Beatles og pantomimesketsjen i 1963

Skurken er beseiret. Beatles’ juleshow 1963.

I sin søken etter å styrke NEMS sine artisters popularitet, og sikkert for å på noe vis oppveie for egne skuespillerambisjoner som det ikke ble noe av, vendte manager Brian Epstein blikket mot film, TV og en ting til, den tradisjonelle britiske juleunderholdningen pantomime. Første eksempel på sistnevnte var under Beatles’ juleshow i 1963. Selv om det finnes en hel del bilder fra en av øvingene, eksisterer det dessverre ingen filmopptak.

George Harrison: “Vi hadde ikke noe ønske om å lage pantomime, så vi gjorde vårt eget show, mer eller mindre som et popshow, men vi møtte stadig opp i pausene i et par minutter utkledd … bare for gøy.”

Chris Hunt (Journalist for Mojo Magazine): “Epstein hentet alltid inn en balanse mellom pris og kvalitet og ønsket å tilby fans noe mer enn bare en popkonsert i et skinnende innpakning, han var en erfaren veteran til å organisere juleforestillinger, og å legge til små detaljer i de brede strøkene til gruppen.

Utenfor kinobygningen der showet foregikk.

I forkant av at showene skulle gå av stabelen, spilte produsent Peter Yolland den 26. november 1963 inn bandets dialog til sketsjene som skulle fremføres, for at bandet ikke skulle behøve å rope ut replikkene hver kveld, i skarp konkurranse med skrikene til fansen deres. Sketsjen het “What a night”.

Eddie Diesen (journalist): ”John Lennon spilte rollen som ‘Sir Jasper’, en skurk i en svart kappe med en falsk svart bart. Paul McCartney var den gode fyren, den fryktløse Paul, signalmannen. George Harrison spilte Ermyntrude, en jente i nød med dameskjerf. Ringo var den eneste virkelige pantomimeskuespilleren i denne sketsjen. Han spilte en rolle som ble kalt ‘spesialeffekter’, og spilte da ‘regn’, deretter ‘snø’, eller hva som helst ifølge manuset. For eksempel, i rollen som ‘snø’, tok Ringo snøen ut av en pose og spredte snøflak over scenen og på skuespillerne. Handlingen er som følger: Sir Jasper (John) kidnapper en hjelpeløs jente (George), binder henne (ham) og kaster henne på jernbanesporene, men fryktløse Paul (Paul) dukker opp og redder henne (ham). Hele tiden har Ringo lagt humor til handlingen som ‘spesialeffekter’.

Bildene vi har brukt nedenfor ble tatt under “kost og mask”-øvingene på sketsjen.

George i skaut og Ringo strør snø. Hjelpetekst ble projisert på sceneteppet: “Det snør fortsatt”.

Michael Brown (forfatter av Love Me. The Progress of the Beatles): “Denne sketsjen, som Yolland sa ville være det komiske høydepunktet i showet, var en satire på et gammeldags melodrama. Heltinnen (spilt av George), kastes foran toget av Sir Jasper (John) men reddes av fryktløse Paul, signalmannen. Ringo forblir målløs og kaster litt ‘snø’ fra tid til annen for å opprettholde riktig stemning. Yolland ga dem et manus og spilte inn linjene deres. “Å kjære, hvem skal redde meg?”, sier George. “Jeg redder deg,” svarer Paul. “Hvem er du?” spør George. “Jeg er fryktløse Paul, signalmann,” sier Paul.

Sir Jasper (John) svinger pisken.

Den musikalske delen av juleforestillingen var som forventet en smash hit. Og The Beatles fremførte sporty sin nødvendige sketsj med så mye fynd og klem de var i stand til å mønstre, men det ble ødelagt av de skrikende kvinnelige fansen i mengden; ingen av bandmedlemmenes dialog kunne noen gang høres. Sketsjen var også så dårlig at menn blant publikum hadde pipekonsert og ropte ukvemsord.

Sir Jasper (John) kaster seg over den forsvarløse damen Ermyntrude (George).

“Beatles var aldri mye for øving,” sa deres pressemann Tony Barrow. “Det spilte egentlig ingen rolle for sangene, men det faktum at de var så dårlige til å fremføre sketsjene, var en ekstra puff for showet – det var organisert kaos, men det var veldig morsomt kaos.”

Ermyntrude blir kastet ned på jernbanesporet

“La oss innse det,” sa McCartney, “de ville ha ledd om vi bare hadde sittet der og lest Liverpools telefonkatalog.”

Men så kommer fryktløse Paul, signalmannen!

Showet gikk på Astoria Cinema i Finsbury Park, London i 16 dager. Det åpnet julaften, 24. desember 1963 og endte 11. januar 1964. Billettene var til salgs fra 21. oktober 1963, og innen 16. november var alle de 100.000 billettene solgt. Det var 30 forestillinger til sammen, med to forestillinger hver dag, bortsett fra julaften og nyttårsaften hvor det kun var en forestilling. Første juledag samt 29. desember og 5. januar hadde Beatles fri.

Signalmann Paul gir Sir Jasper en på tygga.

Juleshowet var satt sammen med mange artister, som bygget opp til det alle satt og ventet på, The Beatles. Først ut, med fem minutter på scenen, var Barron Knights og Duke D’Mond. Deretter kom korte sett fra Tommy Quickly og The Fourmost, og Billy J Kramer og The Dakotas avsluttet før pause. Etter pausen kom Barron Knights og Duke D’Mond tilbake, deretter Cilla Black og Rolf Harris. Beatles avsluttet ballet, med en konsert som varte i 25 minutter.

Ermyntrude er reddet!

Repertoaret på konserten: Roll Over Beethoven, All My Loving, This Boy, I Wanna Be Your Man, She Loves You, Till There Was You, I Want To Hold Your Hand, Money (That’s What I Want) og Twist And Shout.

The Beatles og de andre artistene poserer på scenen i Finsbury Park Astoria under øvingene til juleshowet, to dager før premieren.

Elena samler på bilder av The Beatles, og hun viser her frem den delen av samlingen som inneholder bilder fra denne sketsjen. Bildene er tatt under øvingene.

Kanskje liker du også...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *