Michael Parkinson

McCartneys andre besøk hos Michael Parkinson var i 2005.

Den britiske talkshow-verten Michael Parkinson døde 16. august, 88 år gammel. Hans plass i Beatleshistorien er at blant gjestene hans på TV finner vi både John Lennon, Ringo Starr og Paul McCartney. I tillegg figurerte han som en av de rømte fangene på Wings’ album “Band On The Run”.

Michael Parkinson ble født 28. mars 1935 i en liten by i Yorkshire som sønn av en gruvearbeider, og denne tilhørigheten til “det fattige grevskapet” spilte han gjerne på i sine intervjuer. The Beatles ble kjent med ham allerede i 1962, da han jobbet for Granada Television i Manchester, hvor Beatles jo debuterte på TV. Da hadde Parkinson, eller “Parky” som han gjerne ble kalt, allerede jobbet som journalist for lokalaviser og avtjent to års verneplikt hvor han oppnådde graden kaptein, den yngste som noengang hadde blitt kaptein i den britiske hæren.

Etter en tid som nyhetsoppleser og reporter for BBC1 i 1966-1968, begynte han som filmmedarbeider i 1969. Men det var talkshowvert han skule bli. I Storbritannia kaller de det forresten chatshow, siden det skravles mer enn det snakkes. Og det skjedde i 1971. Hans store scoop denne første sesongen var å få John Lennon og Yoko Ono på besøk i sesongens femte program, 17. juli. Det skulle bli det siste store intervjuet paret ga på TV før de flyttet til USA, og de stilte opp for å promotere Yokos bok, “Grapefruit”. Lennon og Onos del av programmet var på 20 minutter og ble vist på TV igjen i oktober 2020 i programmet “Lennon at 80”. Noen la det ut på YouTube en stund, men nå ligger det kun et lite klipp på to minutter der.

Parkinson: “Du har laget en film om en flue som kryper oppover en kvinnes kropp, du har laget den berømte rumpe-filmen din (“Bottoms”), og det har også vært en film laget om penisen din, er det ikke sånn, John?”

John: “Det var egentlig en spøk.” (Latterbrøl fra publikum.) “Jeg har laget en film som heter Self Portrait, skjønner du, og på den tiden var jeg litt av en pikk!” (Mer latter og denne gangen applaus fra studiopublikummet.)

Lennon satte som betingelse at hvis han hadde noen spørsmål om The Beatles, så måtte Parkinson stille disse inne fra en svart sekk. Parkinson var sporty nok, og gjorde som han hadde fått beskjed om.

Også i sesong 1 av “Parkinson” deltok Ringo Starr i det niende programmet for sesongen.

To år senere ble Parky spurt av Paul McCartney om han kunne tenke seg å være en av kjendisene som figurerte som rømte fanger på forsidebildet på det nye Wings-albumet “Band on the run”. Parkinson aksepterte, på en betingelse: at Paul McCartney til gjengjeld skulle stille opp som gjest i hans TV-program. Det skulle gå 26 år før Paul omsider oppfylte denne forpliktelsen.

Alternativt foto fra coverbilde-seansen. Foto: Clive Arrowsmith.

Men i mellomtiden, nærmere bestemt i desember 1981 dukket Ringo Starr og Barbara Bach opp i programmet “Parkinson”.  De var ute etter å reklamere for Ringos nye LP, “Stop and smell the roses”, hvor både Paul McCartney og George Harrison hadde bidratt med produksjon og nye komposisjoner. Egentlig skulle John Lennon også ha bidratt, men så ble han skutt og drept av en galning. På “Parkinson” viste Ringo og Barbara musikkvideoen til “Wrack My Brain”, komponert av George Harrison. Ringo var ganske forfrisket allerede på starten av programmet, og det ble konsumert vin under intervjuet. Til slutt deltok alle gjestene, deriblant Ringos bekjente fra barndommen, komiker Jimmy Tarbuck, på en versjon av “Singin’ The Blues”.

Da hadde TV-showet “Parkinson” gått i hele elleve sesonger, og Parky hadde lyst på nye eventyr. Det siste programmet gikk på TV i april 1982. Da flyttet Parkinson for en periode til Australia, hvor han ble vert for et program som minnet sterkt om det britiske programmet, bare at det het “Parkinson in Australia”. Og hvem dukket ikke opp der, om ikke Ringo og Barbara!

Etter å ha gjort sine programmer i Australia, vendte Parkinson tilbake til Storbritannia igjen og deltok i en rekke forskjellige programmer for bl.a. Thames Television og Yorkshire Television, inntil hans serie med talkshows fikk en ny omgang på BBC1 som startet i januar 1998.

Omsider skulle Paul innfri sitt løfte. Det var i 1999 og Linda hadde gått bort. Kanskje hadde hun noe med at Paul hadde holdt seg borte fra programmet, for Parkinson var ikke populær blant frigjorte kvinner etter et mislykket intervju han hadde hatt med Helen Mirren i 1975. Skuespillerinnen hadde opptrådt naken, og Parkinson opptrådte temmelig kjønnsdiskriminerende i sine spørsmål.

Men 3. desember 1999 gjestet Paul Parkinson for første gang. Vanligvis er det flere gjester i samme program, men Paul var eneste gjest denne gangen, bortsett fra at han hadde tatt med seg bandet han brukte på “Run Devil Run” som fremfører “Honey Hush” og “All Shook Up”. Han spilte også et akustisk sett med kjente og uutgitte sanger. Jada, mens han klimprer på en gitar får vi “Twenty Flight Rock” og den uunngåelige ‘Yesterday’, men han illustrerer også hvordan han skrev melodien til “When The Wind is Blowing”, en sang som ikke ble offisielt utgitt før arkivutgaven av “Ram” i 2012. Når han flytter seg over til pianoet synger han ikke bare “The Long and Winding Road”, men også en nylig komponert “Your Loving Flame”, som ikke ble utgitt før to år senere på “Driving Rain”, sangen Frank Sinatra ikke ville ha, “Suicide” (omsider utgitt i 2011) og kabaretsvisken “The New York Song”, som fortsatt ikke er utgitt. Som man skjønner var det et program med mye musikk, og i tillegg til det TV-sendte programmet, finnes også en gjennomkjøring som ble gjort før det endelige opptaket.

Etter dette tok Parkinson med seg programmet sitt fra BBC1 til den kommersielle konkurrenten ITV1. Paul gjorde en gjenvisitt i Parkinson i desember 2005, også her hadde han tatt med seg gitaren.

Parkinson avsluttet karrieren i 2007, siste program ble sendt i desember det året, men allerede i juni hadde han annonsert at han nå skulle pensjonere seg. Da hadde han intervjuet tusenvis av kjendiser, deriblant Fred Astaire, Orson Welles, Sir Alec Guinness, Sir Paul McCartney, Muhammad Ali, George Michael, Madonna, John Cleese og Mel Gibson. Parkinsons favorittgjest synes å ha vært den skotske komikeren Billy Connolly, som var ung og fremadstormende første gang han gjestet Parkinson, og hans mange opptredener på programmet sies å ha skapt hans karriere.

Parkinson erklærte seg som agnostisk ateist i et religiøst TV-program. Allerede fra 1965 tok Parkinson avstand fra aparteidregimet i Sør-Afrika, han skrev en sportspalte i “Anti-Apartheid News”. Parkinson var frisk i sine uttalelser og tok avstand fra de senere årenes TV-programmer. Etter at kollega David Frost døde, tok Parkinson bladet fra munnen og mente at ungdommens kultur hadde “forvrengt standardene”. Parkinson snakket med glede om tiden da “produsenter ikke var beheftet med slike irriterende hindringer som samsvar, helse og sikkerhet og frustrerende igangsettingsprosedyrer”.

Men sirkushesten dras mot sagflisen og etter noen år som pensjonist dukket Parkinson opp på TV igjen, denne gangen på kanalen Sky Arts med programserien “Masterclass”. Året etter avslørte han at han hadde fått prostatakreft, men etter behandling skal han ha blitt kvitt sykdommen i 2015. Han døde etter kort tids sykdom i august 2023.

I first met Michael Parkinson in Liverpool when he and his team came to see us at the Cavern Club. He was a very likeable guy and we eventually did our first TV performances with Granada in Manchester, where Michael worked.
Through the years I got to know him more and more, and appeared on his chat show quite a few times. He was a pleasure to talk to and we always had fun. He appeared on the front cover of ‘Band on the Run’ as one of the escaping convicts in the title song. He was very knowledgeable about many subjects and a keen sports-lover.
I will miss him personally, as a good friend. I send all my love to his family and friends. Cheers Michael, you’re a great guy okay! – Paul x