Beatlesåret 1964

Tommy Hanley og The Beatles i Paris, januar 1964. Paul har funnet noe samtidslitteratur.

Om 1963 var året Beatlemania brøt ut i Storbritannia, og i Sverige etter at Beatles hadde sin første utenlandsturné der, var 1964 året da hele verden fikk øynene opp for kvartetten.

De startet året med en serie konserter i Paris, før de kom, så og erobret USA. De spilte inn sin første spillefilm, og de gjorde turneer som brakte dem til Sverige, Danmark, Holland, New Zealand og Australia, foruten selvsagte turnéer i Storbritannia og USA. Innimellom opptrådte de fremdeles eksklusivt for BBC radio, hadde TV-opptredener, deriblant sitt eget TV-show, «Around The Beatles», og spilte inn og ga ut plater. I mars debuterte John Lennon som forfatter, med en liten bok fylt av absurde dikt og strektegninger, «In His Own Write». Dette var også året da Beatlesprodukter av alle slag ble lansert, fra parykker via tyggegummi til pudder og kammer.

På det personlige planet var jo John Lennon gift med sin Cynthia fra Liverpool og hadde et barn, sønnen John Julian, Paul McCartney var sammen med sin rødhårede skuespillerkjæreste Jane Asher, Ringo var sammen med sin blivende kone Maureen fra Liverpool, kun George var single. Men det skulle ikke vare lenge, for hans kommende kone, den vakre fotomodellen Pattie Boyd medvirket som statist i Beatles’ første spillefilm, som ble innspilt og utgitt dette året. De ble sammen og resten er historie.

Da Beatles dro over til USA for første gang, så var Lennons kone Cynthia en dårlig bevart hemmelighet. Det var på den tiden viktig at mannlige popstjerner fremsto som ugifte, for ikke å støte fra seg kvinnelige fans. Dette forsøkte gruppas manager Brian Epstein å holde i hevd, derfor skulle det ikke være noen omtale av at Lennon var gift. Men hemmelighetskremmeriet var ikke større enn at da Beatles opptrådte på Ed Sullivan Show første gang den 9. februar, så hadde TV-produsenten lagt inn en billedtekst første gang kameraet viste Lennons ansikt på skjermen. Der sto det «Beklager jenter, han er gift!». Det skulle vise seg at dette slett ikke la noen demper på ungjentenes begeistring for stjernen.

Som kjent så hadde Lennon en oppvekst hos sin strenge tante Mimi. Hans far og mor hadde skilt lag da Lennon var liten, faren Alfred stakk til sjøs og moren Julia etablerte seg i et nytt forhold og fikk to døtre med en ny mann. De bodde i Penny Lane distriktet, og lenge var Lennon ukjent med at moren faktisk befant seg i samme by som ham. Da John Lennon kom i tenårene ble det opprettet kontakt mellom mor og sønn igjen, og Lennon var fra da av en hyppig gjest hos moren Julia og hennes nye familie. Hun var en livlig dame som elsket Elvis Presley og hun lærte unge John å spille banjo, noe som igjen ansporet ham til å spille gitar. Det var en tragedie da moren ble overkjørt og drept av en fyllekjørende politimann eter at hun en dag i 1958 hadde besøkt sin søster, Johns tante Mimi. I en alder av 17 år var John Lennon knust.

Men 1964 skulle bli året da John ble gjenforent med sin lenge bortkomne far, Alfred – populært kalt Alf, Fred eller Freddie Lennon.
En dag hadde faren til sangeren Tom Jones vært og besøkt sin sønn. Etter besøket stakk han innom en lokal pub, hvor han satt og skrøt av at sønnen for tiden hadde inne en single på hitlistene. «Er det noe, da?» svarte pubverten. «Vi har faren til John Lennon på bakrommet, han er oppvaskhjelpa vår!»
Slik gikk det til at mens John drev og spilte inn konsertscenene til Beatles’ første spillefilm, banket det på døren til manager Brian Epsteins kontor et annet sted i London. Der sto det en mann og en journalist, mannen presenterte seg som John Lennons far. Epstein fikk panikk, ringte Lennon og fikk ham til å komme sporenstreks til sitt kontor. Der møttes far og sønn for første gang siden John var seks år gammel. Etter dette hadde de sporadisk kontakt med hverandre igjen. Det skulle vise seg at John hadde sine musikalske røtter, ikke bare fra moren Julia, men også fra sin far. Som Julia spilte også Alf banjo, og hadde en sangstemme som kunne minne om Johns. Det anstrengte forholdet John Lennon hadde til sine foreldre skulle gå som en rød tråd gjennom Lennons sangtekster livet ut.

Rett før en forestående konsertturné ble Ringo Starr syk, han hadde betennelse i mandlene og måtte legges inn på sykehus. Men etter mottoet «the show must go on» hyret manager Brian Epstein inn en vikar, som skulle ta Ringos plass frem til trommisen var frisk nok til å spille igjen. Slik gikk det til at da Beatles hadde sine eneste konserter i Danmark og Nederland, så var det med besetningen John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Jimmy Nicol. Sistnevnte rakk også å være med på noen konserter i Hong Kong og Australia, inntil Ringo kom og erstattet ham da bandet skulle spille i Melbourne.
Nicol hadde vært med på sitt livs største eventyr, men nedturen ble lang og hard. Livet etter dette ble en omflakkende tilværelse, og den dag i dag bor han på ukjent adresse og har ikke en gang kontakt med sin egen sønn.

Men vi skal fokusere på musikken. Dette er sangene de spilte inn og ga ut på plate i 1964.

Single: Komm, Gib Mir Deine Hand/ Sie Liebt Dich (utgitt i Vest-Tyskland 4. februar, 1964)

Komm, Gib Mir Deine Hand (Hellmer, Nicolas, Lennon-McCartney)
Sie Liebt Dich (Nicolas, Montague, Lennon-McCartney)

EMIs vest-tyske filial Electrola overtalte Beatles til å spille inn to av sine sanger på tysk, og disse ble utgitt som en dobbel A-side single i Vest-Tyskland i februar 1964, kort tid etter at de ble innspilt. De kom også ut på forskjellig vis i andre land. Beatles befant seg i Paris, og George Martin fløy over for å være produsent for disse innspillingene. På denne tiden var det mange som ikke forsto engelsk, og i mange land ble det utgitt oversatte sanger. Dette gjaldt spesielt i Tyskland, men også her hjemme i Norge var det mange utenlandske hits som ble ikledd norsk språkdrakt og utgitt av norske artister og grupper. Ettersom Beatles hadde mange lange Hamburg-opphold i perioden 1960-1962 bak seg, følte de seg i stand til å lire av seg den tyskspråklige testen selv. Men dette skulle bli både første og siste gang, etter denne singlen overlot de den jobben til tyske artister. Og bra var sikkert det, for i løpet av karrieren var det mange tenåringer som lærte seg engelsk nettopp ved å lytte til Beatles’ sanger.

Oversettelsen ble gjort på kort varsel av Camillo Felgen, som både var sanger, tekstforfatter, TV- og radiopresentatør og hadde sunget i Melodi Grand Prix. Han ble oppringt av den tyske EMI-produsenten Otto Demmlar, og bedt om å oversette She Loves You og I Want To Hold Your Hand, og reise til Paris for å lære Beatles hvordan de skulle uttale ordene. Camillo Felgen brukte aliaset J Nicolas som tekstforfatter – hans fulle navn var Camillo Jean Nicolas Felgen.

Beatles befant seg i Paris for en 19-dagers serie med konserter på L’Olympia. John gatelangs i Paris, januar 1964

Ettersom det originale to-spors opptaket av «She Loves You» var forsvunnet og sannsynligvis slettet, måtte de spille inn hele sangen på nytt. «I Want To Hold Your Hand»-båndet hadde George Martin tatt med seg, så her trengte de bare å spille inn nye vokaler. Men det gjorde de ikke, lytter man på den engelskspråklige versjonen kontra den tyskspråklige, er det tydelige forskjeller.

Single: Can’t Buy Me Love/You Can’t Do That (utgitt 20. mars, 1964)

Cant Buy Me Love
You Can’t Do That

Begge sanger er komponert av John Lennon og Paul McCartney.

Etter å ha spilt inn tyske versjoner av allerede utgitte sanger hadde Beatles tid til overs i studioet i Paris, og satte derfor i gang med å spille inn en ny McCartney-komposisjon, «Can’t Buy Me Love». Man antar at McCartney komponerte denne mens de var i Paris, de hadde fått installert et piano i sin suite på hotellet «George V» til bruk for å komponere sanger til sin første spillefilm. Både Paul og John er enige om at dette er McCartneys sang, John mente i 1980 kanskje å huske at han kunne ha bidratt noe til refrenget, men la til at han alltid hadde sett på denne sangen som Pauls. Paul skrev i sin bok «Many Years From Now» at «Can’t Buy Me Love er mitt forsøk på et litt blues-aktig modus. Ideen bak teksten er at alle disse materialistiske tingene er vel og bra, men de gir meg ikke det jeg egentlig vil ha. Det var en ganske catchy sang. Ella Fitzgerald sang senere inn en versjon, og jeg følte meg beæret».
Etter å ha spilt inn kompet i Paris i januar, tok George Martin med seg mastertapen tilbake til England, der de gjorde seg ferdig med innspillingen 25. februar, George Harrisons 21-årsdag.

«You Can’t Do That» ble også spilt inn denne dagen. John Lennon hadde komponert denne før «Can’t Buy Me Love», og den var planlagt som single før McCartney kom opp med A-siden. Dermed ble den B-side. Lennon sa i 1980 at «Det er meg som tar en Wilson Pickett. Du vet, ei kubjelle som slår i fire takter og akkorden går chatoong!». George Harrison 12-strengers Rickenbacker debuterer på denne sangen, og denne sounden forbindes med Beatles dette året. Men Harrison benytter den som en rytmegitar, det er Lennon selv som tar seg av sologitaren. Man mener at den selvbiografiske teksten viser sjalusien og eiertrangen Lennon følte om kvinner på denne tiden. Bob Dylan kan ha latt seg inspirere av denne sangen, da «Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go Mine)» fra Blonde On Blonde (1966) har klare likhetstrekk, både tekst-tematisk og melodimessig. «You Can’t Do That» ble fremført i Beatles’ første spillefilm, men dette avsnittet av filmen ble klippet vekk før utgivelse, istedet ble sekvensen vist på TV i USA, på Ed Sullivan Show.

Da singlen ble utgitt hadde Beatles allerede blitt et verdensfenomen, og spesielt amerikanerne var sultne på nye Beatlessanger. Singlen toppet listene i nesten hvert eneste land den ble utgitt i, men i Norge oppnådde den kun 3. plass på VG-lista, slått av sin egen «All My Loving» og Wenche Myhres «La Meg Være Ung». Forhåndsbestillingene var enorme, og allerede på utgivelsesdagen oppnådde den gullplate i USA. På Billbordlista den 4. april holdt Beatles de fem øverste plassene med «Can’t Buy Me Love» på topp, tett fulgt av « Twist And Shout», «She Loves You», «I Want To Hold Your Hand» og «Please Please Me».

EP: LONG TALL SALLY (utgitt 19. juni 1964)

Side 1:
Long Tall Sally (Johnson-Penniman-Blackwell)
I Call Your Name (Lennon-McCartney)

Side 2:
Slow Down (Williams)
Matchbox (Perkins)

Innimellom innspillingen av sangene til sitt nye album, «A Hard Day’s Night» spilte de inn fire sanger som skulle ha en egen, selvstendig utgivelse som EP.

The Beatles’ femte EP-utgivelse i hjemlandet var den første EPen som sto på egne ben, idet sangene ikke var hentet fra gruppas album eller singler, men var unike for EP-formatet. En EP var syv tommer, samme størrelse som en single, men inneholdt flere sanger. Omslagsbildet er tatt i Sverige.

Platas formål var dels å fylle behovet for en ny Beatlesutgivelse mellom singlen fra mars og LPen som skulle komme i juli. Noen steder ble to av sangene fra denne EPen satt sammen til en egen single, dette skjedde blant annet i Norge og Danmark.

Og nettopp Danmark var åstedet for to konserter med Beatles den 4. juni, like etter at de var ferdige med plateinnspillingene for «A Hard Day’s Night» LPen. Beatles hadde tenkt å avslutte konsertene med nettopp «Long Tall Sally», og deretter annonsere at den ville være tilgjengelig på single i platebutikkene dagen etter. Planen ble forpurret da det danske oppvarmingsbandet «The Hitmakers» hadde valgt å spille nettopp «Long Tall Sally», og da syntes ikke Beatles at de også kunne spille denne. I pausen mellom de konsertene fikk de derfor istand et møte med «The Hitmakers», der de ba om at danskene ikke spilte «Long Tall Sally» på kveldskonserten. Danskene holdt det de lovte, og dermed kunne Paul annonsere singlen og låta ble fremført av Beatles.

På EP-plata er kun «I Call Your Name» en original komposisjon – resten var coverversjoner.

Paul McCartney sang selvsagt Little Richards tittelmelodi, John Lennon hadde hovedstemmen på «Slow Down» og «I Call Your Name». Denne sangen hadde opprinnelig blitt gitt bort til Billy J Kramer and The Dakotas. Matchbox synges av Ringo Starr. Det er jo slik at «A Hard Day’s Night» LPen kun inneholdt 13 sanger, mens det normale på Beatles Lper var 14. Dessuten så sang ikke Ringo hovedstemmen på en eneste sang. Ettersom «Matchbox» ble innspilt samtidig med sangene til albumet, så kunne man jo lett ha flettet den inn der, så hadde albumet hatt 14 sanger og Ringo ville ha hatt – som vanlig – en sang med. Grunnen til at de ikke tenkte slik, var sannsynligvis at de higet etter å ha en ren «Lennon-McCartney» LP, uten noen coverversjoner. Derfor havnet Ringos «Matchbox» på denne EPen istedet.

Long Tall Sally var en sang Beatles kunne. De hadde spilt den siden 1957, minst! Sangen var en av de faste traverne på konsertene deres, og skulle bli værende helt til den aller siste konserten deres i Candlestick Park, San Francisco i 1966. Og etter dette fikk den være med da McCartney satte i gang med Wingsturnéen i 1972, den var eneste «Beatlessang» som ble fremført av Wings i Njårdhallen i Oslo det året.
Så da de gikk i studio den 1. mars 1964 for å spille inn låta satt den som et skudd på første forsøk. Det er to gitarsoli, den første spilles av John Lennon, den andre av George Harrison. Å imitere «Little» Richard Pennimans karakteristiske sangstemme var ett av partytriksene til McCartney, og i 1962 hadde de også møtt forbildet flere sanger og delt scene med ham, både i Liverpool og Hamburg.
Sangen var også inkludert i TV-showet deres i april 1964, «Around The Beatles». Da McCartney spilte den aller siste konserten på Candlestick Park i august 2014 (stadion skulle deretter rives), mimret han tilbake til 1966-konserten samme sted nettopp ved å fremføre «Long Tall Sally».

I Call Your Name var egentlig en komposisjon de hadde gitt bort til en annen artist. Den hadde vært B-siden av singlen «Bad To Me» av Billy J Kramer and the Dakotas i juli året før. Sangen er en tidlig Lennon-komposisjon, han sa at den var en av de han skrev før det var noe Beatles. Det at han nå valgte å spille den inn med Beatles, tyder på at han ikke var fornøyd med Billy J Kramers versjon, og at den bare hadde havnet på B-siden av en single.

Mellompartiet var imidlertid nyskrevet, og Beatles spilte den inn med ska-rytme, en musikkart som i 1964 var nesten helt ukjent utenfor Jamaica. Da reggae begynte å bli fasjonabelt på syttitallet trakk alltid Lennon frem «I Call Your Name» som et eksempel på at Beatles var forut for sin tid.

Ifølge Paul McCartney jobbet de sammen på sangen i Johns tante Mimis hus i Liverpool, men sangen var Johns ide. I ettertid leser han mer inn i teksten enn den gangen. «Når jeg tenker tilbake på disse tekstene, så tenker jeg, ‘Hold an litt! Hva er det han mener?’ ‘I call your name but you’re not there.’ Er det moren hans? Faren? Jeg må innrømme at dette tenkte jeg ikke på mens vi skrev, for vi var bare et par unge gutter som skrev tekster. Man så ikke bakom teksten på den tiden, det var først senere at man begynte å analysere ting».

Sangen ble spilt inn samme dag som «Long Tall Sally» og de brukte syv forsøk før den satt. De la på kubjelle og Lennons vokal på siste tagning, og spleiset inn ska-seksjonen fra tagning fem.
Senere skulle The Mamas & Papas spille inn en kjent versjon av denne sangen. Enda senere skulle Ringo Starr spille inn en versjon av den til bruk på en minnekonsert for John Lennon.

Slow Down var en coverversjon av Larry Williams’ sang fra 1958, den var opprinnelig B-side på hans single «Dizzy Miss Lizzy» (som Beatles skulle spille inn i 1965 og som Lennon fremførte på sin første solo-konsert i 1969).
Gruppa hadde spilt «Slow Down» på sine konserter i perioden 1960-1962. Nå, to år senere hadde de en gjenvisitt av sangen. Grunnen til dette var nok at John Lennon var meget begeistret for Larry Williams. Den amerikanske sangeren og pianisten hadde et liv som blandet enorm suksess med vold og dop. Han ble fengslet for omsetning av narkotika i 1960 og tilbragte tre år bak lås og slå. Williams døde av et skudd i hodet i sitt hjem i Los Angeles i januar 1980.

I studio 1. juni 1964 spilte de inn sangen seks ganger, og valgte forsøk nummer tre som den de gikk videre med. Den overdubbet de nok en vokal fra Lennon, men han synger ikke helt det samme som på den stemmen som allerede var der. På setningen «Now you’ve got a boyfriend down the street» synger hans andre vokal «Now you don’t care a dime for me». Dette er veldig hørbart på sangen, ta frem plata og lytt i hodetelefoner! I det hele tatt var de ikke så nøye med innspillingen av denne sangen, den preget blant annet av en håpløs sologitar, muligens spilt av Lennon selv. Dette er den første Beatlessangen som åpner med mer enn et halvt minutts instrumentalintro før de begynner å synge (0:35 for å være eksakt).

Matchbox var også en velkjent sang for gruppa. Beatles var store fans av Carl Perkins, og hadde lært seg å spille samtlige av sangene på hans «Dance» LP fra Sun Records i 1957. «Matchbox» var basert på «Match Box Blues», en 12-bar blues innspilt av Blind Lemon Jefferson i 1927. Perkins påsto at han aldri hadde hørt Jeffersons sang da han spilte inn «Matchbox». Imidlertid inneholder begge sangene linjene: «I’m sittin’ here wonderin’, will a matchbox hold my clothes/I ain’t got no matches but I still got a long way to go.»

«Matchbox» hadde vært en av sangene Beatles’ første trommeslager Pete Best sang på konsertene fra 1961, og John Lennon overtok som sangeren av denne etter at de hadde sparket Best ut av gruppa. I juli 1963 spilte Beatles inn «Matchbox» for sitt eget radioprogram «Pop Go The Beatles», med Ringo Starr som sanger. Litt under ett år senere skulle de altså spille den inn «på ordentlig» for denne utgivelsen. Og de hadde storfint besøk i studio! Carl Perkins selv hadde nemlig nettopp avsluttet sin Englandsturné, og Beatles inviterte ham til å utsette hjemreisen og besøke de i innspillingsstudioet i Abbey Road.

Beatles og Carl Perkins innledet et vennskapsforhold som holdt. Lennon fremførte hans «Blue Suede Shoes» på sin konsert med Plastic Ono Band i Toronto i 1969. I 1980 spilte Ringo Starr inn Perkins’ «Sure To Fall», produsert av Paul McCartney og utgitt på Ringos album «Stop And Smell The Roses» I 1981 inviterte Paul McCartney Perkins til å synge duett og spille gitar med ham på sangen «Get It» for «Tug of War»-albumet, og Perkins gjengjeldte gesten ved at McCartney gjestet på hans egen «My Old Friend», utgitt på albumet «Go Cat Go» i 1996. På midten av 80-tallet da rockabilly hadde fått et oppsving i England var George Harrison og Ringo Starr selvskrevne gjester på Perkins’ comeback TV-konsert. Perkins deltok også på McCartneys «Music for Montserrat» konsert i 1997, før han døde i 1998. Fortsatt spiller McCartney Carl Perkins sanger på lydprøvene før konsertene sine, og i 1999 covret han «Movie Magg» fra «Dance» albumet til Perkins på sitt eget album «Run Devil Run».

Long Tall Sally gikk inn på EP-lista i UK den 4. juli 1964, og tilbragte syv uker på topp. Den havnet også på 11. plass på singlelista. Tidlig i 1965 rapportertes det at 250 000 eksemplarer ble solgt i UK og over en million på verdensmarkedet.

I Danmark ble EPen utgitt med et annet bildeomslag enn i UK.

 

Single: A Hard Day’s Night/Things We Said Today (utgitt 10. juli, 1964)

A Hard Day’s Night
Things We Said Today

Begge sanger er komponert av John Lennon og Paul McCartney

A Hard Day’s Night ble skrevet spesifikt for å være tittelsangen i filmen. Det var Ringo Starr som hadde snublet i ordene og kommet opp med tittelen, og regissør Richard Lester falt pladask. Foreløpig hadde filmen kun hatt arbeidstittel «Beatles 1», men nå hadde man endelig en dugandes tittel. Kunne Lennon-McCartney være så snille og komme opp med en passende sang med denne tittelen? Resten av filmens sanger var allerede klare, så denne sangen måtte være lydsporet til filmens åpningssekvens. Det var John Lennon som klarte brasene, og allerede neste dag var sangen klar, og ble prøvespilt for filmprodusenten Walter Shenson. McCartney mener i ettertid at han kanskje hadde bidratt noe til komponeringen av den delen av sangen som han selv synger («when I’m home…osv»). Sangen ble komponert om kvelden 13. april, prøvespillingen for produsenten fant sted dagen etter, og de gikk i studio og spilte den inn 16. april. Det tok tre timer.

Åpningsakkorden til sangen skulle bli en svenneprøve for vordende gitarister i årevis etter dette. I dag kan man jo bare google den, men i hine hårde dager måtte man enten eksperimentere seg frem til den selv, eller spørre om råd fra erfarne gitarister. Et forstyrrende element er at Harrisons 12-strengs Rickenbacker ikke klinger alene, samtidig slås det an en pianoakkord, det plukkes en bass-streng og Lennon slår også an en akkord på sin akustiske gitar. I en nettprat 15. februar 2001 fikk en frustrert gitarist spurt George selv:
«- Mr Harrison, what is the opening chord you used for A Hard Day’s Night?»
«- It is F with a G on top (on the 12-string), but you’ll have to ask Paul about the bass note to get the proper story.»

Altså en Fadd9. Paul McCartney la til en D, spilt på femte bånd på A-strengen på sin Höfner fiolinbass. I tillegg spilte John Lennon også en Fadd9-akkord på sin 6-strengers Gibson J-160, mens George Martins pianoakkord sannsynligvis besto av D2, G2, D3, G3 og C4. I tillegg holder han pedalen nede, noe som gir ytterlige klangvariasjoner. Ikke rart man ble frustrert når man bare hadde en gitar å reprodusere dette med!

Things We Said Today ble skrevet i mai 1964, ombord på en lystbåt ved navn «Happy Days», da McCartney var på en kort ferie på Jomfruøyene, sammen med kjæresten Jane Asher, samt Ringo Starr og hans blivende kone Maureen.

McCartney skrev i «Many Years From Now»: «Jeg husker at jeg skrev «Things We Said Today» i en av lugarene under dekk en kveld på min akustiske gitar. Jeg gikk vekk fra de andre, men det var litt ekkelt under dekk, man kunne lukte oljen og båten gynget ganske bra og jeg er ikke verdens beste sjømann, så jeg skrev litt av den under dekk og resten oppe på akterdekket hvor man ikke kunne lukte motoren. Jeg aner ikke hvorfor motoren var på, så vi må ha vært på farten».
«Allerede var det en nostalgisk greie, nostalgi fra fremtiden. En gang i fremtiden kommer vi til å huske ting vi sa i dag, så sangen sender seg selv inn i fremtiden og er nostalgisk om det øyeblikket vi opplever nå, hvilket er et ganske godt triks. Den har interessante akkorder».

Sangen ble innspilt 2. juni og de trengte bare tre tagninger før den var i boks.

Singlen lå på førsteplass samtidig både i Storbritannia og USA, noe som var nok en rekord for Beatles den gangen. Her hjemme gikk den også til topps, og skjøv dermed nylig avdøde Jim Reeves’ «I Love You Because» ned til en andreplass. Allerede uken etter tok Reeves hevn fra graven, da hans nye «I Won’t Forget You» skjøv Beatles ned igjen. Men så hadde han også, i motsetning til Beatles, vært og spilt i Norge i april dette året. Reeves døde i en flystyrt 31. juli, så disse platene var posthume hits.

LP: A HARD DAY’S NIGHT (utgitt 10. juli, 1964)

Side 1:
A Hard Day’s Night
I Should Have Known Better
If I Fell
I’m Happy Just To Dance With You
And I Love Her
Tell Me Why
Can’t Buy Me Love

Side 2:
Any Time At All
I’ll Cry Instead
Things We said Today
When I Get Home
You Can’t Do That
I’ll Be Back

Alle sanger er komponert av John Lennon og Paul McCartney

Selv om d’herrer Lennon & McCartney skrøt på seg at de hadde mer enn hundre egenskrevne sanger bak seg allerede da de platedebuterte, var dette ikke sanger de ønsket å spille inn. De hadde utviklet seg, popmusikken gikk stadig fremover, og når de skulle velge sanger til et nytt album (og i dette tilfellet også til en spillefilm), så måtte de til pers og skrive nytt materiale. De gamle sangene de hadde liggende ble ikke funnet gode nok for Beatles, selv om enkelte av dem ble regnet som bra nok til å gi bort til andre artister. A Hard Day’s Night-albumet skulle bli det første albumet med kun egenkomponert materiale, og ettersom George Harrison, tross sin komponistdebut på forrige album ikke følte at han hadde noe nytt å komme med, så var det John og Paul som sto for skrivingen. Og det er Lennon som står for brorparten.

I Should Have Known Better ble skrevet mens de ennå var i Paris i januar. George Harrison hadde vært ute i platebutikkene og hadde med seg «The Freewheelin’ Bob Dylan» hjem til hotellsuiten. Alle i Beatles likte plata, og det sies at Lennon tenkte på Dylan da han skrev sangen. Ellers husket han selv lite om den, i 1980 sa han at det bare var en sang og ikke betød noe som helst. Da den ble innspilt med Lennon på munnspill kan man også kanskje merke et snev av Dylan i måten munnspillet benyttes på. Dette skulle bli Beatles’ siste munnspilldominerte sang, nå la de det bak seg. Også denne sangen ble innspilt på Harisons 21-årsdag 25. februar, men ble ikke ferdig med den. De fortsatte med den dagen etter og gjorde seg helt ferdig. I Norge kom denne sangen ut som single med «And I Love Her» på baksiden, og denne gangen gikk de helt til topps, igjen detroniserte de Jim Reeves.

If I Fell ble også plukket ut som single i Norge, koplet sammen med «Tell Me Why». Denne tilbragte to uker på førsteplass på VG-lista da den skjøv Roy Orbisons «Oh Pretty Woman» nedover. Den ble avløst på førsteplassen av Beatles’ neste single, «I Feel Fine».

Sangen skal ha vært skrevet av John Lennon i samarbeid med Paul McCartney, men Lennon skrev mesteparten, og sang hovedstemmen. McCartney skrev åpningssekvensen, introen. «Det er mitt første seriøse forsøk på å skrive en ballade. Den var forgjengeren til «In My Life». De to har en felles akkordsekvens. Og den er halvveis selvbiografisk, men ikke bevisst. Den er et eksempel på at jeg skrev sentimentale kjærlighetsballader, silly love songs, for lenge siden», sa Lennon i 1980.

If I Fell ble innspilt 27. februar, og de måtte ha 15 tagninger før den var i boks. De forsøkte å ha den med på konsertene sine dette året, men den skjøre balladen ble fullstendig overdøvet av publikums skrik.

I’m Happy Just To Dance With You var Georges eneste sang i filmen og på albumet, og den var nok en gang en samarbeidskomposisjon av Lennon og McCartney. Den var spesifikt skrevet for å passe Harrisons stemmeregister. «Vi skrev «I’m Happy Just To Dance With You» for George til filmen. Det var egentlig en formelbasert sang,», skriver McCartney i «Many Years From Now». «Det var fint å komme opp med en slik sang på de premissene. En enkel liten ide, en øvelse i sangskriving».
Sangen ble innspilt 1. mars og de gjorde ferdig både denne og to sanger til Long Tall Sally EPen (tittelsporet og «I Call Your Name») i løpet av tre timer i studio.

And I Love Her var McCartneys første balladesang. Han hadde sunget «A Taste of Honey» på første albumet og «Till There Was You» på andre, nå komponerte han en ballade selv til det tredje. Og han imponerte… seg selv. «Den har fine akkorder i seg, ‘Bright are the stars that shine, dark is the sky…’ Jeg liker bildet av stjernene og himmelen. Egentlig var det en kjærlighetsvise. Ordet ‘And’ i tittelen var en viktig ting. ‘And I Love Her,’ den kom rett ut av det blå, man var allerede med den første gangen man hørte det. Tittelen kommer inn i andre vers og blir ikke gjentatt. Man kunne ofte skrive seg ferdig rett fra tittelen, men her var det nesten en bisetning: ‘Oh… and I love you.’ Den holder seg fortsatt og George spiller virkelig godt på gitaren på den. Det virket meget godt», skrev McCartney i «Many Years From Now». I 2011 sa han i et intervju med Mojo at det var George som fant på de fire åpningsgitartonene, de som også umiddelbart følger etter at tittelen synges. «For meg så gjorde det en åpenbar forskjell på sangen, og når jeg nå spiller den så tenker jeg alltid på det øyeblikket da George fant på det. Den sangen ville ikke ha vært den samme uten det». Paul McCartney har spilt «And I Love Her» på sine konserter i 2014.

Tell Me Why er en rask rocker som John Lennon skrev spesifikt for konsertdelen av filmen.

«De trengte nok en rask sang og jeg bare langde den kjapt. Den var som en svart-New-York-jente-gruppe sang», sa Lennon i 1980. Selv om Lennon ikke hadde så høye tanker om sangen, mener Paul McCartney at sangen, i likhet med flere andre fra filmen, delvis var selvbiografisk.
«Jeg tror at mange av disse sangene som «Tell Me Why» kan ha vært basert på virkelige erfaringer eller affærer John hadde eller krangler med Cynthia eller hva som helst, men vi tenkte ikke over at det kunne være slik før senere», skrev han i «Many Years From Now».

Beatles spilte inn denne sangen, sammen med «And I Love Her» og «If I Fell» den 27. februar, åtte tagninger før den var perfekt.

Any Time At All starter side 2 av LPen A Hard Day’s Night med et piskeslag fra Ringo. Sangen var fremdeles uferdig da John Lennon hadde den med seg til studioet om ettermiddagen den 2. juni, siste dag for innspillingen av albumet. De spilte inn syv forsøk på rytmesporet, pluss Lennons vokaler.

Deretter gikk gruppa videre og spilte inn «Things We Said Today» og «When I Get Home» før de fortsatte med «Any Time At All» fra klokka 19 til 22.

Den kvelden spilte de inn fire versjoner. Over siste versjon overdubbet de piano, gitar og stemmer. Den ble mikset i mono 4. juni, men denne miksen ble forkastet og de lagde nye mono og stereomikser 22. juni.

Ettersom sangen ble til i siste lite fikk de aldri skrevet tekst til midtpartiet. McCartney foreslo en serie pianoakkorder som de hadde ment å lage tekst til, men de rakk ikke å skrive noe. Deadline for albumets siste miksing gjorde at den ble utgitt i denne uferdige versjonen.
John Lennon i 1980: «Et forsøk på å omskrive «It Won’t Be Long» – samme ulla: C til A moll, C til A moll – med meg som roper».

I’ll Cry Instead var en av sangene de hadde skrevet til filmen, men den ble vraket av regissøren. «Jeg skrev den til «A Hard Day’s Night», men Dick Lester ville ikke engang ha den. Han brukte derfor «Can’t Buy Me Love» en gang til for den sekvensen istedet. Jeg liker midtpartiet i den sangen, men det er omtrent alt jeg kan si om den», sa Lennon i 1980. Sekvensen sangen var tenkt brukt i var da Beatles blir jaget av politiet. Man konstruerte en forlenget versjon av sangen ved klipp-og-lim for at den skulle passe inn der. Men Lester valgte altså heller å repetere «Can’t Buy Me Love», som han allerede hadde benyttet i scenen der Beatlesgutta leker seg ute på en gressbane. Den forlengede

«I’ll Cry Instead» ble utgitt i USA, mens den ekte og korte versjonen er den som kom ut på side 2 av det britiske «A Hard Day’s Night» albumet. Da filmen ble restaurert og nyutsendt i 1981/82 var sangen inne igjen, den var lydsporet til et collage av bilder som fungerte som en prolog for filmen.

Ser man sangen i et selvbiografisk lys, finner vi hint av den misfornøydheten som senere skulle gi seg mer konkrete utslag i «Run For Your Life». Usikkerheten hans ga seg også lettere til kjenne i sanger som «Help!» og «You’ve Got To Hide Your Love Away». Hans daværende kone Cynthia har senere uttalt at slike sanger reflekterte «frustrasjonen han følte på den tiden. Han var idolisert av millioner, men friheten og moroa fra gamle dager var over».

«I’ll Cry Instead» ble innspilt 1. juni. Samme ettermiddag spilte Beatles også inn de to siste sangene til Long Tall Sally EPen, «Matchbox» og «Slow Down». Beatles spilte inn «I’ll Cry Instead» i to deler, Seksjon A og Seksjon B, som ble redigert sammen 4. juni. Seksjon 1 brukte de seks forsøk på, Seksjon 2 ble ferdig på bare to.

When I Get Home kan tekstmessig sett godt oppfattes rent konkret. Lennon var lei av å drive med innspillingene til albumet (og hoste opp sangene), han kunne godt heller tenke seg å dra hjem der han har andre ting fore. Lennon sa ikke dette selv, i 1980 konkluderte han bare med at dette var nok en Wilson Pickett sang, med firetakters kubjelle.

Uansett, 2. juni, aller siste innspillingsdag hadde han den med seg til studioet, og de gikk til verks. Innspillingen av «When I Get Home» foregikk mellom kl 19-22 i Abbey Roads Studio To. De sa seg fornøyd etter den ellevte tagningen, og etterpå la de siste hånd på «Any Time At All», og etter den var «A Hard Day’s Night» LPen komplett. Men sangen som fikk æren av å avslutte albumet var allerede innspilt kvelden før.

I’ll Be Back er også en Lennon-komposisjon. McCartney mener seg å ha vært involvert, men har ikke konkret sagt hva han kan ha bidratt med, så vi lar det ligge. Lennon bemerket i 1980 at «I’ll Be Back er helt meg. Min variasjon på akkordene i en Del Shannon sang». Sangen han siktet til var «Runaway», en hit for Del Shannon i 1961.
«I’ll Be Back» er en pussig komposisjon, uten refreng men med to mellompartier. Enn videre så skifter den fra A dur til A moll i introen og den avsluttes med en følelse av at noe ikke er fullført. Tekstmessig viser den Lennon på sitt mest sårbare. Etter bravuren på «You Can’t Do That» og «When I Get Home» var den en av de første eksemplene på den rå, selvutleverende stilen han skulle utforske videre på «Help!».

Innspillingen foregikk altså 1. juni, og «I’ll Be Back» tok dem 16 forsøk før de fikk den til. Beatles testet ut forskjellige arrangementer i studioet før de ble enige om den siste versjonen. De første to forsøkene er inkludert på «Anthology 1» albumet fra 1995. Første forsøk er hvordan Lennon først tenkte seg den, som en vals.

I nok et brudd fra 1963, hvor avslutningssangen på hvert av de to albumene hadde vært en rocker, avsluttet de nå med melankoli. Det er bare 13 sanger på albumet, mot 14 på de to foregående. Det er godt mulig at de hadde tenkt å spille inn en sang nummer 14, studioet var booket også til 3. juni. Men Ringo fikk trøbbel med mandlene på en fotoseanse de hadde hatt om morgenen og måtte på sykehus. Studiotiden den dagen ble derfor benyttet som opptaksprøve for trommeslageren Jimmy Nicol, som skulle erstatte Ringo på den nær forestående turnéen. Det var travelt å være Beatle den gangen.

A Hard Day’s Night LPen kom ut i England og Europa, samt en del andre land rundt den 10. juli. To uker tidligere, den 26. juni ga United Artists ut et soundtrackalbum med samme tittel i USA. Dette albumet hadde kun sanger fra filmen, altså de sangene som er på det britiske albumets side 1, ispedd instrumental filmmusikk med George Martins orkester. Dette amerikanske soundtrackalbumet ble omsider utgitt på CD i januar 2014.

USA A Hard Day’s Night

A Hard Day’s Night filmen hadde verdenspremiere på Pavilion Theatre i London den 6. juli. Den satte publikumsrekord for kinoen, og ble så populær at alle de 1600 filmkopiene var i sirkulasjon blant kinoene samtidig. Den regnes som den beste og mest vellykkede popmusikk-baserte spillefilmen noensinne, og ga Ringo senere en karriere som skuespiller.
Filmen utkom i nyrestaurert stand og med remastret lyd på DVD og Blu-ray sommeren 2014, i forbindelse med femtiårsjubileet. I samme forbindelse ble den også satt opp på kino igjen i USA, England og flere land i Europa.

Den vanligste utgaven av LPen «A Hard Day’s Night» som var i salg i Norge var importert fra England eller Sverige, men det eksisterer også en uhyre sjelden norsk pressing av albumet, lett gjenkjennelig med sin lilla plateetikett. Den er meget verdifull blant platesamlere.

På denne tiden hadde VG-lista kun oversikt over singleplater, men fra februar 1963 begynte Arbeiderbladet (nåværende «Dagsavisen») å publisere en månedlig albumliste over de mest solgte LP-platene. Albumet debuterte på en femteplass på albumlista for august, mens 1963-albumet «With The Beatles» fortsatt lå på topplassen. Måneden etter var det «A Hard Day’s Night» på førsteplass, og der holdt den stand ut året, og ble passert av «Beatles For Sale» i januar 1965. Sir Joseph Lockwood, direktør for plateselskapet EMI kunne presentere Beatles med Arbeiderbladets sølvplate for ekstraordinært salg av «A Hard Day’s Night». Bildet av overrekkelsen sto på trykk i det amerikanske bransjebladet Billboard 6. mars 1965. Etter hvert skulle Beatles sette rekord i antall sølvplater fra Arbeiderbladet.

I etterkant av albumutgivelsen kom det ut to EP-plater med utdrag fra albumet. «Extracts From The Film A Hard Day’s Night» og «Extracts From The Album A Hard Day’s Night» kom ut i begynnelsen av november.

Single: I Feel Fine/She’s A Woman (utgitt 27. november, 1964)

I Feel Fine
She’s A Woman

Begge sanger er komponert av John Lennon og Paul McCartney.

Dette var en enkeltstående single med to sanger som ikke var å finne på Beatles’ samtidige album, «Beatles For Sale». Dette fordi Beatles syntes det var urettferdig overfor fansen å gi ut album som også inneholdt sanger de hadde fra før av på single.

I Feel Fine var en riff-drevet, blues-basert sang. Den var komponert av John Lennon, muligens i løpet av innspillingen av «Eight Days A Week» den 6. oktober 1964. I Beatles’ «Anthology» sier George Harrison «Gitarriffet var faktisk basert på en plate som het «Watch Your Step» av Bobby Parker. Men alle riff i det tempoet har en liknende sound. John spilte det, og alt jeg gjorde var også å spille det, noe som ga det denne dobbeltsporede sounden».
Beatles hadde egentlig tenkt at «Eight Days A Week» skulle bli singlen, men de planene ble droppet da Lennon kom opp med «I Feel Fine».
Paul McCartney: «Sangen i seg selv var mer Johns enn min. Vi satte oss ned og skrev den sammen, med Johns originale ide. John sang den, jeg er på harmonier og tromminga er stort sett det vi pleide å kalle «What’d I Say» tromming. Det fine med Ringo er at han greide å spille i denne stilen».
Lennon var av en annen oppfatning. «Det er bare meg. Inkludert det elektriske gitarriffet og det er plata med det første feedback noensinne. Jeg utfordrer folk til å finne en annen plate – hvis det da ikke er ei gammel blues-plate fra 1922 – som anvender feedback på den måten. Javisst, alle spilte med feedback på scenen, men jeg tar denne på vegne av Beatles. Før Hendrix, før The Who, før noen. Det første feedback på ei plate».
Uansett, Beatles prøvde alltid å komme opp med noe nytt når det gjaldet starten på en sang. På «A Hard Day’s Night» var det den berømmelige utstuderte åpningsakkorden, på «Eight Days A Week» var det innfading, her var det feedback. Og det startet med et uhell i studio, John hadde lent sin gitar mot en forsterker da feedbacket plutselig skjedde. Og da fikk han ideen. «Kan vi ha det med på plata?» Produsent George Martin var gem, og lot de få viljen sin. Da tiden kom for å spille det inn, ble feedbacket trigget av Paul McCartneys basstone.
Beatles spilte inn «I Feel Fine» den 18. oktober 1964, de tilbragte ni timer i studio den dagen, men så spilte de da også inn fem andre sanger for «Beatles For Sale» i løpet av den tiden.

She’s A Woman var Pauls komposisjon, muligens forsøkte han å lage en rockelåt a la Little Richard.
«Jeg har en erindring om at jeg ruslet rundt i St John’s Wood (nabolaget til Abbey Road Studios) med denne sangen i tankene, så det kan hende jeg hadde skrevet den hjemme og gjorde den klar (formodentlig i hodet) på vei til studio, finpusset den i studioet, kanskje hørte med John hva han syntes», sa McCartney i «Many Years From Now».
«She’s A Woman» var kanskje den første Beatlesteksten som inneholdt en referanse til narkotika. Beatles ble ifølge historien introdusert for cannabis av Bob Dylan den 28. august 1964 i New York. Beatlesforfatter Mark Lewisohn mener imidlertid at noen av dem allerede hadde røkt marijuana eller hasj i Liverpool. “Turn me on when I get lonely” skal ha vært Lennons bidrag, senere sa han at han var glad den passerte sensuren.

«Den (sangen) er Paul med litt bidrag fra meg på teksten, sannsynligvis. Vi la inn ordene ‘turns me on’. Vi var virkelig opprømte over å si ‘turn me on’ – du vet, om marijuana og slikt, å bruke det som et uttrykk,» sa Lennon i 1980.

«She’s A Woman» ble innspilt i syv tagninger den 8. oktober 1964, i en økt som varte fra kl 15.30-17.30. Sjette forsøk var best, og dannet grunnlaget for overdubbinger. «John gjorde noe som var veldig bra: i stedet for å spille gjennom den og legge rytmegitaren som en akvarell gjennom hele lydbildet så bare hugg han til på mellomrommet i takten. Ringo spilte på skarptromma og John gjorde det samme på gitar, hvilket var bra, det ga en masse rom for resten av greiene,» attesterte McCartney i «Many Years From Now».
Overdubbingene ble lagt på i løpet av neste økt, som varte fra kl 19-22. McCartney overdubbet piano og sang, Harrison la på sologitar, og Starr la til lyden av en chocalho, en sylinderformet metallrister.
Beatles spilte også denne sangen på radio, i programmet «Top Gear» (ikke å forveksle med nåtidens bilprogram på TV med samme navn). Innspilling for radio fant sted 17. november i Londons Playhouse Theatre, og Lennon fortalte programleder Brian Matthews at da de hadde spilt den inn hadde Paul bare skrevet ferdig ett vers, og at resten ble lagd ferdig i studioet. BBC-versjonen kom ut på albumet «Live at the BBC», som kom ut i 1994 og ble utgitt i remastret utgave i 2013. Paul McCartney har fremført den live til tider, første gang i 1991.

I Norge kom ikke bare singlen ut, man lagde også en egen EP-utgivelse med disse to sangene, og la til «Baby It’s You» og «It Won’t Be Long» fra 1963. «I Feel Fine» gikk inn på førsteplassen på VG-lista, og skjøv dermed «If I Fell» ned fra toppen.

EP: I Feel Fine

LP: BEATLES FOR SALE (Utgitt 4. desember, 1964)

Side 1:
No Reply (Lennon-McCartney)
I’m A Loser (Lennon-McCartney)
Baby’s In Black (Lennon-McCartney)
Rock And Roll Music (Berry)
I’ll Follow The Sun (Lennon-McCartney)
Mr. Moonlight (Johnson)
Kansas City/Hey, Hey, Hey, Hey (Leiber-Stoller/Penniman-Blackwell)

Side 2:
Eight Days A Week (Lennon-McCartney)
Words Of Love (Holly-Petty)
Honey Don’t (Perkins)
Every Little Thing (Lennon-McCartney)
I Don’t Want To Spoil The Party (Lennon-McCartney)
What You’re Doing (Lennon-McCartney)
Everybody’s Trying To Be My Baby (Perkins)

Beatles For Sale – forside

Beatles For Sale er faktisk navngitt av en fan. I oktober 1963 hadde den britiske musikkavisa Disc Weekly flere konkurranser der fans kunne vinne billetter til en kommende Beatleskonsert i sitt distrikt, samt møte Beatles bak scenen. Konkurransen skal ha gått ut på å sette sammen en seks spors EP for det amerikanske markedet, og foreslå en tittel på denne plata. Vinnerne ble trukket ut i løpet av høstturneen 1963. En av de uttrukne vinnerne var 16 år gamle Margaret Svenson, og hennes EP-tittel var «Beatles For Sale». Hun fikk møtt Beatles da de spilte i Carlisle 21. november, og de skrev autografene sine både for henne og for en venninne. Det ble jo aldri noe av en seks-spors Beatles EP-utgivelse i USA, men sjansen er stor for at noen av gutta i Beatles husket Margaret og den fiktive tittelen hennes året etter, da de skulle komme opp med navn på sitt nye album.

På denne tiden var ikke popgrupper et evigvarende fenomen, de hadde gjerne et par tre hits og et album som solgte bra, men så kom det nye artister og grupper som fenget mer – og berømmelsens tid var over. Men Beatles var inne i sitt andre år som plateartister og salget lot ikke til å avta, tvert imot var hver eneste nye single en hit og hvert album solgte seg opp til førsteplassen på LP-listene. For plateselskapet gjaldt det å smi mens jernet var varmt og Beatles ble beordret inn i platestudioet for å spille inn et album til det attraktive julemarkedet. Problemet var at de ikke hadde så mange nye sanger på lager.
Rett etter innspillingen av «A Hard Day’s Night»-albumet dro de jo på verdensturné, i juli spilte de på Johanneshovs Isstadion i Stockholm, og 11. august gikk de i studio for å begynne på «Beatles For Sale»-innspillingene. 18. august måtte de avbryte dette for å gå i gang med en turné i USA og Canada hvor de skulle spille i 25 byer. Først 29. september var de tilbake i studio igjen, og fortsatte albuminnspillingene. Dette ble avbrutt av TV-opptak til programmet «Shindig!» 2. og 3. oktober, og nok et avbrudd kom da de la ut på en fire ukers turné i Storbritannia på Lennons 24-årsdag 9. oktober. På en inneklemt fridag i turneen, 18. oktober tilbragte de nok en dag i studio og spilte inn de siste sangene til albumet, men de var ennå ikke helt ferdige. En ny inneklemt fridag, 26. oktober ble benyttet til å spille inn Ringos vokal på «Honey Don’t» og til å spille inn et budskap til fansen, som skulle sendes ut som en flexidisc til fanklubbmedlemmene rundt juletider. Endelig var albumet i boks!

Men for å ha nok materiale til et helt album måtte de gjøre noen kompromisser. De hadde ikke nok egenskrevet materiale, så det de valgte å gjøre var å gå tilbake til oppskriften for 1963-albumene sine: 50% eget materiale og 50% coverversjoner av sanger de allerede hadde på repertoaret når de spilte live. En tidsbesparende ting når det gjaldt denne formelen var at gruppa kun behøvde å øve inn sine nye komposisjoner, coversangene kunne de ut og inn fra før.

Mens Lennon hadde vært dominerende komponist på «A Hard Day’s Night»-albumet, så var «Beatles For Sale» preget av samarbeid. «Baby’s In Black», «Eight Days A Week», «What You’re Doing» og «I Don’t Want To Spoil The Party» var Lennon-McCartney sanger som de begge bidro til. McCartney kom også med «Every Little Thing» og sin gamle «I’ll Follow The Sun», mens Lennon sto for åpningssporene «No Reply» og «I’m A Loser».

No Reply var kanskje Lennons første forsøk på å fortelle en hel historie i en sang. Slik sett var den et gjennombrudd for Lennon som tekstforfatter, selv om den gir en dyster åpning til albumet, og denne tonen fortsatte gjennom «I’m A Loser» og «Baby’s In Black».

John Lennon hadde egentlig skrevet denne sangen for Tommy Quickly, en av Brian Epsteins andre artister. «Det var min versjon av ‘Silhouettes’: Jeg hadde et bilde av å gå nedover gata og ser henne i silhuett i vinduet, og hun svarer ikke i telefonen. Selv om jeg aldri hadde ringt ei jente i hele mitt liv, for telefoner var ikke en del av ungdommens liv i England,» sa Lennon i 1980. «Silhouettes» var en hit i 1957 for New York-gruppa The Rays.
En demo Beatles spilte inn for Tommy Quickly allerede 3. juni finnes på «Anthology 1»-albumet fra 1995. Men Quickly spilte aldri inn sangen, og gruppa gikk i gang med å spille den inn på ordentlig 30. september 1964, med piano spilt av George Martin. Det åttende forsøket var perfekt, og var det som ble benyttet på albumet.

I’m A Loser ble innspilt 14. august. Lennon ble ansporet av journalisten Kenneth Allsop, som han møtte i mars under lanseringen av boka «In His Own Write». Allsop mente at den dybden han fant i boktekstene ikke var gjenspeilet i Johns sangtekster, og oppfordret Lennon til å skrive mer selvbiografiske tekster til sangene sine istedet for rene kjærlighetstekster.

«I’m A Loser er meg i min Dylanfase, ettersom ordet ‘clown’ er med. Egentlig likte jeg ikke ordet ‘clown’, fordi jeg syntes det var påtatt kunsterlig, men Dylan hadde brukte det, og da var det liksom greit. Og det rimte med det andre ordet jeg hadde brukt», sa John Lennon ti år senere.

Da McCartney så seg tilbake i boka «Many Years From Now», mente han at «jeg tror sanger som I’m A Loser (…) var Johns rop om hjelp. Vi pleide å lytte til ganske mange country and western sanger og de var alle triste og ‘I lost my truck’ så det var en ganske akseptabel ting å synge ‘I’m a loser’. Man tenkte ikke over det på den tiden, det er bare i ettertid at man tenker, Gud! Jeg synes det var ganske modig av John».

Innspillingen av sangen gikk veldig greit for seg, i løpet av åtte forsøk var de fornøyd, og sangen trengte ingen overdubbinger. Samme dag spilte de også inn «Mr Moonlight» og en sang som forble uutgitt i mer enn tretti år til, «Leave My Kitten Alone».

3. oktober fremførte de bl.a. «I’m A Loser» på scenen for TV-programmet «Shindig!», og da programmet ble kringkastet fire dager senere i USA var det fansens første møte med sangen.

Baby’s In Black fortsatte den melankolske stemningen som «Beatles For Sale» hadde åpnet med. Sangen var et samarbeid mellom Lennon-McCartney og ble skrevet på et hotellrom i løpet av sommerens turné. «Vi lagde ‘Baby’s In Black’ fordi vi likte vals … Og jeg tror også at John og jeg hadde lyst til å lage noe dystrere, litt mørkere, mer voksent, enn bare streit pop. Det var mer ‘baby’s in black’ som i sorg. Dessuten var svart vår favorittfarge,» skriver McCartney i «Many Years From Now». Det er spekulert i at sangen kan ha vært inspirert av Astrid Kirchherr, som var forloveden til Stuart Sutcliffe, Beatles-medlemmet som døde i 1962.

Sangen skulle bli en konsertfavoritt for Beatles, de begynte å spille den live og den droppet aldri ut av repertoaret, de fremførte den også på sin aller siste konsert i San Franciscos Candlestick Park 29. august 1966. Den er også med i de utgitte live-opptakene, konsertfilmen fra Shea Stadium i 1965 og et opptak fra Hollywood Bowl som ble utgitt på en single i 1996.

«Baby’s In Black» var sangen de startet innspillingen av «Beatles For Sale» med, 11. august. De gjorde 14 forsøk før den var perfekt, og Lennon og McCartney sang sine vokaler inn samtidig i samme mikrofon for å skape en stemning av nærhet.

Rock and Roll Music var skrevet av Chuck Berry, og var en konsertfavoritt de hadde hatt på repertoaret siden 1959 og de spilte den også på konsertene i 1966.
Sangen har en av John Lennons beste vokalprestasjoner, og en livsbejaende entusiasme fra alle musikerne. Takket være at de kunne den så godt trengte de bare å spille den en eneste gang i studioet, noe som skjedde 18. oktober.

I Norge ble «Rock and Roll Music» sammen med «Eight Days A Week» satt sammen til en single, denne singlen skulle bli Beatles’ mest solgte plate i Norge, og oppnådde det sjeldne gullplatetroféet for 50 000 solgte eksemplarer.

Firesporsbåndet ble fylt med trommer og bass på spor 1, to gitarer på spor 2, og Lennons stemme på spor 3. Etterpå overdubbet Lennon, McCartney og George Martin et pianospor sammen på et Steinway-piano. Samme dag spilte de inn seks andre sanger, og «Rock and Roll Music» var nest siste sang.

I’ll Follow The Sun var som sagt en gammel McCartneykomposisjon, en han hadde hatt liggende i flere år. Det eksisterer et opptak av Beatles fra 1960 der denne sangen figurerer, om enn i en noe uferdig form. «Jeg skrev den i forstua i Forthlin Road. Jeg var rundt 16 år gammel. ‘I’ll Follow The Sun’ var en av de veldig tidlige. Jeg synes å erindre at jeg skrev den etter at jeg hadde hatt influensa, og jeg røkte en sigarett – jeg røkte da jeg var 16… Jeg husker jeg sto i rommet, med gitaren min og så ut gjennom blondegardinene mens jeg skrev den,» sa McCartney i et intervju med Mark Lewisohn for hans bok «The Beatles Recording Sessions» på åttitallet.

Utvilsomt så var det mangelen på nytt stoff som fikk Beatles til å ta opp igjen denne sangen og spille den inn. Beatles spilte den vanligvis ikke live, deres gamle trommis Pete Best kan bare huske at McCartney fremførte den på piano i Hamburgs Kaiserkeller i 1960 når gruppa hadde pause.

Den 18. oktober 1964 spilte Beatles inn åtte versjoner av «I’ll Follow The Sun», de syv første kun akustisk, den åttende og beste var med elektrisk gitar.

I Norge ble «I’ll Follow The Sun» utgitt som en egen single, med «I Don’t Want To Spoil The Party» på baksiden. På forsiden av omslaget var tittelen feilstavet.

Norsk single: I’ll Follow The Sun (med stavefeil)

Utgitt sensommeren 1965 var denne singlen en uventet utgivelse for Beatles i Norge, og den solgte seg ikke en gang inn på topp 10, som er alt vi har statistikk over.
Beatles fremførte den ikke live etter dette, heller, men da Paul McCartney besøkte Norge og spilte konsert på Valle Hovin i 2004 sto sangen på repertoaret. Ettersom den er såpass kort (1 minutt og 49 sekunder på plata), spilte han avslutningen på sangen flere ganger.

Mr Moonlight er en kontroversiell sang blant Beatlesfansen, elsket av noen få, hatet av de fleste. De sistnevnte kan ikke forstå at «Leave My Kitten Alone» som ble innspilt samme dag ble vraket til fordel for «Mr Moonlight». Uansett, sangen hadde vært på konsertrepertoaret til Beatles i flere år, og den banale teksten blir fremført med stor innlevelse og lidenskap av John Lennon.

De gikk i studio for å spille den inn 14. august, men etter fire forsøk ga de den opp, bare for å forsøke den på nytt to måneder senere. Etter enda fire forsøk syntes de den satt, og den ble innlemmet på albumet. Den utgitte versjonen har Paul McCartney på Hammondorgel, og Ringo spiller en afrikansk tromme.

Sangen var rimelig obskur. Den var skrevet av Roy Lee Johnson og hadde vært baksiden på en mindre hitsingle i 1962, «Dr Feelgood» med gruppa «Dr Feelgood and the Interns», ledet av bluespianist Piano Red. Opptaket av Beatles på Star Club i Hamburg i desember 1962 viser at Beatles hadde den med i sekken allerede da.

Selv de som misliker sangen må innrømme at Lennons vokalarbeid her er blant det beste han har gjort.

Kansas City ble komponert av Jerry Leiber og Mike Stoller i 1952. Samme år utkom den under en annen tittel, «KC Lovin’» med Little Willie Littlefield, men en populær versjon med korrekt tittel utkom i 1959 med Wilbert Harrison, og etter dette var den spilt inn av flere andre. Blant disse var Little Richards versjon. Vanligvis fremførte han den i medley med sin egen komposisjon «Hey-Hey-Hey-Hey!» når han spilte den på sine konserter – og det var denne versjonen Beatles tok utgangspunkt i da de spilte inn. Da sangen ble inkludert på «Beatles For Sale» var dette med medleyen ikke kjent, så sangtittel ble kun oppgitt å være «Kansas City» på plateomslaget og plateetiketten. Først på slutten av 70-tallet rettet man feilen, og fra da av er den listet opp som «Kansas City/Hey-Hey-Hey-Hey!» og med korrekt kreditering av komponistene.

Sangen var en av de som ble innspilt i siste liten til å være med på albumet, og grunnen til at den ble valgt var utvilsomt fordi de hadde øvd den inn nylig. På turnéen i USA sto ikke byen Kansas City på spilleplanen, men byens store sønn, forretningsmannen Charles O Finley var svært oppsatt på å bringe Beatles til byen, og etter noe overtalelse gikk Brian Epstein og Beatles med på å spille her for en hittil uhørt sum penger på det som egentlig skulle ha vært en fridag i turnéplanen.

$150,000 betalte Finley, dette var rekord for en enkeltstående konsert på denne tiden, og konserten gikk da også med tap for promotøren. Så 17. september sto de på scenen i Municipal Stadium i Kansas City og i motsetning til et gammelt rykte spilte de ikke denne sangen live, til tross for at de befant seg i denne byen. Den figurerte ikke lenger i settlista, de hadde fremført den i 1962-63, men droppet den etter det.
Paul McCartney har gjort noe med dette, og fremfører denne sangen stort sett kun når han opptrer i byen Kansas City, sist det skjedde var 16. juli 2014.

Beatles trengte kun ett forsøk da de spilte inn denne medleyen i studio, 18. oktober. Sangen blir holdt for å være en av de coverversjonene Beatles spilte inn som overgår forbildet.

Eight Days A Week åpnet side 2 på albumet, og markerte også en tilbakekomst for nyskrevne Lennon-McCartneykomposisjoner etter de to coverversjonene som hadde avsluttet side 1.
Lennon mener seg å huske at sangen ble komponert som et forsøk på tittelmelodi for Beatles’ andre spillefilm, som på et tidspunkt hadde hatt arbeidstittelen «Eight Arms To Hold You», og ifølge Lennon også «Eight Days A Week». Selv om det primært er Lennon som har hovedstemmen i sangen, var den opprinnelig McCartneys ide etter at hans sjåfør hadde latt falle en bemerkning. «Jeg husker at jeg skrev den sammen med John ute i Weybridge der han bodde, på grunnlag av en samtale jeg hadde hatt med sjåføren som kjørte meg dit. Vanligvis kjørte jeg dit selv, men denne gangen hadde jeg blitt plukket opp av en sjåfør. Jeg spurte hvordan det sto til, og han svarte ‘Oh, working hard, working eight days a week.’ Jeg hadde aldri hørt dette uttrykket fra noen andre, så da jeg ankom Johns hus sa jeg ‘Hei denne fyren her sa akkurat, “eight days a week”.’ John sa, ‘Greit – “Ooh I need your love, babe…” og da skrev vi den. Vi var alltid kjappe til å skrive. Vi kunne skrive på et øyeblikk,» husket McCartney i «Anthology» TV-serien. Imidlertid skal McCartney tidligere ha kreditert Ringo for uttrykket.

I studio startet de innspillingen av «Eight Days A Week» 6. oktober, men den ble utviklet i studio over en lengre periode og ble ferdige 18. oktober. Det som var en nyhet var introduksjonen, dette er den første sangen som fades inn, og dette ble gjort på miksestadiet den 27. oktober,
Sangen ble ikke regnet som veldig fengende av Beatles, og de fremførte den ikke live på sine konserter. Imidlertid ble den en stor hit i USA, og den solgte jo også best av alle Beatlessingler i Norge, da som baksiden av «Rock And Roll Music».

Crazytrioen Prima Vera gjorde en norsk versjon med tittelen «Åtte Dagers Uke», som åpnet deres første LP i 1977, da med Jahn Teigen som vokalist.

Words Of Love var den eneste sangen med Buddy Holly som ble spilt inn av Beatles på plate, dette til tross for at de var nesegruse beundrere av mannen og sangene hans. McCartney skulle senere kjøpe sangrettighetene til hele Buddy Hollys katalog, og arrangerte i en årrekke en egen «Buddy Holly-uke» i England. Han fremførte også denne sangen akustisk i dokumentaren «The Real Buddy Holly Story» i 1986, og med Denny Laine som vokalist ga McCartney ut en hel LP med Buddy Hollytolkninger, kalt «Holly Days». Lennon var ikke noe snauere, men ga aldri ut en Holly-hyllest selv. I 1971 spilte han inn filmen «Clock» som skulle forbli uutgitt, og på lydsporet til denne filmen fremfører han blant annet Buddy Hollys «Peggy Sue», «Not Fade Away», «Heartbeat», «Peggy Sue Got Married», «Maybe Baby», «Mailman, Bring Me No More Blues» og «Rave On». Noen av disse ble etter hvert å høre i den amerikanske radioserien «The Lost Lennon Tapes» på åttitallet.

Ja, selv navnet Beatles var jo i sin tid delvis inspirert av navnet til Hollys gruppe «Crickets». Beatles’ arrangement av «Words Of Love» ligger nært opptil Hollys versjon. I et arrangement de hadde hatt på repertoaret i perioden 1958-1962 var det George Harrison som hadde sunget hovedstemmen, men på den innspilte versjonen er det John og Paul som deler på synginga. To forsøk var alt de trengte den 18. oktober, Ringo trommet på et koffertlokk.
De spilte også inn sangen for BBC radio og i 2013 dukket en radioversjon av sangen opp på albumet «Live at the BBC Vol 2». Sangen ble benyttet i reklameøyemed for albumet, og en egen musikkvideo ble lagd til den.

Honey Don’t var en Carl Perkins-sang Beatles hadde på sitt konsertrepertoar fra 1962 av, og de hadde også spilt inn en versjon for BBC radio, den gangen ble den sunget av John Lennon. Men Ringo manglet en sang på «Beatles For Sale», derfor var det han som fikk æren av å være vokalist da sangen ble innspilt. Carl Perkins’ mest kjente sang var «Blue Suede Shoes», og «Honey Don’t» hadde vært å finne på baksiden av singlen med Perkins. I «Anthology» forteller Ringo: «Vi kunne alle «Honey Don’t», den var en av de sangene som alle gruppene i Liverpool spilte. Jeg elsket countrymusikk og countryrock den gangen. Jeg hadde mitt eget show med Rory Storm, hvor jeg gjorde fem eller seks sanger. Så sang og opptreden var ikke nytt for meg; det var bare spørsmål om å finne de rette sangene for meg med Beatles. Derfor gjorde vi den på «Beatles For Sale». Den var grei. Og endelig fikk jeg igjen et spor på et album: mitt lille høydepunkt».

«Honey Don’t» ble innspilt 26. oktober 1964 og fem forsøk ble gjort, siste forsøk var best og havnet på plata. John spiller tamburin og 12-strengs gitar, George spiller på sin Gretsch Tennessean. Dette var Ringos andre Perkins-sang dette året, han hadde jo allerede sunget «Matchbox» på «Long Tall Sally» EPen. Men det var enda en Perkins-låt for tur, og den skulle George synge.

Every Little Thing var en McCartneysang som han hadde håpet skulle være oppfølgersinglen til «A Hard Day’s Night», men slik ble det ikke. Den ble skrevet i Atlantic City under USA-turnéen i august. «Every Little Thing var, som de fleste av sangene jeg skrev, mitt forsøk på neste single. Jeg husker at jeg spilte den for Brian bak scenen ett eller annet sted. Han hadde samlet noen folk, det var et slikt møte – ‘Åh, vi må jo gjøre noen innspillinger, hvem har hva?’ og da spilte vi noen (nye sanger) for Brian. Det var ikke ofte vi sjekket ut materiale med Brian, faktisk er det kun denne jeg kan huske fordi jeg syntes den var veldig catchy. Jeg spilte den blant andre sanger; den var noe jeg trodde var ganske bra men den ble fyllstoff på et album i stedt for den allmektige singlen. Den hadde ikke helt det som skulle til,» skrev McCartney i «Many Years From Now».

Sangen er en kjærlighetssang om å dedikere seg til den man elsker. Om den er selvbiografisk og handler om McCartneys kjæreste Jane Asher så er den vel så følelsesmessig avslørende som Lennons tekster.

Sangen ble forsøkt innspilt 29. september, men de gjorde et nytt forsøk dagen etter som var bedre. De hadde det gøy under innspillingene, på ett av forsøkene raper McCartney vokalen i stedet for å synge, og Ringo eksperimenterte med noe nytt: en timpani-tromme. Denne dukket først opp på siste forsøk, sammen med en gitarintro og litt pianospill. På det ferdige produktet er det både John og Paul som synger. Lennon skal visstnok ha benyttet enten sin egen Rickenbacker 325 12-strengs gitar eller Georges 12-strenger på denne sangen, og George spiller akustisk gitar ifølge et intervju med McCartney fra 1964.

I Don’t Want To Spoil The Party synges av Lennon med McCartney på harmoni, men var opprinnelig komponistparets forsøk på å skrive en ny sang for Ringo. Den ble komponert som en country & western sang. I genren følger «I Don’t Want To Spoil The Party» «I’ll Cry Instead» som en av Beatles’ første sanger i den stilen.
«Ringo hadde en flott stil og fremførte sitt materiale bra. Han hadde masser av fans, så vi likte å skrive noe for ham på hvert album. «I Don’t Want To Spoil The Party» er en ganske fin liten sang, skrevet sammen av John og jeg. Den høres mer ut som John enn meg, så 80-20 til ham,» sa McCartney i «Many Years From Now». John nevner ikke at Paul var med og komponerte i en uttalelse han kom med: «Det var en av mine mer personlige. I de tidlige dagene skrev jeg langt mindre enn Paul for han var mer kompetent på gitaren enn jeg. Han lærte meg egentlig mye gitar.»
Dette at John følte at sangen var personlig, kan ha vært grunnen til at den likevel ikke ble tilbudt Ringo.

Sangen ble innspilt 29. september. De startet den nitten ganger, men kun fem av disse var komplette og det var det nittende forsøket som endte opp på albumet, samt som B-side på den norske singlen. John spiller akustisk gitar og George får lov til å komme med noen kule countrylinjer fra sin Tennessean.

What You’re Doing skal ha vært inspirert av McCartneys ofte stormulle forhold til Jane Asher. På denne sangen eksperimenterer Beatles med arrangementet og produksjonen på mange vis. Det første vi legger merke til er solo trommeslagene som introduserer sangen, disse kommer tilbake igjen sent i sangen. Muligens er dette McCartneys idé. I versene roper McCartney enkelte av ordene, og bruker litt spesielle rimord: ‘doing’ rimer på ‘blue and’, og ‘running’ på ‘fun in’. Men det mest spesielle er forvrengningen på både backing-gitar og soloen – en uvanlig lyd på den tiden. Piano/bass pausen før slutten viser også et Beatles som tester ut idéer og etablerer innspillingsteknikker som de senere skulle bruke mye mer tid på. Og alt dette muligens for å dekke over at dette var en litt svak sang i utgangspunktet?

I «Many Years From Now» skriver McCartney «What You’re Doing var litt fyllmateriale. Jeg tror at den var litt mer min enn Johns men jeg har ingen sterk formening, så jeg sier 50/50 for å være på den sikre siden. Det høres ikke ut som en slik ide som John pleide å komme med, det høres bare ut som en idé til å få startet en sang, noen av de er bare det. ‘Hey, what’cha doing?’ Noen ganger bare starter man en sang og håper at den beste delen vil komme etter hvert som du nærmer deg refrenget… men noen ganger er det bare det du får, og jeg mistenker at dette er en av de. Kanskje er det en bedre innspilling enn det er en sang, noen av de er det. Enkelte ganger kunne en god innspilling forbedre en sang». John på sin side kan ikke huske å ha bidratt i det hele tatt.

«What You’re Doing» ble innspilt over tre dager i Abbey Road Studios, 29. og 30. september og 26. oktober, den siste sangen som ble ferdig den siste dagen i studio for «Beatles For Sale». Versjonen på albumet er fra siste forsøk, tagning 19.

Everybody’s Trying To Be My Baby er siste sang på albumet, men ikke siste innspilte sang. Her fikk George Harrison lov til å boltre seg med å synge Carl Perkins. George var muligens gruppas største Perkins fan. Hans tidlige gitarsoli var tydelig inspirert av Perkins, og på konserter hadde han sunget «Your True Love» og «Glad All Over», i tillegg til «Everybody’s Trying To Be My Baby».
Da Beatles backet Johnny Gentle på en turné i Skottland i 1960 hadde George benyttet scenenavnet «Carl Harrison».

18. oktober spilte Beatles inn sangen i studio, som for Pauls «Kansas City» og Johns «Rock and Roll Music» så holdt det med ett forsøk. Georges stemme ble behandlet med masse ekko.

For BBC radio spilte Beatles inn «Everybody’s Trying To Be My Baby» både i juni 1963 og i november 1964, siste versjon er å finne på «Live at the BBC»-albumet. Etter at sangen hadde kommet ut på plate tok de den med når de spilte live. De hadde den på programmet under konserten på Shea Stadium i 1965, men den ble klippet vekk fra konsertfilmen. Til gjengjeld endte lydsporet opp på «Anthology 2» i 1996. Det sies at Carl Perkins kjøpte et hus til sine foreldre for noe av inntektene som strømmet på i kjølvannet av at Beatles hadde spilt inn sangene hans.

George fremførte «Your True Love» i Carl Perkins’ begravelse i 1998.

Som sagt så var det julemarkedet plateselskapet hadde i sikte med denne utgivelsen, og de kostet på seg utbrettsomslag på plata, Beatles’ første sådanne.

Beatles for Sale – utbrettcover

I likhet med «A Hard Day’s Night» så ble også «Beatles For Sale» presset i Norge, men i motsetning til det forrige albumet er den norske pressingen lett å finne og lett gjenkjennelig med sin lilla etikett.

Som for «A Hard Day’s Night» så gas det ut to EP-plater med spor hentet fra albumet, de hadde de oppfinnsomme titlene «Beatles For Sale» (utgitt 6. april 1965) og «Beatles For Sale No 2» (utgitt 4. juni 1965).

Som sagt så overtok «Beatles For Sale» førsteplassen på Arbeiderbladets albumliste etter «A Hard Day’s Night» i januar 1965, men på lista for 29. mai hadde den falt ned til plass nummer tre. Nok en gang var det Jim Reeves som ble deres bane. Men de var tilbake i september med «Help!» …

I september 2014 kom det ut en samleboks som inneholder monoversjoner av Beatles’ LP-plater på vinyl, deriblant selvsagt «Beatles For Sale» og «A Hard Day’s Night». Man har strebet på å bringe lyden så nær opptil de originale mono masterteipene som mulig, på tykk vinyl og uten å bruke digitale hjelpemidler.

Kildemateriale:
– Beatlesplatene
– The Beatles’ Anthology
– Many Years From Now av Barry Miles med Paul McCartney
– John Lennons intervjuer med David Sheff for Playboy
– Beatles i Norge av Knut Uller og Roger Stormo
– The Beatles Bible på internett
– Wikipedia

Neste Beatlesår: 1965

Alle Beatlesårene: 1962-63196419651966196719681969-1970