz-gitaren på «Love You To» kommer tydligere fram; det samme gjør koret på «All Together Now». På «Lucy In The Sky With Diamonds» får Ringos overgang til refrenget mer dybde og Johns vokal har blitt enda mer fornøyelig.
«Think For Yourself» lyder bare vidunderlig i ny mix. Vokalen lyder bare glimrende. Ringo er i litt merkelig humør her. Her veksler markeringene hans fra å virke giddalause for så å eksplodere i neste.
Trommene og Pauls vokal på «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» er nå i midten mens koret og publikumseffektene er mer fordelt.
På «With A Little Help From My Friends» og «Baby You’re A Rich Man» kommer både vokal og trommer klarere fram. Bortsett fra en alternativ tagning «på Anthology 2», har det nå endelig kommet en ordentlig stereoutgave av «Only A Northern Song».

Plata kom også ut på gul vinyl

«All You Need Is Love» er den eneste som taper seg litt i denne samlingen, men dette gjelder kun for cemballoen i starten som mister litt av trøkket. Men ellers er koret mer vidunderlig.

Klarinettene får en fyldigere klang på «When l’m Sixty-Four» og det føles som om Paul er i stua der han synger.

På «Rubber Soul» er vokalen på «Nowhere Man» kun i høyre høyttaler, mens kompet er i venstre. Her er kompet i midten mens vokalen er mer spredt. Meget flott!! Og George Harrisons flageolett (1:02 ut i låta) er fortsatt digg, og jeg får gåsehud den dag i dag av Pauls siste harmonistrofe.

George har nylig sagt i et intervju at det sannsynligvis er John eller Paul som spiller fuzzgitaren på «It’s All Too Much». Selv spilte George orgelet. Siden bassen høres lite MeCartneysk ut, er del nok John som spiller denne og Paul gitaren. Men gruppen hadde også et fjerde medlem. Jeg får ikke rost Ringa Starr nok for hans innsats på «It’s All Too Much».

Det store savn er «A Day In The Life». Orkesterdelen derfra er jo med i filmen, og siden total spilletid «bare» er 45:40 (vi lever tross alt i CD alderen), synes jeg de godt kunne ha mikset denne på ny også.

Det heter seg at man ikke skal tukle med historien, så får man heller velge selv hvor grensen går. Min grense går ut på at man ikke skal legge på mer ekstra trommer, gitarer eller annet som ikke har noe med den opprinnelige innspillingen å gjøre. heller ikke luke ut deler av opptak. At man rensker opp i lydbildet på slike gode gamle klassiske innspillinger, synes jeg er helt greit.

Jeg håper EMI gjør dette med samtlige andre Beatles-plater. Det hadde virkelig gjort seg! Jeg anbefaler dere å spille sang for sang og sammenligne gammel og ny miks. Dere vil garantert høre forskjell dersom ikke svigermor er på besøk og overdøver med uinteressant småskravling.


«Yellow Submarine Songtrack» ble utgitt i forbindelse med at filmen hadde blitt restaurert og sendt ut til kinoene, samt kom ut på DVD for første gang, og også på VHS-kassett. Lydsporet var også mikset for surround, noe man fikk på DVD-utgaven samt på de få kinoforestillingene som ble satt opp i 1999. I Oslo var det en gratis kinoforestilling på Cinemateket hvor vi i fanklubben alle var invitert, samt noen få oppsetninger på nattkino på Klingenberg.

Vi i redaksjonen var overbeviste om at dette var startskuddet for en nytenking av de gamle Beatlesplatene med tanke på stereobildet, og ble temmelig skuffet da «1» kom ut året etter, og da var gammel stereo igjen benyttet. I og med «Love» i 2006 begynte imidlertid Giles Martin å remikse i stereo, og etter det har mer og mer fra Beatleskatalogen kommet ut med ny stereomiks, enten på lydmedier (CD, LP, strømming, nedlasting) eller på videoutgivelser (Blu-ray, DVD).