Let It Be – 50 år

Da er det det som regnes som det siste Beatlesalbumet sin tur å feire 50 år. Mens de tre forrige albumene har blitt feiret med utgivelse av luksusutgaver, picture discs osv når de fylte 50, må vi smøre oss med tålmodighet når det gjelder “Let It Be”.

Men i motsetning til disse tre, kan man jo si at “Let It Be” kom ut i luksusutgave allerede ved utgivelsen 8. mai 1970. Da kunne man nemlig kjøpe en boks som foruten albumet også inneholdt en 160 siders bok som besto av bilder og dialog fra januar 1969 da opptakene til “Let It Be” dokumentarfilmen foregikk. Bildene var tatt av Ethan Russell, som var en av fotografene Beatles benyttet dette året, og som var med under innspillingene.

Denne boksutgaven av albumet kom ut i mange land i Europa, i Japan og Canada (men med tynnere bok med færre sider der), men ikke i USA. Der kom imidlertid albumet ut med utbrettomslag, mens omslagene i de andre landene var enkelt, med kun for- og bakside. I landene i Sør- og Mellom-Amerika som fulgte USA-utgivelsene var det også et slikt utbrettomslag.

En annen detalj som gjelder den amerikanske utgaven av albumet, var at man for første gang hadde gjengitt Apple-etiketten med en annen eplefarge, nemlig rød.

Rødfargen var egentlig kun en forstørret respons på at den britiske utgaven – som hadde vanlig grønt eple på etiketten – hadde hatt et rødt eple på logoen nederst på baksiden av albumomslaget.

Det amerikanske “Let It Be”-albumet var faktisk gjenstand for forfalskninger gjennom 70-tallet. Årsaken var at man ble utsolgt for albumet og ikke presset opp nye opplag! Pirater tok derfor saken i egne hender og presset opp nye plater og trykte nye omslag. Disse så helt like ut som originalalbumet.

Ettersom “Let It Be” ble regnet som et soundtrackalbum til filmen med samme navn var det nemlig ikke Capitol Records med filmselskapet United Artists som hadde rettighetene til å utgi albumet, slik de også hadde hatt for “A Hard Day’s Night” og “Help!”. Dette var en kontrakt med United Artists i USA som Brian Epstein hadde inngått under forberedelsene til den første Beatles spillefilmen.

Innspillingene

“Jeg tror den opprinnelige tanken var Pauls idé om å øve inn noen nye sanger, og så skulle vi velge et sted og spille inn albumet med disse sangene på en konsert. Jeg antar at det er slik de gjør i disse dager på “MTV Unplugged”, bortsett fra at dette ikke var akustisk, det var å lage et live-album.” George Harrison i 1994.

Nok en gang var det altså Paul som dro Beatles sammen igjen, for å lage plate. Og denne gang skulle man øve til sangene satt, spille de i en konsert, og utgi resultatet som et album. I tillegg skulle filmregissør Michael Lindsay-Hogg lage TV-film om innspillingene, og filmen skulle avsluttes med konserten. John Lennon kom rett fra en annen Lindsay-Hogg produksjon som ble innspilt måneden før, “The Rolling Stones Rock’n’Roll Circus“. Den skulle imidlertid bli skrinlagt i 17 år før den omsider ble utgitt, med “Let It Be” tok det kortere tid.

2. januar 1969 kom Beatles sammen igjen, Paul med helskjegg, George og Ringo med barter og John glattbarbert. Nok en gang var Paul trendsetteren, akkurat som med barten han anla sent i 1966. Etter “Let It Be”-innspillingene barberte nemlig Paul seg, mens de tre andre lot skjegg og barter gro. Som med det hvite dobbeltalbumet så forlot også under disse innspillingene et av Beatlesmedlemmene gruppa. I 1968 var det Ringo, i 1969 var det George som dro.

Etter som disse øvingene skulle filmes, hadde Lindsay-Hogg valgt at dette skulle skje i et filmstudio, Twickenham Film Studios. Beatles var også godt kjent her, for alle innendørsscenene for “A Hard Day’s Night” og “Help!” hadde også blitt innspilt her, og året før hadde Lindsay-Hogg også filmet musikkvideoene til “Hey Jude” og “Revolution” her.

Regimet med å stå tidlig opp og dra til det store kalde rommet i Twickenham for å øve og ikke minst filmes mens de øvde var ikke noe spesielt velkomment av John, Yoko (som alltid var med John) og George. Det var George det sprakk for først, etter en heftig diskusjon med John forlot han åstedet 10. januar, rett før lunsj.

Som de hadde gjort under Ringos fravær året før, fortsatte Beatles øvingene, og blant annet var det sangen “Get Back” som ble snekret sammen. Georges fravær var årsaken til at det ble John som spilte gitarsoloen.

George kom tilbake fem dager senere, men først etter at de andre gikk med på et par av kravene hans, inkludert å ikke gjennomføre konserten, og at de forlater Twickenham til de splitter nye studioene på 3 Savile Row, hjemmet til deres Apple Corps-selskap.

Det førstnevnte dukket snart opp på agendaen igjen men det sistnevnte var lettere sagt enn gjort, for Apple-studioet var ikke ferdig ennå og lydanlegg og miksepult var vel fortsatt på det eksperimentelle stadiet, så det tok litt tid før de kunne starte opp igjen.

George hadde truffet igjen en gammel venn fra Hamburg-tiden, nemlig organisten Billy Preston, og da innspillingene startet opp på nytt tok han vennen med seg i studio.

Da hadde det blitt 22. januar og Apple-studioet var blitt utstyrt med miksepult og annet nødvendig innspillingsutstyr fra Abbey Road. En diskusjon som hadde foregått under hele perioden var hvor avslutningskonserten skulle foregå. Det man omsider kunne enes om, var at man rigget seg til oppe på taket av bygningen de befant seg i, 3 Savile Row, og holdt konserten der. Man ble enige om hvilke sanger som skulle fremføres der, og George fikk ingen av sine sanger med.

Konserten ble gjennomført 30. januar 1969, og settlisten var som følger:
«Get Back»
«Get Back» #2
«Don’t Let Me Down»
«I’ve Got A Feeling»
«One After 909»
«Dig A Pony»
«I’ve Got A Feeling» #2
«Don’t Let Me Down» #2
«Get Back» #3

I tillegg var det noen improviserte korte snutter, som “God Save The Queen” og “Danny Boy”, men disse var bare for moro og ikke forsøk på tagninger. Den siste versjonen av “Get Back” ble avbrutt av politiet, noe som gjorde at man trakk ut en ledning for deretter å sette den inn igjen, slik at gitarlyden ble borte og kom tilbake igjen.

Dagen etter spilte man inn “live” tre sanger som ikke hadde egnet seg for tak-konserten, de pianobaserte “Let It Be” og “The Long And Winding Road” og den akustiske “Two Of Us”. Ettersom det fortsatt – etter gruppens selvpålagte regler – ikke var lov med overdubbinger, overtok John Lennon rollen som bassist når Paul spilte piano, og han gjorde dessverre en ganske slett jobb.

Get Back
Albumet og filmen hadde først navnet “Get Back” og tittelmelodien kom ut som single 11. april 1969 i UK og en del andre land, og 5. mai 1969 i USA. Tekniker på albumet, Glyn Johns fikk i oppdrag å sette sammen sanger til et album, og Beatles lot seg fotografere i trappeoppgangen i EMI-bygningen i Manchester Square for albumcoveret. De parodierte sitt første albumcover for “Please Please Me”, for å peke på at de denne gangen spilte inn det nye albumet omtrent “live”, slik de også hadde spilt inn sitt første i 1963.

Glyn Johns gjorde flere forsøk (se denne lenken for mer info) på å sette sammen et album av opptakene, men Beatles ble aldri helt fornøyd. Snart var de i gang med neste single, “The Ballad of John and Yoko” og neste album, “Abbey Road”, så hele “Get Back”-albumet ble lagt på hylla. Man hadde også lagd en bildebok med tittelen “Get Back”, som skulle utgis sammen med albumet, og denne ble trykt opp og utsatt.

Fra Get Back til Let It Be
Men Beatles hadde kontrakt med United Artists om å lage tre filmer for selskapet. De hadde trodd at denne forpliktelsen var unnagjort i og med tegnefilmen “Yellow Submarine”, men det syntes ikke United Artists. Imidlertid kunne de oppfylle kontrakten ved at Lindsay-Hogg gjorde om TV-filmen av “Get Back”-innspillingene til en helaftens dokumentarfilm for kinovisning. Dette ble gjort, filmen fikk den nye tittelen “Let It Be” siden det var så lenge siden “Get Back”-singlen hadde kommet ut, og tre av The Beatles, Paul George og Ringo gikk i studio 3. januar 1970 for å spille inn Georges “I Me Mine” på nytt for inkludering på albumet. John var på ferie i Danmark. Fra før av var en studioinnspilling av Georges “For You Blue” med på de forskjellige “Get Back”-konstellasjonene av albumet til Glyn Johns, og ble også med videre til “Let It Be”-albumet. Den kjente produsenten Phil Spector ble hyret inn for å “redde” opptakene, noe han gjorde med massiv redigering og i flere tilfeller orkesterpålegg. Ny single “Let It Be” ble sluppet, og Spector hentet frem “Across The Universe” fra 1968, fjernet fuglelydene, satte ned hastigheten på sangen og fjernet koringen til Lizzie Bravo og Gayleen Pease og tok resultatet med på albumet. Dette kun fordi dokumentarfilmen hadde vist at gruppen jammet litt på denne sangen, så man syntes den måtte være med på soundtrackalbumet.

Filmen kom på kino, albumet kom ut med nytt cover med fire individuelle portretter av Beatlesmedlemmene på sort bunn, og det samme designet gikk igjen på filmplakaten, singlen og boka som var inkludert i albumboksen. John Kosh var ansatt hos Apple som designer og hadde utformet disse. Boken het forøvrig stadig vekk “Get Back” ettersom navneendringen kom først etter at den var trykket.

Let It Be…Naked
På en måte kan man jo si at “Let It Be” allerede finnes i en spesialutgave. I 2003 kom det nemlig ut et album som het “Let It Be…Naked” med de samme sangene. Her hadde tre studioteknikere fått i oppdrag å lytte seg gjennom alle opptakene fra januar 1969 og sammenstille en alternativ versjon av albumet. Nyutgivelsen kom som dobbeltalbum (2CD) med en bonusplate Fly On The Wall inneholdende samtaler i studio og noe sang.

Hensikten med “Let It Be … Naked” var, som tittelen indikerer, at opptakene er blitt avkledd de arrangementene som plateprodusenten Phil Spector hadde tilført opptakene. Paul McCartney kritiserte 1970-utgivelsen allerede da den ble sluppet i 1970, og hevdet blant annet at det aldri før var blitt brukt kvinnekor på platene The Beatles utga.

Tanken bak med den nye, nakne versjonen Let it Be var å legge platen nærmere opp til den kunstneriske visjonen som The Beatles opprinnelig hadde med Let It Be-prosjektet. Planen var nemlig å søke tilbake til gruppas røttene og utgangspunktet i “rock & roll”. Et premiss var at man ikke skulle “legge på” nye lag oppå opptakene av hver enkelt sang, man skulle bare øve inn hver sang til den satt perfekt for deretter å spille den inn “live”.

Paul McCartney har hele tiden poengtert det faktum at inkludert i prosjektet fantes noen av de fineste sangene som gruppa noen gang lagde; John Lennons “Across the Universe” og hans egne “The Long and Winding Road” og tittellåten “Let It Be”. Et åpent sår som aldri ville gro var behandlingen som Phil Spector hadde gitt “The Long And Winding Road”.

George Harrison ga sin tilslutning til “Let It Be… Naked” like før han døde, og dermed kunne Paul endelig få revansj over Phil Spector og ved hjelp av ny datateknologi rense de opprinnelige tapene for å vise hvilken nerve det tross alt lå i låtene og gruppas egen fremføring av låtene. “Let It Be…Naked” var også et forsøk på å lage et vanlig studioalbum, uten denne pratingen mellom låtene som kjennetegner 1970-albumet. Denne strømlinjeformingen fjernet også fragmentene “Maggie May” og “Dig It”, og omsider fikk Johns “Don’t Let Me Down” sin rettmessige plass på albumet. Tidligere hadde den kun vært på b-siden av “Get Back” singlen.

Likevel, det lot seg ikke gjøre å lage et album som helt innordnet seg “live”-regimet Beatles hadde ønsket under innspillingene, flere av sangene måtte settes sammen av flere tagninger av samme sang for å få det perfekt. Slik lagde man “Let It Be…Naked”:

• “Get Back” – En remiks av tagningen fra 27. januar 1969 som tidligere hadde blitt benyttet både for singlen og albumet; uten avslutningen fra 28. januar eller dialogen fra studio og tak-konserten som var på albumversjonen.
• “Dig a Pony” – En remiks av tagningen fra tak-konserten 30. januar 1969; før-og etter-dialog og falsk start fjernet, feilen i andre vers (“because” i Lennons vokalspor) digitalt korrigert.
• “For You Blue” – En remiks av tagningen fra 25. januar 1969 som også hadde blitt benyttet på albumet, inkludert Harrisons nyinnspilte hovedvokal fra 8. januar 1970; dialog fjernet.
• “The Long and Winding Road” – En remiks av den endelige tagningen som ble innspilt 31. januar 1969, i stedet for albumtagningen fra 26. januar. Tidligere uutgitt.
• “Two of Us” – En remiks av den tagningen som ble innspilt 31. januar 1969 og benyttet på albumet; dialogen er fjernet; en mindre feil i Lennons akustiske gitarspill digitalt korrigert.
• “I’ve Got a Feeling” – sammensatt av to tagninger fra tak-konserten.
• “One After 909” – En remiks av tagningen fra tak-konserten; impulsiv sang “Danny Boy” fjernet.
• “Don’t Let Me Down” – sammensatt fra to av tagningene fra tak-konserten. Tidligere uutgitt.
• “I Me Mine” – En remikset, litt annerledes rekonstruksjon av Spectors redigering (kopiering av refrenget fra midten og lagt til på slutten) for å forlenge sporet som ble innspilt 3. januar 1970; gitar-overdubbinger og orgelbiter mikset inn og ut for at det repeterte skal høres annerledes ut.
• “Across the Universe” – En remiks av originalversjonen som ble innspilt 4. februar 1968, spilt i normal hastighet; lydeffekter, piano, maracas og koring mikset bort; bånd-ekko lagt på.
• “Let It Be” – En remiks av tagning 27A fra 31. januar 1969 som er samme tagning som også hadde blitt benyttet både for George Martins single-utgave og Spectors albumutgave, med redigerte biter inkludert Harrisons gitarsolo fra tagning 27B innlagt.

Men fragmenter skulle publikum likevel tilgodeses med, for sammen med “Let It Be…Naked” albumet fulgte det en sjutommers plate sammensatt av Kevin Howlett, med utplukk fra innspillingsøktene. Noe av den dialogen som hadde blitt utelatt fra “Let It Be…Naked” havnet på denne platen, som gå under navnet “Fly on the wall” eller “Flue på veggen”.

Filmen
Dokumentarfilmen “Let It Be” som albumet jo skulle være soundtracket til, er bebudet nyutgitt. Den ble regissert av Michael Lindsay-Hogg, og var på ca 80 minutter. Den ble kinovist i 1970 (Norgespremiere 31. august 1970) og TV-sendt i flere land opp i gjennom 70-årene (siste gang på BBC i 1982 og siste gang i Tyskland i 1984) og kom ut på laserdisc, VHS og betamax i USA i 1981 og på Betamax og VHS i Nederland og Tyskland i 1984. På DVD/Blu-ray har den aldri dukket opp i noen offisiell sammenheng, men pirater har selvsagt også utgitte den i disse formatene, der kilden for opptaket har vært gammel laserdisc eller TV-opptak. Men nå har Apple Corps Ltd lovet oss at den skal offentliggjøres igjen, nå med renset bilde og lyd. Men de har ikke gitt oss noen detaljer om hvordan dette skal skje, så vi håper det ikke er på samme måte som vi fikk se Shea Stadium-konserten for noen få år siden, nemlig kun på kino.

I tillegg til Lindsay-Hoggs originalfilm har Apple Corps Ltd også hyret inn filmskaper og Beatlesfan Peter Jackson (“King Kong”, “Lord of the Rings”, “Hobbiten”, “They Shall Not Grow Old”) til å lage en ny dokumentarfilm om innspillingen av “Let It Be”. Denne skal etter planen ha premiere i USA 4. september 2020, men det kan hende den vil forsinkes av koronaviruset, slik tilfelle er med andre av årets filmutgivelser. Noen europeiske kinodatoer er foreløpig ikke annonsert. Den dukker nok sikkert opp her også i form av strømme-TV og fysiske formater som DVD og Blu-ray. Denne nye filmen skal visstnok inneholde hele tak-konserten, altså inkludert flere tagninger av samme sang.