John Eastman er død

John Eastman og Paul McCartney. Nederst til venstre er også Lee Eastman, John og Lindas far med.

Paul McCartney postet dette på sine SoMe-konti i går:

Min kjære svoger, John Eastman, har gått bort. Etter å ha kjent hverandre i over 50 år er det en ekstremt trist tid for meg og familiene våre.
John var en stor mann. En av de hyggeligste og smarteste menneskene jeg har vært heldig å ha kjent i livet mitt.
Ikke bare hjalp han meg enormt i mine forretninger som min advokat, men som en venn var han vanskelig å slå.
Hans sans for humor skinte alltid gjennom i alt han gjorde, og hans hengivenhet til familien var suveren.
Vi hadde så mange morsomme stunder sammen gjennom årene, men når tiden var inne for å bli alvorlig, var han uslåelig.
Det er så mye mer som kan sies om hans utrolige egenskaper, men ord kan knapt beskrive hans lidenskap for livet og vår hengivenhet for denne fantastiske mannen. Han vil bli sårt savnet, men alltid holdt høyt i hjertene til de av oss som kjente og elsket ham.
Vi sees Johnny!
Love, Paul

Det var i går, 11. august at Sir Paul McCartney kunngjorde at John Eastman, hans svoger og, i flere tiår, hans viktigste juridiske rådgiver hadde gått bort i en alder av 83 år. Eastman, som ble født i 1939, kom inn i Pauls liv i oktober 1968, da Pauls forhold til Linda ble alvorlig nok til at Linda hadde bestemt seg for å flytte til London med datteren Heather. Paul reiste med henne til New York for å hente Heather og for å bruke litt tid på å bli kjent med Lindas verden, som selvfølgelig inkluderte hennes far, Lee Eastman, hennes bror, John, og hennes to søstre, Laura og Louise.

John Eastman hadde studert ved Stanford University og ved New York University Law School, og etter at han ble uteksaminert fra NYU i 1964, begynte han i farens advokatfirma, den gang kalt Eastman og DaSilva, for snart å bli Eastman og Eastman. Eastmans var underholdningsadvokater i det øverste sjikt, med en klientliste som inkluderte en rekke komponister, inkludert Hoagy Carmichael, Harold Arlen og Jack Lawrence (hvis sang ‘Linda’ fra 1946 ble skrevet for advokatens baby datter), samt klassiske musikkstjerner som dirigenten Leopold Stokowski og artister som Willem de Kooning. The Eastmans samlet også kunst og eide en rekke musikkforlag – en investeringsmulighet som Paul etter hvert også begynte med.

Man kan ikke overdrive John Eastmans betydning for Paul. Kort tid etter at Paul og Linda ble sammen, ble Lee og John Eastman engasjert som Beatles’ juridiske representanter, og selv om Lee, som seniorpartner i familiefirmaet, ble nevnt i de fleste overskriftene, ble det raskt enighet om at John, som var nærmere Pauls alder, skulle ta ledelsen når det gjaldt å håndtere Beatles’ behov. Blant annet rådet Lee og John Eastman gruppen til å få kontroll over NEMS, Brian Epsteins administrasjonsfirma – som hadde blitt drevet av Brians bror Clive siden Brians død – og Northern Songs, forlagsselskapet som Paul og John Lennon var signert som komponister til. Beatles eide allerede aksjer i begge selskapene, og i tilfellet NEMS var Clive Epstein uinteressert i ledelse, og ønsket å selge. Som Eastmans påpekte, ville kontroll av begge selskapene bety en betydelig økonomisk gevinst for Beatles, siden NEMS fikk en andel på 25 % av plateroyaltyene deres, og Northern Songs fikk halvparten av publiseringen.

John Lennons nye helt, Allen Klein endret Eastmans planer her, da Klein overtalte John, George og Ringo til at han kunne kjøpe begge selskapene raskere og for mindre penger enn Eastmans. Kampen mellom Klein og Eastmans, så vel som mellom Paul og de andre tre i The Beatles, over hvem som skulle styre gruppen, var både episk og historisk, ikke minst takket være John Lennons omfattende kommentarer om dette emnet i hans Rolling Stone-intervju fra 1970. Utfallet var at Eastmans fortsatte å administrere Paul, og Klein fikk kontroll over Apple – men bare til 1973, da John, George og Ringo valgte å ikke fornye Kleins kontrakt, og John innrømmet at Pauls mistanke om at Klein var ute etter å plyndre bandet nok stemte. Han krediterte også Eastmans årvåkenhet for at Beatles ikke havnet i samme situasjon som Rolling Stones, som for sent oppdaget at Klein hadde skaffet seg masterteipene og utgivelsesrettighetene deres til disse.

Det var John Eastman som fulgte Paul på lange turer i åssiden ved High Park, Pauls skotske gård, mens Paul kranglet med seg selv over spørsmålet om han skulle saksøke sine tidligere bandkamerater og Apple – den eneste måten han kunne frigjøre seg fra Kleins ledelse. Bak kulissene hadde Lee Eastman advart sin sønn om at det ville bli en vanskelig kamp, ​​og at de kanskje ikke ville vinne, men John Eastman, sammen med sin far og den britiske advokaten David C. Hirst, utviklet en strategi som til slutt lyktes.

Det var også John Eastman som foreslo at Paul skulle komme til New York for å spille inn “Ram” – argumentet hans var at ved å komme seg ut av Londons komfortsone, og jobbe med gode session musikere i flotte studioer, kunne Paul komme til en ny tilnærming. Etter noen måneder med innspillinger kom John med et nytt forslag – å flytte innspillingene til Los Angeles for å fullføre albumet. Og det var Johns rolle å stilne EMIs forespørsler om hvor mye Paul brukte på disse opptakene – og å oppmuntre dem til å ta kostnadene, gitt hvor godt albumet kunne forventes å selge. Det var også John som forhandlet frem Pauls flytting til Columbia Records i 1979 – så vel som hans flytting tilbake til Capitol i 1986, samt hans nyere avtaler med Concord og EMI.

Utover den juridiske siden av forholdet deres utviklet Paul og John imidlertid et nært vennskap, og da John lettet på sin juridiske praksis, overtok sønnen Lee, Pauls portefølje.

John Eastman døde av kreft i bukspyttkjertelen.