Foto: Iain Macmillan © Yoko Ono

Det hjalp tydeligvis at det ble opprettet nettsted for Imagine-filmen, for nå har også Sandefjord tatt til vettet og satt opp filmen den 4. oktober på Hjertnes kulturhus kl 21.
Vi håper dere fortsetter å tipse deres lokale kinoer om filmen!
Filmen ble lagd i 1972, og er regissert av både John Lennon og Yoko Ono, som også skrev det som måtte ha vært av manus. De deltar også selv som hovedpersoner i filmen, som ellers kan skryte av et stjernegalleri med bl.a. Andy Warhol, Fred Astaire, Miles Davis, George Harrison og flere. Filmen er remikset, remastret og restaurert og de første kinoene begynte å vise den allerede i går i USA. Filmen kommer også ut på Blu-ray, men kinoversjonen har med ekstra scener som kun er med der. Lydsporet til filmen er også mikset for Dolby Atmos surroundlyd, men dette er et system som kun er tilgjengelig i enkelte av kinoene filmen vil bli vist på.

Filmen er restaurert av Simon Hilton, lyden er remikset og remastret av Paul Hicks, og Yoko Ono har vært produsent og kreativ regissør. Den kan beskrives som en uavhengig musikkvideosamling med alle sangene fra «Imagine» albumet, pluss noen sanger fra Yoko Onos «Fly» album.

Eagle Vision utgir «Imagine» sammen med en annen restaurert film, «Gimme Some Truth», for utgivelse på DVD og Blu-ray 5. oktober, samme dag som 6-discs boksen «Imagine: The Ultimate Collection» er i salg.

Paul Hicks har jobbet med filmens lydspor siden 2016, og sier til bransjemagasinet Billboard at overføringene av sangene fra flersporsbåndene var enkelt, men det var vanskeligere å jobbe med lydeffektene og dialogen fra hviskingen til «John-Yoko» frem og tilbake ropingen og Onos lange avant-garde sang «Don’t Count The Waves».

«Noen ganger måtte vi ta det fra originalkilden, og noen ganger når det gjaldt lydeffekter gikk Simon og hans folk tilbake et lag og fant ut hvor lydeffekten stammet fra,» forteller Hicks.

Hicks har tidligere høstet Grammy-priser for Beatles’ stereoboks og «Love» anbefaler at folk gåt på kino og ser filmen for den optimale lyd- og bildeopplevelsen, men skjønner samtidig at mange kommer til å se den på en bærbar pc eller (grøss) en telefon.

«Min beste anbefaling er å gå og se den i så stort format som mulig, for først mikset vi den i stereo og deretter i surround, og deretter for Imagine-boksen. For filmsiden gjorde vi den i tillegg for Dolby Atmos fordi det er hele «Imagine» albumet og en håndfull av Yokos spor, og Yoko-sporene er ganske ville. Så det er noen i rock’n’roll stil og så er det noen morsomme Yokostykker».

«Atmos gir bedre definisjon i lyden fordi du har høyttalere både over deg og på sidene. Hele ideen var å innhylle seeren, lytteren, i musikken. Det er rart hvordan de yngre generasjonene synes det er greit å se et TV-program på smarttelefonene sine. [Hvis så er tilfelle], skaff deg i hvert fall noen gode hodetelefoner å lytte til den på.»

Restaureringen av filmen tok åtte år. Billboard snakket med Simon Hilton om den møysommelige prosessen.

Hva slags tilstand befant filmen seg i?

Et par virkelig interessante ting når det gjelder filmen var for det første at den opprinnelig var lagd for TV i Storbritannia. Så alt hadde blitt filmet i 25 bilder per sekund, og når det gjelder kino så trenger man at alt må filmes i 24 bilder i sekundet. Så alt som ble filmet i studio av fremførelsen kunne ikke brukes til kinovisning. Og så filmet de alle disse konseptuelle tingene, hvilket er mer interessant – filmene til Jean-Luc Godard var en ganske stor inspirasjon for Yoko når det gjaldt dette.

Når det gjelder restaureringen i seg selv, så var det vi hadde et print av «Imagine». Det som skjedde var at jeg gjennomgikk det printet og sammenliknet hvert opptak med de originale negativene, kun med øyemål. Vi fikk overført alle de originale negativene til HD for noen år siden. Så vi sammenliknet det ene printet vi hadde med den negative filmen gjennom en Avid. Vi gikk faktisk helt tilbake til den opprinnelige filmen som gikk gjennom kamerat da opptakene ble gjort for å lage masteren på nytt.

På rulleteksten står det til slutt digital remaster 2010 – 2018. Det tok åtte år?

[ler]. Yeah. Vel, det er åtte år siden vi overførte alle negativene. Lydmiksene ble gjort i øpet av de siste to årene. Det å sammenlikne negativer med det ene filmprintet med øynene gikk ganske raskt. Det skjedde i flere omganger i løpet av de siste par årene. Med en gang vi hadde de klippene vi skulle ha av negativene, ble disse digitalt renset, bilde for bilde, av et firma som kaller seg Munky. Originalfilmen er i 16mm ganske grovkornet film som det ikke er lett å rengjøre automatisk med filtere. Hvis det hadde vært en renere film kunne man renset den digitalt via en computer men i dette tilfellet måtte det gjøres bilde for bilde. Så det var en ganske lang prosess.

Så den ble opprinnelig lagd for TV og så ble den utgitt i 1985 på VHS.

VHS fra 1985

Ja, den ble lagd for TV og så gikk den en runde på kino i USA og Storbritannia. Men da var den redigert i 25 bilder i sekundet og vist i 24 bilder i sekundet, så den gikk litt sakte. Og VHS-utgaven som kom ut var også saktere. Så en av gledene ved dette prosjektet var å få den til å avspilles i korrekt hastighet.

Det er mange som ikke har sett originalen. Hva er det største komplimentet de kunne gitt deg etter å ha sett den?

Bare hvordan den låter og ser ut. Vakker. «Imagine» er på en måte verdens dyreste hjemmefilm noensinne [ler]. I historien om musikkvideoer er den banebrytende. Vanligvis forventer man seg å se folk som spiller enten live eller i studio og interessant nok gjør den ikke noe slikt. Selvsagt er Yoko Onos avant garde forståelse med i den. Johns erfaringer med å lage «A Hard Day’s Night» og «Help!» hvor det er mye mer skuespilleri eller folk som gjør ting  — mens i «Let It Be» så bare spiller de — men disse erfaringene skinner også gjennom. Det er virkelig et interessant stykke filmarbeid sånn sett, men samtidig har den også denne hjertelige amatørfilm, hjemmekinofølelsen, som gjør den artig å se.

Da de ga den ut i 1985 kuttet de ut en sang, «Mind Train», halve «I Don’t Want To Be A Soldier» og andre ting. Fikk den ned til 55 minutter.

Det er to versjoner av filmen — en i full lengde, som er det du vil få nå, og det er den samme som gikk på kino i sin tid, deres originalversjon. Jeg tror plateselskapet lagde en annen versjon hvor de klippet vekk Yokos sanger, så det var kun Johns sanger og hun hadde ikke noe hun skulle ha sagt, hvilket er meget uheldig for Yokos sanger og hennes scener i filmen tilfører virkelig en fin kvalitet til den, spesielt nå som lyden er remikset i 5.1. surround, Yokos sanger kommer virkelig godt frem. Sammen med Paul Hicks fant hun stor glede i plasseringen av noen av avant garde lydeffektene i så måte, noe som gjør st det blir en artigere lydmessig opplevelse.

Og når det gjelder lydmessig opplevelse så vil man på kino få se tre tilleggsfilmer: «How Do You Sleep?» «How?» og «Oh Yoko!» På «How Do You Sleep?» og «How?» så har man mikset lyden i det vi har kalt ‘Raw Studio’ mikser som er lagd slik at det virker som du sitter i midten av John & Yokos innspillingsstudio i Ascot og musikerne spiller akkurat slik de var plassert i studioet. Så John kommer ut fra midthøyttaleren rett foran deg; Klaus Voormann spiller bass til høyre bak deg; George Harrison spiller el-gitar foran deg til høyre; Nicky Hopkins er på Wurlitzer til venstre og Alan White er på trommer bak deg til venstre. Så det føles som du er i rommet hvor de spiller. Det er en ganske unik miks. Folk har en tendens til å mikse etter en oppskrift nå for tiden, men dette er et unntak fra denne formelen. Så dette er en artig ekstra ting som man kun får om man går og ser filmen på kino.

Lenker:
Billboard
Live Kinos side om Imagine-filmen
YouTubes spilleliste med klipp fra film og boks-sett