6. juni-rettsak i 2027

Her er siste nytt om Geoff Emerick-saken mot Universal Music Group. Hvis et stykke historie eksplisitt er markert til avfallsbøtten av et plateselskap, og en studiemedarbeider redder det fra kontaineren, hvem bør så lovlig eie det fysiske artefakt årtier senere: selskapet som beordret destruksjonen, eller boet etter lydteknikeren som bevarte det?

Dette dreier seg om lydbåndet som lydtekniker Geoff Emerick reddet fra å bli overspilt, første besøk The Beatles hadde i EMI-studioene i Abbey Road 6. juni 1962, mens Pete Best fortsatt var trommeslageren deres. Platekontrakt hadde de allerede i lomma, det har Beatlesforsker Mark Lewisohn fastslått (til tross for at George Martin mente seg å huske noe annet), så dette var ingen prøvespilling, men et forsøk på å skaffe materiale til å utgi en single.

Ca 1964 ble Emerick tipset om at dette båndet var fjernlagret sammen med andre bånd som skulle overspilles med nytt materiale (eller skulle de rett og slett destrueres?), og han bestemte seg for å redde det. Så han hentet båndet / båndene og tok det/de med seg hjem. Båndet hadde flere forsøk på å lage noe som skulle kunne utgis som single, og dette var flere tagninger av “Love Me Do”, “P.S. I Love You”, “Ask Me Why” og “Besame Mucho”. Dette var første og siste gang Pete Best var i EMI-studioet med Beatles.

Opptak av “Besame Mucho” og “Love Me Do” fra 6. juni 1962 dukket opp på “Anthology 1”. Førstnevnte sang har ukjent kilde, men kan ha vært en duplikat på et av båndene John Barrett katalogiserte i 1980-81, sistnevnte sang fant Judy, konen til George Martin, på en prøveplate under en opprydning hjemme. Men selve masterbåndet har altså vært i Geoff Emericks hender, uten at han brakte dette opp under arbeidet med “Anthology”-platene, som han jo var lydtekniker på. Lydtekniker under opptakene 6. juni var Ron Richards, Norman Smith hadde hånd om lydbalansen (nivået til de forskjellige stemmene og instrumentene), Ken Townsend i hvit labfrakk var tekniker. Båndoperatør var Chris Neal og alt skjedde under overoppsyn av produsent George Martin, men han var ikke til stede fra starten av.

Etter Emericks død har hans etterlatte hevdet eierskap til båndet eller båndene med tanke på å slå mynt på disse. Universal Music Group har overtatt alle rettighetene etter plateselskapet EMI og hevder at de eier båndene i henhold til kontraktene som ble inngått den gang da. Geoff Emericks bo har på sin side båndet i sin besittelse og hevder at EMI i 1964 kastet båndopptaket ved å lagre det i en nærliggende squashbane i London, som ble brukt som firmaets avfallsplass, hvilket betyr at Emerick “reddet” en uønsket gjenstand fra bokstavelig destruksjon.
Omvendt hevder UMG at båndet forble virksomhetens eiendom under selskapets kontroll, hvilket gjør det til stjålet selskapseiendom, som aldri på lovlig vis forlot deres besittelse.

Siden da har det vært en disputt mellom Emericks etterlatte og plateselskapet Universal Music Group, og nå har en dommer i Los Angeles slått fast at det skal berammes en rettsak om eierforholdet. Det var i Los Angeles Emerick bodde da han døde, derfor er det også her saken skal fastslås. Dommeren fjernet et teknisk hinder for UMG ved å avvise forsvarets argumenter, noe som legger grunnlaget for en full rettssak for å avgjøre hvem som eier det fysiske båndet.

Det rå, uklippede studieopptaket med den fullstendige kronologiske studiedialog og alternative opptak lå skjult i Emericks private samling i over et halvt århundre inntil hans død i 2018.
Interessant nok var båndets eksistens ikke en total hemmelighet, som han holdt frem til han døde, neida – i sin selvbiografi fra 2006 beskrev han hvordan han skjulte det kasserte båndet for å oppbevare det sikkert.
Hele konflikten er strengt begrenset til det fysiske stykke magnetbånd. Begge de juridiske lag fra begge parter er fullt ut enige om at UMG har fullstendig kontroll om alle intellektuelle rettigheter og musikkopphavsrettigheter knyttet til fremførelsen; Emerick-boet kan ikke på lovlig vis fremstille, strømme eller selge lydinnholdet.

Dommer David Cowans avgjørelse gir ennå ikke eksplisitt båndet til UMG, men den tvinger saken til en full sivil rettssak som er planlagt til januar 2027, en sak som vil fokusere på om EMI lovlig ga fra seg sin eiendom for årtier siden.

Emerick-boets forsvar hviler utelukkende på å bevise at da EMI-ledelsen beordret båndet kastet i 1964, oppga de alle selskapets rettigheter til det fysiske mediet.
UMG imøtegikk dette ved i oktober 2026 med å vellykket argumentere for at et internt direktiv om å destruere et aktivum ikke automatisk gir eierskapsrettigheter til enhver medarbeider som snapper det opp.

NW kommenterer: I artikkelen i Billboard som dette er oversatt fra finner vi at det virker som om journalisten ikke er klar over at Mark Lewisohn har bevisbyrde for at dette ikke var en “audition” eller prøveinnspilling og at bandet faktisk allerede hadde platekontrakt med EMI under denne innspillingen, og at de derfor ikke prøvespilte men forsøkte å lage en single. Kontrakten finnes og beviser dette, og også telegrammet Brian Epstein sendte til Beatles i Hamburg der han skrev at han hadde sikret dem platekontrakt. Etter at Epstein hadde signert kontrakten og returnert den til EMI daterte de kontrakten til 4. juni og den var for et tidsrom på fra 6. juni 1962 ut 5. juni 1963. EMIs direktiv om å kaste lydbånd som var testinnspillinger gjaldt med andre ord ikke, da dette ikke var en testinnspilling. At det ikke ble noe single av denne dagen i studioet, kanskje på grunn av Pete Bests tilkortkommenhet bak trommene, burde ikke spille inn. George Martin ble hentet under innspillingen av “Love Me Do” for å bedømme om det de leverte var bra nok. Han likte sangen, mest på grunn av munnspillet, men mente den hadde forbedringspotensiale. Så er det spørsmålet om masterbåndet var ment for destruksjon og altså skulle kasseres eller om det bare var midlertidig plassert på fjernlager i påvente av at det skulle spilles over, altså gjenbrukes. Vi vet ikke hvordan prosedyren var på EMI, men i og med at de produserte sine egne bånd så var de kanskje ikke så nøye med båndene som f.eks. radio- og TV-selskapene som gjenbrukte bånd. Kanskje var båndene såpass billige i produksjon at EMI ikke gjenbrukte – men kasserte.

Kilde: Lawcommentary.com – Billboard.com