The Walrus is dead

av Roger Stormo

Denne artikkelen er basert på et foredrag jeg holdt i forbindelse med feiringen av Paul McCartneys 54-årsdag i 1996. Foredraget ble skrevet på grunnlag av et israelsk radioprogram laget av Yoav Kutner, oversatt og tilrettelagt av Knut Røe for “Ungdommens Radioavis” på NRK i 1978.

Programmet ble opprinnelig sendt i 1975 på israelsk radio og vant det året en pris for beste radioprogram.

I tillegg baserer jeg meg på en artikkelserie av Bård Overgaard Hansen (NW 15-19 eller samlet i NW37) og to enkeltartikler i bladet Norwegian Wood, en av Peter Wilhelm Viken (Tranebærsaus i NW 39/40) og en av undertegnede (Ønjanøbmæn! i NW 38), samt en todelt artikkel i vårt danske søsterorgan “The Beatles Again” av Arno Guzek.

I forbindelse med omarbeidelsen av foredrag til artikkel har jeg også benyttet meg av forskjellige internettkilder.

Teksten tar utgangspunkt i Knut Røes narrativ fra Ungdommens Radioavis, men beveger seg også litt utenfor.


1966:
Suksessen til The Beatles sprenger alle grenser. Beatles-hysteriet har nådd toppunktet, og så… Plutselig er de bare tre….

Paul McCartney dør i en bilulykke. Etter en krangel i platestudioet med de andre tre, stormer Paul ut i sinne. Han drikker seg full på byen og skal kjøre hjem. Det går galt. Han kolliderer og pådrar seg kraftige, dødelige hodeskader.

The Beatles står på avgrunnens rand, The Beatles kan ikke fortsette uten Paul McCartney. Det blir bestemt at Paul McCartneys skjebne skal holdes skjult for publikum. Etter intens leting finner man en dobbeltgjenger for Paul McCartney. Fra nå av er det en annen mann som spiller Pauls rolle i Pauls navn.

Her starter vi med en løgn: “1966: Suksessen til The Beatles sprenger alle grenser. Beatles-hysteriet har nådd toppunktet, og så… Plutselig er de bare tre….”. Sannheten er at i 1966 var Beatlemania på det nærmeste over. Toppunktet var nok allerede i 1964 eller kanskje i og med Shea Stadium-konserten i 1965. I 1966 var ikke konsertene på USA-turnéen utsolgt, så interessen hadde nok begynt å fade litt. I tillegg var det kontroversen på Filippinene og Johns “Beatles er større enn Gud”-intervju, samt at “Revolver” ikke fikk den samme mottakelsen man var vant til når det gjaldt Beatles’ albumer.

Utrolig nok så kan også blind høne finne korn, og påstanden om at Paul forlot platestudioet etter en krangel er faktisk sann. Fra Wikipedia: “She Said She Said” ble kalt “Untitled” til å begynne med da de spilte den inn tirsdag 21. juni 1966 i Abbey Road Studios. Det var den siste sang som ble innspilt for Revolver. Først spilte gruppen inn fire tagninger med grunnkomp bestående av trommer, bassgitar og to elektriske gitarer fordelt på to spor på firesporsbåndet. Før sangpålegget, oppsto det en krangel mellom Paul McCartney og de andre Beatles-medlemmene, som resulterte i at McCartney forlot studio i sinne. Derfor høres ikke hans stemme i harmonien. Resten, at han drakk seg full og kræsjet med bilen er selvsagt oppspinn. Tre dager senere sto nemlig Beatles på scenen i Circus Krone-Bau i München på en turné som skulle bringe dem til Tyskland, Japan og Filippinene. Dette ante selvsagt ikke de amerikanske konspirasjonsteoretikerne noe om da de klekket ut teorien sin.

24. juni: Konsert på Circus Krone-Bau i München. Paul McCartney i front.

1966. The Beatles slutter å gi konserter. Etter å ha fulgt det kjente mønsteret med ny plate, ny turne, ny plate, ny turne beslutter plutselig Beatles seg for ikke å gi flere konserter. Alle plater som heretter utgis blir kun promotert med sporadiske TV-opptredener, oftest i form av egenproduserte videofilmer der de selv hadde full kontroll over hva som vises i sluttresultatet.

Dette er helt korrekt, og beslutningen til Beatles om å slutte med konserter var nok både fordi de var lei å reise rundt og spille, de ble banket opp på Filippinene fordi de ikke ville spise middag med diktatorpresidentens kone, og de merket at det ikke lenger var fulle hus på konsertene i USA.

1966. Beatles-platen “Revolver” skulle bli den siste platen Paul McCartney medvirket på. Den siste sangen han komponerte inneholder et selvoppfyllende profeti som innledning: “I Was Alone, I took a ride, I didn’t know what I would find there…”

Etter Paul McCartneys død klarte ikke vennen John Lennon å unngå å reagere. Som siste låt på LP’en Revolver spiller han inn denne rystende sangen med tekst fra tibetanernes dødebok: Tomorrow Never Knows, ingen kjenner morgendagen.

Det korrekte er: Revolver ble innspilt før turneen, og selv om Tomorrow Never Knows er siste sang på platen, var den den første som ble innspilt. Man setter ikke sammen en LP i den kronologisk rekkefølge etter dato for innspilling, noe konspirasjonsteoretikerne sikkert trodde. Sangen het forøvrig både “Mark 1” og “The Void” før den fikk sin endelige tittel fra et gammelt Ringo-utsagn. Båndløkkene i sangen er forøvrig McCartneys idé.

1966. The Beatles er nær ved å gå i oppløsning. De går hver sin vei. John Lennon forlater platestudioet og går til filmen. Han får en rolle i “How I Won The War” som spilles inn i Spania. I løpet av filminnspillingen komponerer han avskjedssangen til Paul: “Strawberry Fields Forever”. Ringo trekker seg inn i sitt skall og tilbringer denne tiden hjemme, sammen med familien. George, som tidligere ikke var en religiøst interessert person, blir plutselig interessert i reinkarnasjon, og reiser til India for å studere fenomenet nøyere. Paul McCartney er som sunket i jorda. Offisielt heter det at han er på safarietur i Afrika sammen med kjæresten, Jane Asher.

Det korrekte er at Paul er på bilferie i Frankrike og har for anledningen anlagt bart for å unngå å bli gjenkjent for mye. 

Med briller og bart håper Paul at han kan være i fred på bilferien.

Før ferien har han tatt seg tid til å komponere filmmusikken til “The Family Way”, som så arrangeres av George Martin. Planen hans var opprinnelig å besøke John på filmopptakene i Spania, men John ble ferdig tidligere enn antatt og er allerede tilbake i England. Paul har avtalt å møte roadie Mal Evans i Frankrike, og de to skal deretter feriere videre sammen. Beslutningen om å ikke dra på flere turnéer er tatt, og Brian Epstein ringer til den britiske konsertarrangøren Arthur Howes 9. november og forteller ham at Beatles ikke lenger er tilgjengelige for booking av konserter. Dagen etter rapporterer avisene at det ikke blir flere turnéer med Beatles. Paul kjører videre til Spania sammen med Mal Evans. Deretter bærer det til Roma i Italia hvor de går på sightseeing, før de flyr til Nairobi i Kenya på fotosafari.

1966. Brian Epstein, manageren til The Beatles utlyser en konkurranse: Hvem ligner mest på Paul McCartney? Tusenvis melder seg: brev og bilder strømmer inn. Men resultatet av denne konkurransen blir aldri offentliggjort. Årsaken er klar: På denne måten ble Paul McCartneys nesten perfekte dobbeltgjenger funnet, og dette faktum vil manageren holde hemmelig. En ung skotte ved navn William Campbell er nesten prikk lik Paul, og sangstemmen ligner også svært. Han får tilbud om å “spille” Paul resten av livet. For å gjøre illusjonen komplett, må William eller “Billy” som han blir kalt, gjennomgå noen små, plastiske operasjoner i ansiktet.

Sannheten? Vi kan ikke si at vi har hørt om noen slik konkurranse, og hvorfor ikke? Det er jo ikke sånn at Paul-er-død-teoretikerne ikke har hatt tid på seg til å hoste opp et avisutklipp, et lydklipp eller hva som helst som kunne ha backet opp at denne konkurransen virkelig ble utlyst. Jada, det hendte det dukket opp folk som ble forvekslet med Paul, som f.eks. Keith Allison fra The Crickets. Men ikke som følge av noen konkurranse.

Amerikansk magasinoppslag om Keith Allison.

Beatles hadde alltid pleid å utgi to LP-plater i året: En om våren og en til julemarkedet. I 1966 gir de også ut en LP til julesalget, men denne gangen er det ingen nye sanger med. Platen er en samleplate som kun består av eldre opptak fra den gangen Paul fremdeles var i live.

Beatles spilte ikke inn nytt album til julemarkedet i 1966

1967.
The Beatles gir ut sin nye single, inneholdende Johns avskjedssang til Paul, Strawberry Fields Forever. Den andre sangen, Penny Lane er også komponert av John, men synges av Billy. Vi husker at det er John som vokste opp i Penny Lane-distriktet, ikke Paul. Men over til Strawberry Fields Forever. Sangen tar oss med til Pauls siste hvilested, og har urovekkende setninger som “Nothing Is Real” og “Living is easy with eyes closed, misunderstanding all you see”. Er det Beatles selv eller fansen som lukker øynene for de harde kjensgjerningene? Nemlig at den Paul de ser nå ikke er den Paul de kjente før?

På slutten av sangen sier John “Cranberry Sauce” flere ganger. Idet sangen skal mikses, bruker han studioteknikk til å forvrenge disse ordene, slik at de lyder som “I buried Paul”, jeg gravla Paul. The Beatles spiller inn to videofilmer til denne singlen. Her opptrer Paul-figuren med bart. Dette kan ha vært for å skjule arrene etter den plastiske operasjonen som gjorde dobbeltgjengeren mer lik den Paul fansen kjente. For å dekke over dette, anlegger også de andre Beatlene barter, slik at ingen skal fatte
mistanke.

Dette er jo først bare en rekke påstander uten substans. Ja, John sier “cranberry sauce” ikke bare en, men to ganger og dette kan man tydeligere høre på nye mikser av sangen. At tullebukkene tidligere tolket dette til “I buried Paul” er jo kun ønsketenkning fra deres side. Paul har bart ja, som vi tidligere skrev anla han bart i november 1966 i anledning bilferien, for å få være i fred. De andre i Beatles lot seg påvirke, og anla bart de også. Trendsetteren Paul er også den første av dem som barberer vekk barten allerede før deres nye album, “Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club band” blir lansert.

1967. På kort tid forandrer The Beatles seg musikalsk. Fra enkle og rytmiske sanger fulle av liv, begynte de med innviklede komposisjoner av ord og musikk. Fra sanger som “Good Day Sunshine”, “Got To Get You Into My Life”, og “Paperback Writer” som alle var innspilt før ulykken, finner vi plutselig sanger som “Lucy In The Sky With Diamonds”, “A Day In The Life” og “Strawberry Fields Forever”. Paul’s død virker ikke bare inn på Beatles sin musikk; den virker også inn på dem selv. Den velkjente hårfrisyren som hadde blitt et slags symbol over hele verden, erstattes av langt, viltvoksende hår og skjegg. The Beatles, som alltid hadde lagt an på å fremstå som dannede, pene gutter, i motsetning til andre grupper som f.eks. The Rolling Stones, begir seg til narkotikaorgier og oppfører seg besynderlig.

De unngår reklamen, de unngår all kontakt med fansen og slutter å holde pressekonferanser. De drar til Himalaya og isolerer seg i tempelet til Maharishi Mahesh Yogi for å finne meningen med livet og for å sette seg inn i reinkarnasjon. Forandringen skjer ikke gradvis; den skjer brått og den er voldsom. Oppførselen viser at de forsøker å unnslippe virkeligheten, den harde virkelighet som rev bort vennen deres, Paul.

Her var det litt å gripe fatt i. Den oppmerksomme leser vil imidlertid ha bitt seg merke i at eksemplene først ramser opp kun Paul McCartneys komposisjoner når de skal finne sanger som er “enkle og rytmiske og fulle av liv”, for deretter å ramse opp John Lennons komposisjoner når de skal finne sanger som er “innviklede komposisjoner av ord og musikk”. Riktignok er det McCartney som har komponert “stikket” i “A Day In The Life”, men også her er jo nettopp hans del “enkel, rytmisk og fullt av liv”.  Ellers er det vel det å si at Beatlesmusikken utviklet seg kontinuerlig fra album til album, singel til singel, så det at musikken endrer seg og blir annerledes er “business as usual” for Beatlesfansen. Også en faktafeil her: The Beatles dro ikke til Maharishis meditasjonsleir før i 1968.


1967. Etter å ha tilbrakt mye lenger tid i studio enn ved tidligere plateutgivelser, slippes endelig den første LP’en med The Beatles etter at Paul døde, “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band”. Selv om Beatles og kretsen rundt dem utad later som ingenting, klarer ikke George, John og Ringo å sitte inne med den dystre hemmeligheten. De begynner å legge inn referanser til Pauls død i tekstene og i coverbildene på platene sine.

SGT. PEPPER-COVERET:

Alle Beatler holder et instrument som er unaturlig for ham. Kun Paul holder et instrument av tre (kiste), og det er også sort (død). De 3 ser inn i kameraet i en skråvinkel, mens Paul ser rett frem, som om han holdes oppe av Ringo og George.

Hele coveret er en begravelsesscene med Beatles utført i form av røde hyacinter, som i mytologien betyr død. De gule blomstene viser en venstrehendt bassgitar med strenger. Når du ser gitaren fra siden, ligner den en P for Paul. Sett forfra står det PAUL? Hvorfor spørsmålstegn?

Over Pauls hode er det en hånd, liksom en prest som velsigner en avdød. Hånden tilhører forfatteren Stephen Crane, som selv døde ung, i en alder av 28 år. I hans roman The Open Boat er det fire personer, hvor den som prøver å holde gruppen sammen er død.

Det er flere andre personer med en merkelig død som kikker på Paul. Edgar Allan Poe døde tragisk, Marilyn Monroe begikk selvmord. Jane Mansfield døde i en bilulykke. Og ikke minst er det et annet avdødt Beatlesmedlem, Stuart Sutcliffe.

Ved selve graven er det flere symboler. For eksempel et avslått TV-apparat som symboliserer den skjulte nyheten om Pauls død. Eller den livløse dukken, som sitter på fanget til en dødsfigur med blodstenkte hansker. Hun holder en hvit bil som er blodrød inni. Det skal selvsagt forestille Pauls Aston Martin, som han forulykket i. Over L i Beatles ser vi forøvrig Pauls Rugby-pokal, noe vi skal komme tilbake til.

Holder du et lommespeil midt på trommelogoen, står det ikke lenger LONELY HEARTS, men

I ONEI X HE^DIE (Kan også tolkes som “Lonely He Die”) Mellom He og Die er det en liten pil, som peker på Paul.

På innsiden av coveret støttes Paul igjen av to kolleger. Paul sitter i halv lotusposisjon, slik inderne begraver sine døde.

På venstre arm sees merket O.P.D. – offisielt erklært død, et uttrykk trafikkpolitiet bruker i forbindelse med bilulykker.

På baksiden står Paul med ryggen til, i samme posisjon som på forsiden. Snorene på de andre tre sine drakter henger nå til venstre, i stedet for til høyre, som på forsiden. Ved begravelse tilsier militære ritualer at venstre er korrekt. Georges hånd peker på et tekstfragment: Wednesday morning at five o’clock, tidspunktet da Paul ble offisielt erklært død.

Musikken: Vi har allerede spilt tittelkuttet, der det bl.a. heter “I Don’t Really Want to stop the show”, altså the show must go on, selv om Paul er død. Så introduseres Billy Campbells første egenkomponerte sang: Billy’s here! I sangen, som synges av Ringo, sier Billy bl.a. “I’ll try not to sing out of key”, sannsynligvis var han ikke så vant til å synge helt rent, ennå.

I “Within You Without You” slår George fast at “life flows on within you and without you.” Livet går videre, selv uten deg.
En av sangene, A Day In The Life, beskriver selve bilulykken:

I read the news today, Oh boy! Jeg leste avisen i dag, Oh boy!

About a lucky man who made the grade Om en heldig fyr som gjorde det helt store.

And though the news was rather sad, Og selv om nyheten var ganske trist,

well, I just had to laugh. vel, så måtte jeg bare le.

He blew his mind out in a car. Han fikk hjernen sin blåst ut i en bilulykke.

He didn’t notice that the lights had changed. Han hadde ikke lagt merke til at lyset skiftet.

A crowd of people stood and stared, they’d seen his face before:

En gruppe mennesker sto og stirret. De dro kjensel på det unge, livløse ansiktet.

Neste plate som kom ut med Beatles var dobbelt-EP’en “Magical Mystery Tour”, som kom ut som LP i USA.

Magical Mystery Tour i LP-utgave

Cover: Forsiden viser alle Beatler i dyredrakter. Forrest er den sorte hvalross Paul. Sort betyr død, og hvalrossen er et velkjent dødssymbol hos eskimoene.

Når vi åpner coveret ser vi en tegning av de fire guttene. Pauls hatt har sorte blomster. Vi ser sangtitlene, deriblant I Am The Walrus som synges av John. No you’re not! påstår lille Nicola, og det har hun jo rett i. Det er Paul som er hvalrossen. På side 2 sitter Paul inne i bussen. Ved hans side er en skuespillerinne som likner Sharon Tate, som i 1969 ble myrdet av Charles Manson og hans tilhengere. Over Pauls hode ser vi Mal Evans, som ble skutt av politiet i Los Angeles i 1975.

“I was”

Neste side har et bilde av Paul. Under han står et skilt som forteller “I WAS”, jeg var. Over ham står de britiske flaggene i kryss, som det er skikk i begravelser.

Side 4 viser Ringo og Paul, og her ser vi at Pauls hatt i virkeligheten ikke har sorte blomster. Han har imidlertid rød nese som en fyllik, og Paul var som kjent full da han døde.

Side 5 gir oss grunn til undring: Hvalrossen spiller piano, og en venstrehendt person med flodhestmaske spiller bass. Forklaringen er at Beatles har byttet instrumenter for å forvirre oss. På foregående side gir de oss et hint om dette, idet Paul holder en trommestikke.

Beatles iført sine kostymer

Avmaskert John er hvalross, Paul hare.

Bak Beatles ser vi en rekke sykehuspersonale, som symboliserer de som prøvde å redde Pauls liv. De fire politikonstablene oppe på muren (navnløs gravstein) var også til stede etter ulykken.På side 6 står det et skilt med “The Best Way To Go is by M&D”, et begravelsesfirma i London.

The best way to go is by M&D

Side 8 viser et bilde som ikke var med i filmen. Det viser et middagsselskap ved et korsformet bord. Dreier du bildet 90 grader og myser, ser du en hodeskalle.Tegning nr. 2 på neste side viser Paul. Den siste L’en i Fool On The Hill kløver Pauls hode i to.Side 10 viser Paul m/sorte bukser og uten shoeshine. Midtoppslaget viser igjen Paul uten sko, men de står ved Ringos trommesett, blodrøde.På side 18 ser vi igjen Paul med en velsignende hånd over hodet. Pauls egen hånd dekker “Sharon Tate”‘s ansikt.På side 23 ser vi de 4 dansende i hvite smokinger, alle har røde blomster i knapphullet, unntatt Paul. Hans sorte nellik symboliserer døden.Siste bilde (s.24) viser igjen Paul med en velsignende hånd over hodet.I Am The Walrus: John synger bl.a. stupid bloody tuesday, altså kvelden da Paul kranglet med de andre og forlot studioet i sinne. Mot slutten hører vi dødsscenen fra Akt 4, scene 6, linje 243 i King Lear av Shakespeare.

1968. Etter å ha stilt opp på bilder og i intervjuer sammen med Pauls dobbeltgjenger i nesten to år, bekjentgjør Jane Asher, Paul’s forlovede at de to ikke er sammen lenger, og at forlovelsen er hevet. Jane Ashers skuespillerevner har vært til god nytte i disse to årene og hun var mot klekkelig betaling til stor hjelp for å skjule sannheten. Asher fortsetter sin skuespillerkarriere, gifter seg med tegneren Gerald Scarfe og er ennå i dag et kjent navn i England, takket være sine roller på teater og TV-serier og sine meget kjøttfulle kokebøker. Hun har vært intervjuet en rekke ganger, men til dags dato nekter hun å svare på spørsmål om sitt forhold til Paul på 60-tallet.

1968. Det hvite dobbeltalbumet. Platen er full av hentydninger til Pauls død.

Cover: Det følger med fire bilder til plata. Billy Campbell har anlagt skjegg for å skjule sin siste ansiktsoperasjon. Legg merke til den deformerte overleppa. Han lar skjegget vokse, og først i slutten av januar 1969 har såret forsvunnet og han lar skjegget falle. (Da først anlegger de andre skjegg, for å fryse Billy ut av gruppa.)


På plakaten som medfølger platene kan vi tolke flere av bildene som hentydninger til Pauls død. Paul ligger og flyter i et badekar. Et utydelig bilde viser en hvit bil. Et annet bilde viser Billy Campbell slik han så ut før: Med briller og bart, og håret kjemmet til siden. Nederst til høyre, Paul som klapper i hendene. Et par skjeletthender strekker seg etter ham…Tekstene til platas sanger står trykt bakpå plakaten.Sangen Glass Onion inneholder en del spor om Pauls død. Mest kjent er det at John synger “The Walrus was Paul”, for å peke på sporene i Magical Mystery Tour.

Mellom låtene “I’m So Tired” og “Blackbird”: John mumler noe mellom disse to sangene. Forlengs høres det ut som uforståelig babbel. Ordene får først mening hvis de spilles baklengs. Da får vi høre nok en rystende setning: “Paul er død nå, savner ham, savner ham savner ham. Paul is dead now, miss him miss him miss him…”.

“Don’t Pass Me By”: Ringo er et følelsesmenneske og i sin første egenkomposisjon klarer han ikke å skjule sitt savn. Han synger om vennen som var på vei for å besøke ham, men som havnet i en bilulykke i stedet.

En av sangene på plata er en kort minnesang om Paul, sunget av hans dobbeltgjenger. Denne sangen er ikke nevnt hverken på plata, coveret eller blant tekstene bak på plakaten, nemlig “Can You Take me back”. Sangen blir avløst av et lydcollage som John Lennon satte sammen. “Revolution 9” er ikke et tradisjonelt stykke musikk, det er en samling lyder som er et forsøk på å gi uttrykk for hvordan John opplevde Pauls meningsløse død. Lennons tanker er i fullstendig kaos. Sangens gjennomgangstema er en upersonlig stemme som hele tiden sier “Number nine, Number nine”. Baklengs kan dette oppfattes som “Turn me on, dead man, turn me on, dead man.”I sangen kan vi høre selve bilulykken: lyder av bilhorn, en kollisjon og brennende ild. Midt i sangen sier en eller annen: “He hit a pole. We better get him to see a surgeon. So anyhow he went to a dentist instead…”

1969: Abbey Road-albumet blir tolket som en gravprosesjon, der John er Gud, Ringo presten, Paul liket (han går ikke i takt med de andre, er barbeint og røyker med “feil” hånd), graveren i dongeri er George og går til sist.
På folkevognbobla (Kjælenavnet Boble kalles Beetle i England) er bilskiltet synlig, og viser:LMW281FDette skal ifølge teoretikerne stå for “Lennon murdered walrus” og “28 (years) IF (alive), altså Paul ville ha vært 28 år hvis han hadde vært i live.

Nå er jo Paul født 18. juni 1942 og ville ikke ha vært mer enn 27 da Abbey Road kom ut, men teoretikerne har alltid nye svar: de svarte med å regne alderen hans fra fosterstadiet idet moren hans ble gravid.

Også på baksiden av platen fant konspirasjonsteoretikerne flere spor.Det er en sprekk gjennom S i BEATLES, noe som skal bety at gruppen ikke er hel lengre. Og prikkene foran BEATLES ser ut som et 3-tall, altså “3 Beatles”.

Ytterliggående Teorier: Teorien om at Paul er død reiser en mengde spørsmål. Hvorfor skjulte de andre denne historien, selv etter at Beatles ble splittet, og Paul begynte å saksøke sine tidligere kompanjonger?

Her er en vill forklaring: En kveld i 1959 eller 1960 var John Lennon og kameraten hans, Stuart Sutcliffe enten fulle eller ruset. Da åpenbarte djevelen seg for dem. Han tilbød dem suksess, hvis de var villige til å betale en pris. Prisen var at de alltid måtte adlyde Satan, og at en av dem måtte dø, mens deres suksess var på topp. Stu og John gikk med på dette, men ville ikke ofre sine egne sjeler. De tilbød Satan Paul, og han godtok dette. Så sa han at fra nå av skal dere kalle dere Beatles, skrevet med en a. Guttene innviet George og Paul i hemmeligheten, men de trodde ikke noe på det. Likevel, de hadde fått seg et nytt navn, et navn som selv i dag er ensbetydende med suksess.

Så gruppa skaffet seg en trommeslager ved navn Pete Best, reiste til syndens bule i Hamburg, og resten er historie. Stuart prøvde å unnslippe djevelen ved å trekke seg ut av gruppa. Hvis han slapp å være med på suksessen, så kanskje han slapp å betale prisen også. Kort tid etter døde som kjent Stuart av en hjernesvulst.

Resten av The Beatles tok allikevel ikke dette med djevelen så alvorlig. De trodde at John bare hadde sett syner. Derfor ble hele historien sett på som en fleip. Det finnes et bilde der de agerer en dødsscene med Paul som offeret. Lite visste de at djevelen så på det hele og lo godt.

John skrev også et kort stykke om sitt møte med djevelen, litt omskrevet, i musikkavisa Mersey Beat: A man appeared on a flaming pie and said unto them: “From this day you are Beatles with an A” Thank You, mister Man they said, thanking him.

Beatles hadde sin suksess. De ble verdensberømte og veltet seg i piker, vin og sang. I 1966 var det imidlertid på tide med betalingen. Satan åpenbarte seg for John igjen og krevde Pauls sjel. Minst to andre grupper fra den tiden hadde også inngått samme pakt med Satan, nemlig The Beach Boys og The Rolling Stones. Som betaling for sin suksess måtte de begge ofre ett medlem, og hjelpe til med å spre budskapet om djevelen. De to andre gruppene valgte imidlertid ikke å skjule dette medlemmets død.

I Maharishi Mahesh Yogis meditasjonsleir i India, møttes en del av Satans disipler for å motta flere ordre og for å koordinere sine foreteelser.Lennon hjalp djevelen, og medvirket altså indirekte til Pauls død. Derfor bokstavene på folkevogna: LMW 28 IF (Lennon murdered Walrus, 28 years if alive).

Satan forlangte også at Lennon skulle gå ut i media og si at Beatles var større enn Jesus. Brian Epstein var på nippet til å avsløre hele komplottet, da han plutselig døde av en blanding av alkohol og piller.

Sgt. Pepper og Magical Mystery Tour ble fylt opp med tips om Pauls død, for å tilfredsstille Satan. På Sgt. Pepper-coveret måtte Lennon også love å ta med ett bilde av en tidligere Satan-disippel, Alistair Crowley, også kjent som verdens ondeste mann.

På dukken står det “Welcome The Rolling Stones”. Beatlene var altså inneforstått med at nå var det Rolling Stones tur til å miste et medlem. Stones på sin side, måtte spille inn en sang med tittelen “Sympathy For The Devil” og kalle et album for “Their Satanic Majesties Request”, for å tilfredsstille Satan.

Michael Cooper var fotografen som tok bildene både til Sgt. Pepper og Satanic Majesties – LP’ene. Han døde i 1973, bare 29 år gammel, offisielt på grunn av selvmord.

Videre relasjoner til Satan sees ved dannelsen av Beatles plateselskap Apple. Slangen tilbød Eva og Adam et eple, og vips var de ute av paradiset. Beach Boy Dennis Wilson hadde en brysom kamerat med tette forbindelser til djevelen. Han het Charles Manson. Manson og hans disipler myrdet Sharon Tate (husker du at Sharons ansikt ble dekket av Pauls hånd i MMT-heftet?), regissøren Roman Polanskis høygravide kone. Samme Polanski filmet i 1968 filmen “Rosemary’s Baby”, med masser av henvisninger til Satan. Hovedrolleinnehaver Mia Farrow husker vi var med på det før omtalte meditasjonskurset hos Maharishi. Rosemary’s Baby ble innspilt i Dakotabygningen, i en leilighet som John senere kjøpte. Det skjer et dødsfall på trappen inn til leiligheten i filmen, og akkurat her skulle John Lennon dø 12 år senere. Tidlig på 90-tallet vurderte Linda McCartney på å kjøpe en leilighet i samme bygning, men hennes Billy gikk ikke med på dette.

Satan hadde regissert et merkelig skuespill. Sharon Tate ble utvalgt til å sitte ved siden av Paul i MMT-filmen. Hun debuterte som skuespiller i 1965 i filmen “Eye of The Devil” (I of the devil?). Charles Manson ble valgt til å være skurken. Etter å ha myrdet Sharon skrev han boka Helter Skelter, etter Beatles-sangen. I boka finner vi bl.a. “The book of revelations, chapter 9”. Eller er det trykkfeil for Revolution #9?

I en tidlig annonse for Hey Jude-singlen blir B-siden feilaktig benevnt som “Revelation”. Tallet 9 er tallet Satan valgte ut for John, og som skulle spille en stor rolle i hans liv. Det er det største ensifrede tall, og det kan snus på hodet. Bibelen sier at Dyrets tall er 666, og John nevner også dette i en sang. Ellers har vi som før nevnt Revolution # 9 og i 1974 utkommer # 9 Dream. McCartney utgjør 9 bokstaver og i ordene John Ono Lennon and Yoko Ono Lennon finner vi 9 O’er eller sirkler. Johns hovedbudskap var på 9 ord: all we are saying is give peace a chance. Han ble født den niende, hans yngste sønn var født den niende og han døde den niende, engelsk tid. I Am The Walrus og Magical Mystery Tour LP’en utkom den niende i USA. James Paul McCartney, Pauls fulle navn utgjør 18 bokstaver, altså 6+6+6.

Som vi ser, så kan vi spinne videre på historien ganske langt, og hele tiden finne “spor” som kan hjelpe oss til å få en slags troverdighet. Da jeg skrev dette foredraget gjorde jeg mitt beste for å få historien til å lyde troverdig, og jeg fant raskt ut to faktorer:

  • Da teorien ble utviklet i USA i 1969 hadde man ikke tilgang på en del materiale som er vanlig nå. F.eks. var det de færreste amerikanere som hadde sett filmen “Magical Mystery Tour”, da den kun ble vist på noen få filmklubber, og ikke på TV. Man hadde bare bildene fra heftet som fulgte med albumet å holde seg til, noe som forklarer at man kan ha trodd at f.eks Sharon Tate var med. I dag kan vi finne bøker som tar for seg dag for dag i The Beatles’ historie, og på den måten nøyaktig si hvor f.eks. Paul McCartney befant seg den og den dagen. Ettersom jeg er forholdsvis godt kjent med Beatles-historien, avslørte jeg flere ganger feil i den opprinnelige “døds”-teorien med hensyn til f.eks. i hvilken rekkefølge begivenhetene fant sted. F.eks. var “Tomorrow Never Knows” den først innspilte sangen på “Revolver”, ikke den siste. Og Jane Asher forlovet seg med Paul i 1968, to år etter at han angivelig døde. Paul var den første beatlen til å barbere vekk barten i 1967. Turneen i 1966 fant sted etter at “Revolver” var ferdig innspilt.
  • Manson-mordene hadde nylig skjedd, og det amerikanske folk hadde disse svært nært innpå livet på den tiden. Fantasien var i sving.

Det er min oppriktige mening at man kan lage en nesten hvilken som helst historie, og så finne holdepunkter for dette i Beatles-katalogen. Det klassiske eksempelet er jo Bibelen. Hvor mange forskjellige sekter med forskjellige teorier og oppfatninger kan det klare å dannes på grunnlag av en og samme bok? Det er bare å tolke teksten slik man vil, så vips, har man lagd enda en religion. På nettet lå det en stund en artikkel som med stort “bevismateriale” fremmer en teori om at de tre andre i The Beatles døde, og at kun Paul overlevde Beatlesperioden. Mange av “sporene” er de samme, men tolkningen av de er forskjellig. En annen kilde på nettet var selv medvirkende i det første, opprinnelige radioprogrammet om Pauls død, og vedgår at programmets tema var bestemt på forhånd, og at programlederne selv la seg i selen for å fabrikkere spor. Navnet Billy Campbell ble oppfunnet av han som “anmeldte” Abbey Road i Michigan Daily.

Hvalrossen er ikke et dødssymbol i noen kultur. Det synes også som om det er relativt lett å få et eller annet utsagn til å lyde som noe helt annet baklengs, bare man har et fordomsfritt øre: Baklengs høres “Sgt.Pepper’s Inner Groove” ut som “I’ll fuck You like a Superman Ha Ha Ha” og “Turned out nice again” som “Made by John Lennon”, til Beatlenes egen store overraskelse. I forbindelse med foredraget fikk jeg Svein Sivertsen til å spille inn “Number nine, number nine” -utdrag baklengs for meg, og hverken han eller teknikeren kunne høre hva det var som ble sagt baklengs. Svein hadde nemlig glemt hva setningen liksom skulle være og kom ikke på det før etterpå…

Nettstedet Turn Me On Dead Man har gjennomillustrert teorien.