Intervju med Giles Martin

Giles Martin i Abbey Road Studios. Foto: Alex Lake

Showbiz-bladet Variety har i et nylig publisert intervju med Giles Martin spurt ham om arbeidet hans med både “Now and Then”, “1962-1966” (det røde albumet) og “1967-1970” (det blå albumet). Her bringer vi noen utdrag, oversatt til norsk.

Variety: Kan du tenke deg hva faren din ville ha syntes om at du var produsent på et faktisk Beatles-spor, i motsetning til alle de andre funksjonene du har hatt gjennom årene, tror du det ville overraske ham eller glede ham, og har du noen form for følelser rundt det?

Martin: Du er den første personen som har stilt meg det spørsmålet, faktisk… Du skjønner, jeg var utrolig nær faren min, og vi hadde en lang samtale da han var døende. Han var utrolig stolt av meg og det jeg gjorde. Og jeg vet at det høres så arrogant ut, for jeg var alltid bekymret for å prøve å imponere ham.

Jeg tror han ville ha blitt glad. Og faktisk jobbet vi sammen på en ting som ligner på dette, med en sang som heter “Grow Old With Me”, der vi ikke hadde den samme teknologien, selvsagt, fordi dette var for lenge siden. Faren min hadde et strykearrangement, jeg produserte det på en måte, og det var for John Lennon. Men det var fra samme kassettopptak som John hadde … som Yoko hadde. Så jeg gjorde faktisk dette. Og jeg føler alltid at jeg har hånden hans på skulderen min når jeg jobber med dette materialet. Jeg prøver alltid å hedre ham i tillegg til å prøve å hedre Beatles når jeg gjør dette, fordi de hadde et unikt samarbeid, som jeg tydeligvis ikke kan konkurrere med på noen måte. Men jeg kan prøve og gjøre så godt jeg kan med de evnene jeg har.

Far og sønn Martin

Variety: En av de tingene folk undret seg over, var at det ble annonsert at dere hadde brukt koringen fra noen andre Beatlessanger. Dette ble sammenliknet med det du gjorde for “Love” soundtracket, hvor du blandet inn koring fra en sang inn i en annen. Men det du nå har gjort med koringen, er det på en måte noe som teller som kunstig intelligens – spøkelset folk stadig bringer på bane nå? Eller hvordan ville du beskrive det?

Martin: Nei, det er verken kunstig eller intelligent. Nei, det er den samme prosessen jeg brukte, som du så riktig sier, på “Love.” Og Paul var faktisk bekymret for dette… Min tanke var dette: at jeg virkelig tenkte at dette trenger å høres ut som the Beatles. Og jeg har Paul, og han er definitivt produsent på dette sporet, og jeg produserer sammen med ham. Bandet ville sannsynligvis ha sunget “ahhhh” i disse tingene, men de har vi ikke med oss lenger. Så jeg bruker ikke KI for å gjenskape stemmene deres på noe som helst vis. Jeg tar bokstavelig talt flersporsbåndene av “Eleanor Rigby,” noen greier fra “Because” og “Here, There, and Everywhere,” på akkurat samme måte som Beatles og legger det inn.

Så, ingen KI, nei. Kanskje ville det ha vært enklere å bruke KI, men det gjorde jeg ikke. Og det er rart, for det gir det en annen kvalitet. Jeg hørt på sangen i dag, og koringen har en slags båndfølelse, som om de er fra bånd. De føles som der er fra the Beatles, og de ER fra the Beatles. Jeg tror at hvis de hadde vært generert av et maskinlæringsprogram så ville det ikke ha hørtes riktig ut.

Variety: Da du gikk tilbake til det som ble gjort i studio på midten av 90-tallet, til tross for at de kun jobbet med denne sangen i kort tid, var det nok av George der til at du virkelig kunne bruke noe av hans medvirkning?

Martin: Ja, mer enn bare noe av Georges ting. George spilte akustisk og elektrisk gitar på den. Det som virkelig var interessant er hva Paul sa til meg da vi var i ferd med å tenke på strykerne og deretter gikk gjennom arrangementet. Strykerne er ganske rytmiske, som du hørte, den typen tøffe “Eleanor Rigby”-stil slags strykere jeg har i miksen. Og Paul var veldig bevisst når han sa til meg: “Hør nøye – isoler George og spill det for meg. Vi må sørge for at vi er empatiske til rytmen som George prøver å legge ned her.” For det var det han var god på. Det er det jeg lærte av Paul. Du vet, George er ikke lenger her for å si at han ikke liker strykearrangementet. Så la oss sørge for at vi respekterer rytmen hans som han spiller på den elektriske gitaren.

Variety: Når det gjelder å plassere Pauls vokal inn, var det mye snakk om hvor fremtredende han skulle mikses kontra John, og i hvilke deler?

Martin: Nei, det er bare det som føles riktig, egentlig. Du skjønner, jeg har nylig svart på spørsmål om etiske valg bak miksingen. Det er som om det ikke er nok etiske problemer i verden om man ikke skal tenke på å gjøre de mens du mikser lyd! Og så, nei, ærlig talt, man gjør bare det som føles riktig å gjøre når det gjelder stemmebalansen. Det er ikke som “OK, Paul må være høyere, John må være roligere på denne biten.” Man gjør akkurat det som høres riktig ut for sangen, og det er akkurat slik det skal være. Du vet, folk bør ikke lytte til teknologi, og de bør ikke lytte til tankeprosessen. De burde høre på sangen. Det er det samme vi snakker om når vi gjør (katalogremiksene). Det er ikke sånn at jeg vil at noen skal gå og høre på en miks på nytt. Mange mennesker gjør det – men jeg vil at folk skal høre på sangen.

Variety: Det slo deg åpenbart som riktig, men Pauls idé om å ha en George-lignende slide-gitarsolo som en siste hyllest, i stedet for et mellomvers, og at det ville være riktig for sangen også, i likhet med denne følelsesmessige resonansen for folk.

Martin: Jeg mener, hvis det var Paul som svarte… jeg gjorde enkelte ting der Paul sa: “Dette bør du ikke gjøre, etter som det er et Beatles-spor.” Jeg tror åpenbart i stil med soloen, gir Paul et nikk til George. Men jeg tror soloen er der fordi det er det riktige for sangens del, og ikke fordi George trengte en hyllest. Ellers ville det bare vært litt kjipt. Og jeg tror ikke det er det; Jeg tror den løfter det.

Variety: Da vi sist snakket da den nye miksen av “Revolver” kom ut, sa du at teknologien nå endelig var klar for å kunne gå tilbake og løse alle problemene med å remikse bandets tidligste materiale, med dets merkelige stereoseparasjoner og alt som ble smeltet sammen til et par spor. Det var tydeligvis klart, vi ser nå fra hvor langt du dykket ned i deres aller tidligste innspillinger for disse to settene. Var det en glede for deg å kunne ha teknologien du trengte for å lage ekte stereomikser – og Atmos-mikser? Det høres nesten komisk ut på en måte, at det er en Atmos-miks av noe så basisk som “Love Me Do”, hvis vi bare tenker på den stereotype bruken av Atmos. Men du omfavnet tydeligvis det å gjøre alt.

Martin: Vet du hva? Det gjorde jeg. Og jeg må si at jeg synes at Atmos-miksene av disse sangene, eller bare de nye stereoene, sannsynligvis er de mest banebrytende tingene jeg har vært involvert i av The Beatles. Det mener jeg virkelig. Jeg ble overrasket. Og som du vet, omfavner jeg denne teknologiske siden. Det som er flott med mulighetene jeg får, er at jeg kan bruke ny teknologi som vi finner opp på en gammel katalog som fortjener det, og som har tradisjon for å bryte ny mark og bryte nye grenser.

Og når vi liker å se på “Twist and Shout” eller “Please Please Me” eller “Love Me Do” og de (tidligste opptakene), trodde jeg ikke det var mulig å få resultatene vi ville få. Det som er spennende for meg er at resultatene vi har fått er lyden av bandet i studio, skjønner du? Det tar nesten bort den teknologien som begrenset dem på den tiden, for å lage en miks der bandet er i rommet. Vi kan nå skille trommer, bass og gitar uten at noen overganger eller noe blir lagt til. Det er ingen form for AI-oppretting av instrumenter. Og så kan vi sette (The Beatles) tilbake i studio, noe vi gjør, og så kan vi forsterke dem og så kan vi lage platene.

Variety: Folk forventet ikke nødvendigvis at de røde og blå kolleksjonene skulle komme ut på dette tidspunktet. De – vi – trodde det skulle komme en luksus “Rubber Soul” neste gang, og at du jobbet deg bakover fra det du sist gjorde med “Revolver”. Og noen ganger forakter folk hits-samlinger. Men jeg vet bare fra min personlige erfaring, da disse albumene kom ut i 1973 da jeg var barn, fordypet jeg meg så mye i dem at det var som en religiøs omvendelse til Beatles.

Boks med begge albumene

Martin: Ja – for meg også. Jeg tror vi er den generasjonen. Det er visse generasjoner som sier “Red and Blue-albumene, hva er det?” Og så er det generasjoner som sier, “Ja, jeg kjenner hver sang i sporlisten på Red and Blue-albumene.” Det var mye tanke bak prosessen med å gjøre dette, som det åpenbart kommer til å bli. Men samtalene handlet i hovedsak om dette: det interessante med Beatles-katalogen er at sporene som de nye generasjonene lytter til nå, ikke nødvendigvis er sporene som er på “1” albumet, for eksempel. Det mest strømmede sporet er “Here Comes the Sun”, og den er ikke på “1”. Så på en måte har denne samlingen en relevans for seg (for yngre mennesker). Men også, som frittstående album for folk som deg og meg, oss barkede karer, som er av den generasjonen … jeg mener, for ikke å si at du er barket, men du skjønner …

Variety: Når det gjelder sporene som ble lagt til for både “1962-66” og “1967-70,” hvem som enn tok disse avgjørelsene, så er det interessante avgjørelser. Det er ikke helt bare de største hitsene som ikke var på de originale LP-ene fra 1973. På vinyl er det også interessant at det er en sekvens som holder seg til de originale vinylsidene, og legger alle de tilføyde sangene på tilleggsplater, mens CD-en og de digitale versjonene plasserer alt i kronologisk rekkefølge – de originale og de nylig tillagte sporene.

Martin: Vel, med de ekstra sporene, hvor de kommer fra, så var den opprinnelige tankeprosessen: “OK, hvordan respekterer vi det folk hører på i disse dager?” Og mange av sporene vi har som tilleggsspor er spor som er veldig populære nå, uansett årsak. Men vi endret litt taktikken på det i tiblivelsesprosessen. Vi tenkte: “Vel, vi kan ikke lage en spilleliste” (av bare de mest strømmede sangene). Skjønner du hva jeg mener? Det er den verden vi er i, men det gir ingen mening. Det er ikke veldig Beatlesk, heller. Selv i dag er det meningen at vi skal være ledende, i motsetning til bare å si: “Vi så på de (mest spilte sangene), og disse er de største hitsene i spillelisten.” Det ville ikke vært veldig Beatles. Så vi endte opp med rød og blå [i stedet for å starte fra bunnen av med en helt ny, datadrevet sporliste].

Variety: Vi ønsker alltid å spørre deg hva som står for tur, det neste som skal lanseres av Beatles-ting, og du vil aldri fortelle eller forplikte deg til det som kommer. Men er det trygt å anta at når folk nå har halvparten av sporene fra “Rubber Soul” remikset for den nye “1962-66”, at de til slutt vil få remiksene av den andre halvparten, og faktisk alle sporene fra de tidlige albumene alle vil ha, på et tidspunkt?

Martin: Alt jeg kan si er at jeg definitivt ikke gjør det akkurat nå. Jeg mener, som du vet, svaret på det spørsmålet vil være det samme. Det er at vi nettopp har gjort dette, og… Med Peters video, og følsomheten rundt prosjektet, er jeg virkelig stolt av det vi har gjort. Jeg tror det er emosjonelt. Og jeg tror vi må la støvet legge seg på dette først før vi tar noen avgjørelser om hva vi skal gjøre videre – det er mitt endelige svar på det. Som du forventet!

Les hele intervjuet på engelsk her: Variety.com

Her gjester Giles Martin et radioprogram: