Instant Karma!

Det var femtiett år siden i dag…INSTANT KARMA! (WE ALL SHINE ON), komponert, innspilt og mikset 27. januar 1970.
John: “Det var toppen! Jeg skrev den om morgenen på piano. Så dro jeg på kontoret og sang den så mange ganger. Dermed sa jeg “Helvete, la oss gjøre det,” og vi booket studioet, og Phil kom inn og sa, “Hvordan vil du ha den?” Jeg sa, “Du vet, femtitalls.” Han sa, “greit,” og pang, jeg gjorde det i rundt tre omganger eller noe som det. Gikk inn og lyttet på det og der var den. Den eneste innvendingen var at jeg sa litt mer bass, det var alt; og vi dro igjen. Du skjønner, Phil er god på det; han driver ikke og kødder med stereo og alt det tullet. Høres det all right ut? Og da har du det, spiller ingen rolle om noe er mer fremtredende eller ikke fremtredende. Hvis det høres bra ut for deg som legmann eller som menneske, ta det, ikke bry deg om det er sånn eller slik eller kvaliteten på dette, bare ta det”.

Så sa John i hine hårde…så da kan man jo lure på tankegangen til de som syntes denne trengte å remikses til “den ultimate miksen”.

Her er Yan Friis’ tanker rundt singlen fra 1970, som sto på trykk i nr 163 av vårt medlemsblad, “Norwegian Wood” nå i julen:

Så kommer endelig skippertaket og geniet våkner. Det er riktignok et rustent geni som ikke har tid til å vente på musikalsk inspirasjon. Han har en tekstidé, og den er svært god: Lennon flytter skjebnehjulet rett inn i sin utålmodige samtid og gir full gass. Stikkordet er «karma». Hva du gjør får ikke bare konsekvenser for dem du gjør det mot, men også for deg selv og ditt eget livsløp. Men Lennon er ingen hindu eller buddhist, han har ikke tid til å vente, han vil ha det nå, umiddelbart, riset bak speilet, trollet bak døren. Er du slem, er trollet over deg før du får snudd deg. Er du snill, skinner solen. Ikke om ti år, ikke om en måned, ikke i morgen, men nå. Instant. Instant karma.

Tankene født under samtaler med Yokos ex-mann Tony Cox og dennes daværende samboer Melinde Kendall. John og Yoko tilbragte starten på det nye året 1970 i Aalborg sammen med dem og Yokos datter Kyoko. Samtidig var Paul, George og Ringo i EMI-studioene i Abbey Road og spilte inn den eneste låten i Beatles’ diskografi som ble festet til tape i 70-årene, Georges “I Me Mine”. Årsaken var at gruppen fremfører et fragment av låten i filmen “Let It Be” som nærmet seg sin premiere, og nå ønsket man å inkludere sangen på soundtrack-albumet. Trioen jobbet også med sangen «Let It Be» som var blinket ut som neste Beatles-single. George spilte blant annet inn en ny gitarsolo. Denne ble imidlertid ikke benyttet på singlen, men på albumversjonen.

27. januar 1970: John Lennon i studio 3, EMI Recording Studios, Abbey Road

Tilbake i London var det ingen ting som vedkom Lennon mindre enn en gammel Paul-sviske fra de kranglevonde januardagene i 1969. Fremtiden var nå. Instant. Han tilkalte Alan White, Klaus Voorman, Billy Preston og George Harrison. George inviterte med seg Phil Spector som var i byen. Av mangel på nye ideer tok John ganske enkelt akkordprogresjonen fra “All You Need Is Love” (som igjen var bygget på akkordprogresjonen han fant i “Some Other Guy” og “Three Blind Mice”), og bygget en ny låt oppå den. Teksten skrev han ut i studio mens låten ble til. Komponering, innspilling og miksing. Alt ble gjort på en og samme dag, 27. januar 1970. Ti dager senere, 6. februar 1970, var platen i butikkene – og i Guinness Book of Records. Du får det ikke mer instant enn det.

Det veldige hastverket rimer godt med sangens tema. Men man kan ikke unngå å mistenke at Lennon ønsket å spille McCartney et puss ved å hive seg foran ham i løypa. En brutal Nordthug-manøver. Dermed stormet friske og freidige nye-John oppover listene en måned før treige-Paul kom sytende med «Let It Be». Nye-John hadde dessuten latt håret falle, både han og Yoko fremsto på Top Of The Pops som nesten-snauskaller. Håret hadde de auksjonert bort. De var forbigående inne i en gavmild periode. 5. januar meldte John og Yoko til og med at inntektene av alt de ga ut heretter skulle gå uavkortet til fredsbevegelsen. Det løftet kom de aldri tilbake til.

Men «Instant Karma!». Hvilken kalas-single! For en låt! Og ikke minst for en start på en låt. Inntellingens “three, four” skjerper oppmerksomheten. Den nølende pianoinngangen virker fortryllende, bare to sakte akkorder, romklangen er veldig, som om pianisten sitter dypt inne i en grotte. Men akkurat da den naturlige tredje akkorden spilles, dumper Phil Spector trommeslageren Alan White i fanget ditt. Kla-dunk-bang! Den mest overrumplende høyre-venstre-høyre kombinasjonen siden Cassius Clay rulet i ringen. Og Lennon er i gang, rolig først:

Instant karma’s gonna get you!
Gonna knock you right on the head

Pianoakkordene slår fjerdedelene, trommene rykker i dem, lydbildet er tredimensjonalt og gir Lennons stemme uendelig rom.
Verset skifter gir. Lennon slynger ordene mot deg, ropertskarp, besk og dynket i ekko:

You better get yourself together
Pretty soon you’re gonna be dead

Det vidunderlige kompet eser ut, det er ikke bare en, men fire pianister som slår de samme akkordene, det enkle, men klangfulle underlaget løfter både låten og Lennon oppover mens White kommer Muhammad Alis rope-a-dope fire år i forkjøpet. Hele rigget gynger avventende mot repene, man lulles nesten inn, totalt uforberedt når Whites forrykte utbrudd kommer i eksplosive høyre-venstre-høyre kombinasjoner. Igjen og igjen gjennom hele låten. Han er drepende taktfast, lyden dump og tung, som kroppsslag, og like drepende i sine nevnte eksplosive utbrudd. Slagverkets oppsiktsvekkende plassering i lydbildet gjør White til låtens solist.

Veien mot refrenget er eksepsjonelt virkningsfull, det er en av de bratteste og vakreste stigningene jeg vet om i en poplåt. Problemet er selvfølgelig at disse knepene forplikter. Spenningen er nå så stor at både sangen og lytteren krever et refreng i superklassen. Og det er nettopp hva Lennon, velsignet være ham, leverer. «Instant Karma» skyter ut fra hoppkanten og svever, svever, svever i et uendelige, stjernefunklende, livsbejaende, triumferende øs:

Well we all shine on
Like the moon and the stars and the sun
Well we all shine on
Ev’ryone come on

Det er et refreng for evigheten. Genialt enkelt. Den perfekte forløsning. Og i dette svevende bruset av salmesang ligger også et budskap som er mer inkluderende enn noe Lennon har gjort både før og siden. Det er ikke “Imagine” som burde stå som Lennons eftermæle, det er refrenget i “Instant Karma”. Drit i den nedlatende tonen i de innledende versene, det er refrenget som forteller hvor han vil. Det berører gralen.

Jeg må også få med at vokalisten Lennon er i kalasform. Den sprukne megafonklangen kler produksjonen, fraseringen hans er briljant. Man kan si hva man vil om Phil Spector, men akkurat i «Instant Karma» får han et geni til å skinne. Innspillingens utforming er også hans fortjeneste, romklangen, bruken av de fire pianoene, trommeslagerens plassering, lyden på Lennons stemme, det brusende refrengkoret. “Instant Karma” matcher Spectors beste innspillinger fra 60-tallet. Hverken han eller John skulle nå helt opp hit igjen.
På dette tidspunktet eksisterte fortsatt The Beatles. De andre beatlene må ha reagert med en viss uro på utgivelsen. “Let It Be” var annonsert og skulle ut et par uker senere. Skal vedde på at uroen ble enda større da de hørte låten. Det var Johns mest umiddelbare innspilling siden «All You Need is Love» (som den jo ironisk nok var en tilslørt kopi av). Det kunne definitivt vært en Beatles-single, bortsett fra at George Martin neppe ville fått det samme ut av den som Spector gjorde.

Jeg husker lykkefølelsen det første møtet med “Instant Karma” utløste i meg. Det var så vakkert og så riktig at jeg fikk lyst til å grine. Hvor viktig det var at John ga oss disse minuttene akkurat her i de frosne februar- og marsdagene i 1970. Det var som om alt det vonde og vanskelige fra 1968 og 1969 fordampet. Han var tilbake. Han kunne, og ikke minst: Han ville, likevel. Akkurat da ga jeg faan i Yoko (som begynte å gå meg på nervene), det korte håret, protestsittingen i sekker og hotellsenger, alle de rare påfunnene. Vær så god John, gjør hva du vil. Du ga oss denne.

B-siden er amatørenes aften. Yoko Ono synger visen om vinden til akkompagnement av kassegitar, fløyte og… cembalo? En yndig liten melodi, det skal hun ha, og hun kommer for en gangs skyld brukbart fra det.

John klarte ikke å stikke kjepper i hjulene for “Let It Be”. Beatles-singlen gjorde det bedre på listene både i England og USA. Men kanskje ødela de litt for hverandre. Hvem vet? Selv har jeg fortsatt vanskelig for å skjønne at «Instant Karma» ikke gikk hele veien til topps. Du finner ikke en mer åpenbar hitsingle enn den. Den er skapt for 1. plass. Den fortjener 1. plass. Men fikk bare 5 i England og 3 i USA. Jeg har studert hitlistene fra de aktuelle ukene i 1970. Det er en skam. På den annen side, en annen single som på mange måter har de samme oppbygningskvalitetene som “Instant Karma”, nemlig The Animals’ “It’s My Life”, led en enda sørgeligere skjebne, 5 i England, 23 i USA. Popmusikken er ikke alltid rettferdig. Sjeldnere og sjeldnere, faktisk.

Tekstarket – klikk for større

INSTANT KARMA! (WE ALL SHINE ON).
Lennon/Ono medPlastic Ono Band
Komponert av: John Lennon

John Lennon: vokal, piano

George Harrison: akustisk gitar, piano
Klaus Voormann: bassgitar, elektrisk piano
Billy Preston: orgel
Alan White: trommer, piano

Mal Evans: koring, bjeller, håndklapping
Yoko Ono, Allen Klein og andre: koring.

Produsert av Phil Spector

Innspillingsteknikere: Phil McDonald, Andy Stephens

Innspilt: 27. januar 1970 i studio 3, EMI Recording Studios, 3 Abbey Road, London, UK

Single UK: 6. februar 1970

Ultimate Mix 2020
Executive Producer: Yoko Ono Lennon
Produsert av Sean Ono Lennon
Remikset og innspillingstekniker Paul Hicks
Assistert av Sam Gannon
Mastret av Alex Wharton

Video: John & The Plastic Ono Band, filmet for BBC 1 sitt program “Top of the Pops” den 11. februar 1970. Lisensiert til YouTube av UMG (på vegne av Calderstone-Beatles); IMPEL, UNIAO BRASILEIRA DE EDITORAS DE MUSICA – UBEM, Downtown Music Publishing, LatinAutor – UMPG, Sony ATV Publishing, CMRRA, UMPI, Sunflower Entertainment Co., Inc (Publishing), Global Music Rights LLC, LatinAutorPerf og 7 organisasjoner for musikkrettigheter.

Lenke: http://johnlennon.lnk.to/InstantKarmaWeAllShineOn

Kanskje liker du også...

2 Respons

  1. Beatle-Joe sier:

    Finnes det noen som skriver bedre om musikk i Norge enn Yan Friis? Jeg tviler…
    Takk, tusen takk for denne poesien!

  2. Tom Kristensen sier:

    Utsøkt, Yan. 10 poeng!

Legg igjen en kommentar til Beatle-Joe Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *