Ken Mansfield

Tidligere sjef for Apple Records for U.S.A. markedet har gått bort, han ble 85 år. Han var lett gjenkjennelig på bilder og filmopptak fra tak-konserten på Apple-bygningen 30. januar 1969, i sin hvite regnfrakk.

Ken Mansfield ble født i 1937, og fikk seg jobb hos Capitol Records i Los Angeles i januar 1965, som selskapets District Promotion Manager for vestkysten, noe som gjorde ham til en av de yngste i firmaets administrasjon.

Mansfield ble raskt forfremmet og var en av de første unge amerikanske lederne Beatles jobbet med etter at de hadde blitt et verdensomspennende fenomen. Frem til da hadde plateselskapets tjenestemenn vært av den eldre sorten. Mansfields alder gjorde ham mer tilgjengelig for Beatlesguttene, som snart gjorde ham til en av vennene deres.

I tillegg til Beatles, mens han var på Capitol, var han også ansvarlig for å føre tilsyn med platekarrierene til Beach Boys, Glen Campbell, The Band, Bobbie Gentry, Lou Rawls, Buck Owens, Merle Haggard, The Steve Miller Band, Bob Seger, og Quicksilver Messenger Service.

I 1967 da Beatles bestemte seg for å danne sitt eget selskap, henvendte de seg til Mansfield for å drive platedivisjonen deres og utnevnte ham til U.S. Manager for Apple Records, fra 1968. Mansfield var med på å planlegge den verdensomspennende lanseringen av Apple Records og hadde den amerikanske ledelsen av påfølgende prosjekter som “The Beatles” (“White Album”), “Yellow Submarine”, “Abbey Road”, “Let It Be” og “Hey Jude”. I tillegg til Beatles passet Mansfield på karrieren til Apple-artister som James Taylor, Mary Hopkin, Badfinger og Jackie Lomax.

På tidspunktet for Apple-debuten var alle enige om at Beatles første singel på den nye etiketten måtte være en smash hit. Gruppen var litt i tvil om de skulle gi ut “Hey Jude” eller “Revolution” som Apples første singel. “Hey Jude”, som klokket inn på enestående 7:11, var det åpenbare valget. Imidlertid var det på denne tiden fortsatt en nærmest vedtatt regel om at sanger som ble spilt på radio ikke skulle være særlig lengre enn tre minutter, og Topp 40-stasjoner skaffet seg lyttere ved å spille flest hits i løpet av en time. Mansfield kom opp med løsningen ved å sende prøveplater med de to sangene fra Storbritannia til Amerika og spille dem for noen få pålitelige sjefer for radiostasjoner, som var enstemmige i avgjørelsen om at “Hey Jude” var hiten. De hadde rett. Da sangen ble utgitt i september 1968, toppet den Billboard-listene i ni uker og ble Beatles’ bestselgende singel gjennom tidene i USA.

Røyking med Mal Evans og George Harrison på deres event Golden Apple Awards bankett i Playboy Club i Los Angeles den 31. oktober 1968.

I sin stilling som Apples personlige forbindelse for Beatles mellom Storbritannia og USA, var Mansfield blant en håndfull øyenvitner som ble med The Beatles da de fremførte sin legendariske siste spillejobb på taket av London-hovedkvarteret til Apple 30. januar, 1969, som man ser i dokumentarene “Let It Be” og “Get Back”. Mansfield er lett å kjenne igjen ettersom han var den eneste på taket den dagen iført en hvit regnfrakk.

Jobben hans tok ham jevnlig frem og tilbake fra L.A. til Savile Row – og 30. januar var han tilfeldigvis der og satt ved skrivebordet og gjorde jobben sin. “Mal hadde faktisk bedt meg tidligere om å hjelpe med å finne mulige steder for konserten,” noe som selvfølgelig ikke skjedde. “Jeg var i bygningen, og Mal kom inn og sa,” Hei, vi går ovenpå om 15 minutter – vi holder konsert.”

Uten å ha på seg noen ordentlig vinterantrekk, skyndte han seg ned til en av de kjente skredderne i Savile Row og kjøpte noe som så ut til å være en frakk, som tilfeldigvis passet, og gikk opp på taket. “Det viste seg at det bare var en regnfrakk, og jeg frøs.”

Under showet brukte Mansfield tiden sin på å se på, eller stå og skravle med Kevin Harrington. “Jeg husker én ting, fordi fingrene til George var så kalde. Så før de begynte å filme, tente jeg opp tre eller fire sigaretter og la dem mellom fingrene mine, slik at han kunne strekke seg over og holde fingertuppene inntil gloene.”

Han observerte noe i bandmedlemmene han ikke hadde sett på lenge. “Paul så over på John, og John så på Paul, og de var i fyr og flamme. Det var som om de sa: ‘Ja. Dette er oss. Dette er hvem vi er.’ Jeg var fire fot fra George, og akkurat det blikket, du kunne se – de snudde seg og smeltet inn i musikken.”

Da Apple-imperiet begynte å smuldre, avviste Mansfield et tilbud fra Allen Klein om å bli til tross for løftet om at lønnen hans skulle tredobles. Mansfield så skriften på veggen og flyttet over til MGM Records som visepresident med ansvar for markedsføring og artistrelasjoner. Senere ble han ansatt av Andy Williams for å være president for hans underselskap av CBS, Barnaby Records.

Da Mansfield forlot CBS/Barnaby Records i 1973, oppfylte han endelig sitt mangeårige karrieremål om å bli plateprodusent på heltid. Han opprettet Hometown Productions Inc. og fortsatte med å produsere artistene han hadde ønsket å bringe til Barnaby Records, men ikke fått lov til – Waylon Jennings, Willie Nelson, Jessi Colter, Tompall Glaser og andre banebrytende og “Outlaw” countryartister.

Mansfield produserte også The Flying Burrito Brothers, David Cassidy, Don Ho, Nick Gilder Sam Neely, Byron Berline og Sundance, samt David Geffens gutteband OXO før han la ned Hollywood-bedriften Hometown Productions Inc. og tok turen til Nashville i 1980-tallet. På slutten av åttitallet ble Mansfield en gjenfødt kristen.

Ken Mansfield har skrevet en rekke bøker, her er de som omhandler hans tid med Beatles:

2000: “The Beatles, The Bible, and Bodega Bay: My Long and Winding Road”. Broadman & Holman Publishers. ISBN 0-8054-2289-7.
2007: “The White Book, The Beatles, the Bands, the Biz: An Insider’s Look at an Era”. Thomas Nelson. ISBN 978-1-59555-101-6.
2018: “The Roof: The Beatles’ Final Concert”. Post Hill Press. ISBN 978-1682617571.

Sammen med Eddie DeGarmo var Ken vert for en podcastserie i ti deler i november og desember 2021: The Beatles, The Bible and Beyond.