Filmingen av Strawberry Fields Forever promofilmen

Beatles produserte en promofilm for “Strawberry Fields Forever”, som fungerte som et tidlig eksempel på det som senere skulle bli kjent som en musikkvideo. Og selv om musikkvideoer heter musikkvideoer, er også mange slike spilt inn på ordentlig film, ikke på videobånd. Filmen har baklengs filmeffekter, stop-motion-animasjon, jump-cuts fra dagtid til natt, og Beatles som leker seg og senere heller maling over pianoet.

I januar 1967 var Brian Epstein under press fra Beatles’ plateselskap om å gi ut en ny singel av gruppen. George Martin fortalte ham at de hadde spilt inn “Strawberry Fields Forever” og “Penny Lane”, som, etter hans mening, var “to av de største sangene gjennom tidene.” Beslutningen ble tatt om å gi dem ut som en dobbel A-side singel, et format Beatles hadde brukt for sin forrige singel, “Eleanor Rigby” / “Yellow Submarine”, i august 1966.

The Beatles produserte et filmklipp for “Strawberry Fields” Forever”, i en fortsettelse av at de startet med slike filmer 1965 for å slippe å promotere en singel med mange personlige, ofte likevel mimede opptredener på TV. Denne ble filmet 30. og 31. januar 1967 i Knole Park i Sevenoaks, Kent. Uken etter filmet gruppen en del av promofilmen for “Penny Lane” på samme sted.

Klippet ble regissert av Peter Goldmann, en tysk TV-regissør som holdt til i Sverige. Han hadde fått inspirasjon i arbeidet sitt fra Richard Lesters stil i beatlesfilmen “A Hard Day’s Night” fra 1964. Goldmann ble anbefalt til Beatles av deres felles venn Klaus Voormann. Tony Bramwell, som var ansatt av Brian Epstein var produsent. Bramwell husker at inspirert av Voormanns kommentar om å høre “Strawberry Fields Forever” – at “hele greia hørtes ut som om det ble spilt på et merkelig instrument” – brukte han to dager på å kle opp et stort tre i parken for å ligne “et piano og harpe kombinert, med strenger.”

I stedet for en fremføring av sangen, består filmen av abstrakte bilder og har baklengs filmeffekter, lange oppløsninger, jump-cuts bl.a. fra dag til natt, dobbeleksponering og ekstreme nærbilder. The Beatles rusler, springer og senere heller de maling over pianoet; på et tidspunkt ser det ut som at Paul McCartney hopper fra bakken og opp på en gren av treet, hvor han slår av dagslyset så det blir kveld.

Det som gjorde at Beatles ikke mimet til verken denne sangen eller til “Penny Lane” i sine nye musikkvideoer var at musikernes interesseforening i Storbritannia hadde medvirket til at miming fra nå av var bannlyst fra TV der. Dette medførte til en mye mer kreativ løsning enn de tidligere filmene der de bare hadde stått og latt som de spilte på ikke innpluggede instrumenter og formet tekstene med leppene. Dagen etter filmingen var John Lennon innom en antikvitetsbutikk i den nærliggende lille byen Sevenoaks og kjøpte plakaten som skulle inspirere til sangen “Being for the Benefit of Mister Kite!”.

I sin kommentar til promofilmenskriver musikkritiker Chris Ingham: “Vakkert og skummelt opplyst … mye oppmerksomhet gis til nærbilder av The Beatles’ ansikter og ansiktshår, som om seeren er invitert til å tenke på betydningen av de nylig lodne Fabs. Det er en passende surrealistisk atmosfære over filmen … som, når den oppleves samtidig med The Beatles’ ekstraordinære nye musikk, er deilig desorienterende. Den siste scenen av The Beatles som tømmer bøtter med farget maling på “pianoet” er merkelig sjokkerende, men strålende minneverdig som en uttalelse om ikonoklastisk kunstnerisk hensikt.”