Med Lennon og McCartney fra 2018 til 2019

Godt nytt år! Det ble en avslutning på 2018 og en innledning på 2019 i Lennon og McCartneys ånd. NRK 2 viste nyttårsaften dokumentarfilmen «John & Yoko – Above us only sky» (forøvrig også slagordet til John Lennon Airport i Liverpool), som omhandlet innspillingen av albumet Imagine og forholdet mellom John og Yoko, kommentert av en del av de som hadde vært tilstede den gangen. Programmet, som forøvrig for første gang ga oss et glimt av John og Yokos film «Clock», ble også sendt i reprise første nyttårsdag og skal igjen gå i reprise på NRK 1 ved midnatt lørdag 19. januar 2019. Du kan også se programmet på NRKs nett-TV, der det vil være tilgjengelig helt frem til mandag 14. desember 2020. Her er lenken til nett-TV versjonen: John & Yoko – Above Us Only Sky. Obs, den er kun tilgjengelig i Norge fra Nrk. Er du i et annet land må du se den fra en annen nett-TV. I Danmark er den således tilgjengelig herfra.

Så, ved midnatt slapp Paul McCartney en ny sang som start på det nye året, «Get Enough» fra innspillingene for «Egypt Station». Sangen er ikke med på de forskjellige utgavene av albumet, men kanskje kommer den på luksusutgaven som tidligere var bebudet i oktober, men som har blitt utsatt og er ventet å komme ut i år.

McCartney slapp sangen på YouTu´be Music, på Apple Music, Spotify og andre strømmetjenester, og den har vært kontroversiell blant fansen. Meningene er delte, og mange er negative på grunn av utstrakt bruk av såkalt «autotune», et verktøy som gjør at man kan korrigere falsk sang slik at den kommer i riktig tone. McCartney gjør bruk av teknikken på ekstremt vis, a la slik Cher gjorde det i sin populære «Believe» fra 1998 hvor hun var pioner i denne måten å benytte teknikken på. Etter at andre begynte å bruke samme effekt, ble den gjerne betegnet som «Cher-effekten».

Og med dette erklærer vi 2019 som åpent! Hva dette året ellers vil bringe av Beatles-opplevelser får vi bare gjette på…

Ny musikkvideo fra Paul

Pauls nye musikkvideo for «Who Cares?» fra Egypt Station hadde eksklusiv førpremiere på Apple Music. Nå har den også dukket opp også på McCartneys YouTubekanal. Det er en kortfilm hvor Paul spiller psykiater som driver med hypnoseterapi, og Emma Stone spiller hans pasient. Mesteparten av handlingen foregår i den hypnotiserte pasientens hode.

Imaginefilmen til Sandefjord

Foto: Iain Macmillan © Yoko Ono

Det hjalp tydeligvis at det ble opprettet nettsted for Imagine-filmen, for nå har også Sandefjord tatt til vettet og satt opp filmen den 4. oktober på Hjertnes kulturhus kl 21.
Vi håper dere fortsetter å tipse deres lokale kinoer om filmen!
Filmen ble lagd i 1972, og er regissert av både John Lennon og Yoko Ono, som også skrev det som måtte ha vært av manus. De deltar også selv som hovedpersoner i filmen, som ellers kan skryte av et stjernegalleri med bl.a. Andy Warhol, Fred Astaire, Miles Davis, George Harrison og flere. Filmen er remikset, remastret og restaurert og de første kinoene begynte å vise den allerede i går i USA. Filmen kommer også ut på Blu-ray, men kinoversjonen har med ekstra scener som kun er med der. Lydsporet til filmen er også mikset for Dolby Atmos surroundlyd, men dette er et system som kun er tilgjengelig i enkelte av kinoene filmen vil bli vist på.

Filmen er restaurert av Simon Hilton, lyden er remikset og remastret av Paul Hicks, og Yoko Ono har vært produsent og kreativ regissør. Den kan beskrives som en uavhengig musikkvideosamling med alle sangene fra «Imagine» albumet, pluss noen sanger fra Yoko Onos «Fly» album.

Eagle Vision utgir «Imagine» sammen med en annen restaurert film, «Gimme Some Truth», for utgivelse på DVD og Blu-ray 5. oktober, samme dag som 6-discs boksen «Imagine: The Ultimate Collection» er i salg.

Paul Hicks har jobbet med filmens lydspor siden 2016, og sier til bransjemagasinet Billboard at overføringene av sangene fra flersporsbåndene var enkelt, men det var vanskeligere å jobbe med lydeffektene og dialogen fra hviskingen til «John-Yoko» frem og tilbake ropingen og Onos lange avant-garde sang «Don’t Count The Waves».

«Noen ganger måtte vi ta det fra originalkilden, og noen ganger når det gjaldt lydeffekter gikk Simon og hans folk tilbake et lag og fant ut hvor lydeffekten stammet fra,» forteller Hicks.

Hicks har tidligere høstet Grammy-priser for Beatles’ stereoboks og «Love» anbefaler at folk gåt på kino og ser filmen for den optimale lyd- og bildeopplevelsen, men skjønner samtidig at mange kommer til å se den på en bærbar pc eller (grøss) en telefon.

«Min beste anbefaling er å gå og se den i så stort format som mulig, for først mikset vi den i stereo og deretter i surround, og deretter for Imagine-boksen. For filmsiden gjorde vi den i tillegg for Dolby Atmos fordi det er hele «Imagine» albumet og en håndfull av Yokos spor, og Yoko-sporene er ganske ville. Så det er noen i rock’n’roll stil og så er det noen morsomme Yokostykker».

«Atmos gir bedre definisjon i lyden fordi du har høyttalere både over deg og på sidene. Hele ideen var å innhylle seeren, lytteren, i musikken. Det er rart hvordan de yngre generasjonene synes det er greit å se et TV-program på smarttelefonene sine. [Hvis så er tilfelle], skaff deg i hvert fall noen gode hodetelefoner å lytte til den på.»

Restaureringen av filmen tok åtte år. Billboard snakket med Simon Hilton om den møysommelige prosessen.

Hva slags tilstand befant filmen seg i?

Et par virkelig interessante ting når det gjelder filmen var for det første at den opprinnelig var lagd for TV i Storbritannia. Så alt hadde blitt filmet i 25 bilder per sekund, og når det gjelder kino så trenger man at alt må filmes i 24 bilder i sekundet. Så alt som ble filmet i studio av fremførelsen kunne ikke brukes til kinovisning. Og så filmet de alle disse konseptuelle tingene, hvilket er mer interessant – filmene til Jean-Luc Godard var en ganske stor inspirasjon for Yoko når det gjaldt dette.

Når det gjelder restaureringen i seg selv, så var det vi hadde et print av «Imagine». Det som skjedde var at jeg gjennomgikk det printet og sammenliknet hvert opptak med de originale negativene, kun med øyemål. Vi fikk overført alle de originale negativene til HD for noen år siden. Så vi sammenliknet det ene printet vi hadde med den negative filmen gjennom en Avid. Vi gikk faktisk helt tilbake til den opprinnelige filmen som gikk gjennom kamerat da opptakene ble gjort for å lage masteren på nytt.

På rulleteksten står det til slutt digital remaster 2010 – 2018. Det tok åtte år?

[ler]. Yeah. Vel, det er åtte år siden vi overførte alle negativene. Lydmiksene ble gjort i øpet av de siste to årene. Det å sammenlikne negativer med det ene filmprintet med øynene gikk ganske raskt. Det skjedde i flere omganger i løpet av de siste par årene. Med en gang vi hadde de klippene vi skulle ha av negativene, ble disse digitalt renset, bilde for bilde, av et firma som kaller seg Munky. Originalfilmen er i 16mm ganske grovkornet film som det ikke er lett å rengjøre automatisk med filtere. Hvis det hadde vært en renere film kunne man renset den digitalt via en computer men i dette tilfellet måtte det gjøres bilde for bilde. Så det var en ganske lang prosess.

Så den ble opprinnelig lagd for TV og så ble den utgitt i 1985 på VHS.

VHS fra 1985

Ja, den ble lagd for TV og så gikk den en runde på kino i USA og Storbritannia. Men da var den redigert i 25 bilder i sekundet og vist i 24 bilder i sekundet, så den gikk litt sakte. Og VHS-utgaven som kom ut var også saktere. Så en av gledene ved dette prosjektet var å få den til å avspilles i korrekt hastighet.

Det er mange som ikke har sett originalen. Hva er det største komplimentet de kunne gitt deg etter å ha sett den?

Bare hvordan den låter og ser ut. Vakker. «Imagine» er på en måte verdens dyreste hjemmefilm noensinne [ler]. I historien om musikkvideoer er den banebrytende. Vanligvis forventer man seg å se folk som spiller enten live eller i studio og interessant nok gjør den ikke noe slikt. Selvsagt er Yoko Onos avant garde forståelse med i den. Johns erfaringer med å lage «A Hard Day’s Night» og «Help!» hvor det er mye mer skuespilleri eller folk som gjør ting  — mens i «Let It Be» så bare spiller de — men disse erfaringene skinner også gjennom. Det er virkelig et interessant stykke filmarbeid sånn sett, men samtidig har den også denne hjertelige amatørfilm, hjemmekinofølelsen, som gjør den artig å se.

Da de ga den ut i 1985 kuttet de ut en sang, «Mind Train», halve «I Don’t Want To Be A Soldier» og andre ting. Fikk den ned til 55 minutter.

Det er to versjoner av filmen — en i full lengde, som er det du vil få nå, og det er den samme som gikk på kino i sin tid, deres originalversjon. Jeg tror plateselskapet lagde en annen versjon hvor de klippet vekk Yokos sanger, så det var kun Johns sanger og hun hadde ikke noe hun skulle ha sagt, hvilket er meget uheldig for Yokos sanger og hennes scener i filmen tilfører virkelig en fin kvalitet til den, spesielt nå som lyden er remikset i 5.1. surround, Yokos sanger kommer virkelig godt frem. Sammen med Paul Hicks fant hun stor glede i plasseringen av noen av avant garde lydeffektene i så måte, noe som gjør st det blir en artigere lydmessig opplevelse.

Og når det gjelder lydmessig opplevelse så vil man på kino få se tre tilleggsfilmer: «How Do You Sleep?» «How?» og «Oh Yoko!» På «How Do You Sleep?» og «How?» så har man mikset lyden i det vi har kalt ‘Raw Studio’ mikser som er lagd slik at det virker som du sitter i midten av John & Yokos innspillingsstudio i Ascot og musikerne spiller akkurat slik de var plassert i studioet. Så John kommer ut fra midthøyttaleren rett foran deg; Klaus Voormann spiller bass til høyre bak deg; George Harrison spiller el-gitar foran deg til høyre; Nicky Hopkins er på Wurlitzer til venstre og Alan White er på trommer bak deg til venstre. Så det føles som du er i rommet hvor de spiller. Det er en ganske unik miks. Folk har en tendens til å mikse etter en oppskrift nå for tiden, men dette er et unntak fra denne formelen. Så dette er en artig ekstra ting som man kun får om man går og ser filmen på kino.

Lenker:
Billboard
Live Kinos side om Imagine-filmen
YouTubes spilleliste med klipp fra film og boks-sett

TV-Paul ga uttelling på hitlistene

Sanger og album med Beatles og Paul McCartney seilte opp på hitlistene etter Pauls TV-opptreden

I kjølvannet av Pauls opptreden på The Late Late Show with James Corden nylig, kunne Paul McCartney og The Beatles notere seg for 6 sanger blant Top 100 singlelista og 7 album blant Top 100 albumlista til iTunes USA. Blant sangene er de to fra Pauls siste single, de andre er sanger fremført i programmet.

Sanger:
10. Paul McCartney: Come on to me
20. The Beatles: Let it be
51. Paul McCartney: I don’t know
54. The Beatles: Blackbird
62. The Beatles: Hey Jude
98. The Beatles: Ob-la-di, Ob-la-da

Album:
8. The Beatles: 1
21. The Beatles: 1967-1970 (Blue album)
51. Paul McCartney: All the best
60. The Beatles: 1962-1966 (Red album)
63. The Beatles (White album)
64. The Beatles: Abbey Road
90. The Beatles: Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band

Tallene skifter hele tiden, ovenstående liste reflekterer bare situasjonen i et gitt øyeblikk fra helgen som var. Den samme tendensen reflekteres på salgstallene til nettbutikken Amazon, og i skrivende stund ligger faktisk McCartneys nye album «Egypt Station» på 2.plass på albumlisten, selv om den foreløpig kun er mulig å forhåndsbestille.

Skjermdump fra Amazon.com

I skrivende stund har den offisielle YouTube-videoen av «Carpool Karaoke»-innslaget blitt vist over 16 millioner ganger. Dette kommer jo i tillegg til seertallene da episoden ble vist i USA og UK i forrige uke. I tillegg kommer utallige visninger av Facebook-videoen av det samme innslaget, for ikke å snakke om opplastningene av samme video fra andre, uoffisielle opplastere. I tillegg til alle visningene av Facebook-videoen, har den også blitt delt 816 860 ganger så langt. Den har blitt såpass spredt på sosiale media at folk nå har begynt å oppdatere profilene sine med hvor luta lei de er av den! Uansett, den har ført til en oppsving for både Beatles og Paul McCartney, så i så måte har det vært et meget vellykket stunt.

Carpool Karaoke har blitt vist

James Corden og Paul i Penny Lane

Da har Paul McCartney-episoden av Late Late Show from London gått på lufta i Storbritannia og USA. London Beatles guide Richard Porter var i studio under live-delen av programmet, men der var ikke Paul. Det var derimot gruppen Foo Fighters. Richard forteller om opplevelsen i sin blogg, og der tar han oss også gjennom «Carpool Karaoke»-delen, hvor de følgende sangene dukker opp:

I bilen:
-Drive My Car
-Penny Lane
-Let It Be

I 20 Forthlin Road:
-She Loves You
-When I’m Sixty-Four (på husets piano)

Tilbake i bilen:
-Blackbird
-Come On To Me

På Philharmonic pub:
-A Hard Days Night
-Ob-La-Di, Ob-La-Da
-Love Me Do
-Back in the U.S.S.R.
-Hey Jude

Og her kan du se dette selv!